Spørsmål fra leserne
• Hva er betydningen av Paulus’ ord i Hebreerne 12: 13: «Gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet»? — K. K., U.S.A.
Dette rådet er i samsvar med Paulus’ beslutning: «Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for ikke å volde min bror anstøt.» (1 Kor. 8: 13) Det er også i samsvar med Paulus’ formaning: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — 1 Kor. 10: 23, 24.
En person som har friske lemmer, kan gå i ulendt terreng og på kronglete og ujevne stier uten å ta noen skade av det. Men en som er halt, må være påpasselig med hvor han går, ellers kan han lett få et lem ut av ledd. Derfor kan noen, fordi de er åndelig sunne og friske, tillate seg visse friheter som medfører en viss risiko eller fare, og likevel ikke ta noen skade av det. Men de som ikke er så modne, eller som er halte åndelig sett, vil kanskje ta eksempel av slike åndelig sterke personer og prøve å følge deres handlemåte, for bare å komme i ulykke, slik at det kan bli nødvendig for menigheten å sette dem på prøve, eller de kan komme til å drukne i materialismens hav.
Derfor innebærer broderkjærligheten at «vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag». Det vil si at vi skulle være villig til å fornekte oss selv, slik at andre som ikke er så sterke som oss, ikke blir fristet til å følge oss i en farefull handlemåte og lide skibbrudd ved at både deres tro og ulastelighet går tapt. Ja, la enhver av oss ’være vår neste til gagn, til oppbyggelse’! — Rom. 15: 1, 2.
• Min mann har en bok som heter The Chaos of Cults, av Jan Karel Van Baalen, og denne boken har følgende å si om pastor Russel på sidene 218 og 219: ’Hans frimodighet var så uhørt at han ganske rolig på de første sider i sine Studier i Skriften kunngjorde at det ville være bedre å la være å lese Bibelen, men lese hans kommentarer, enn å se bort fra de sistnevnte, men lese Bibelen.’ Mitt spørsmål er da: Har pastor Russell virkelig sagt eller skrevet noe slikt i Studier i Skriften? — E. N., U.S.A.
I betraktning av det ry bibelstudentene på pastor Russells tid hadde og det ry Jehovas vitner i vår tid har for sin kjennskap til Bibelen, et ry de virkelig fortjener, må det være noe galt med det Van Baalen sier i sin bok. Det er det også.
Legg for det første merke til at de to disiplene på veien til Emmaus leste Bibelen, men likevel ikke forsto hvorfor Gud hadde tillatt at Jesus ble drept. De skriftlærde og fariseerne leste Guds Ord til stadighet, men likevel forsto de ikke at Jesus var Messias. Den etiopiske embetsmannen som Filip traff på, satt og leste Esaias’ profeti, men han forsto ikke hva han leste. Det er derfor tydeligvis ikke nok bare å lese Bibelen. Vi trenger hjelp for å forstå den. Derfor skaffet Gud til veie apostler, profeter, misjonærer, hyrder og lærere. — Luk. 24: 25—27, 32; Joh. 5: 39; Ap. gj. 8: 30, 31; Ef. 4: 11—15.
Angående den uttalelsen Van Baalen tillegger Russell, så finnes hverken den eller noe som har den fjerneste likhet med den, i noen av de seks bindene av Studier i Skriften, som i første rekke ble skrevet for offentligheten. En seks års tid etterat pastor Russell skrev sjette bind i denne serien, kom imidlertid hans syn på denne saken til uttrykk i The Watchtower (Vakttårnet), som dengang var et organ for organisasjonen, nemlig i nummeret for 15. september 1910 i en artikkel med titelen «Er det bibelstudium å lese ’Studier i Skriften’?» Det er tydeligvis det som står der, Van Baalen har forvrengt. Det som står der, er imidlertid lett å forstå i lys av de før nevnte bibelske eksempler. Vi siterer fra denne artikkelen:
«Vi kjenner alle mennesker som har brukt dager og uker og år på studium av Bibelen, og som lite eller intet har lært. . . . Det har meget til felles med jakt og fiske. Enkelte mennesker drar på jakt hvert år, men selv om de går meget på jakt, kan vi ikke derav slutte oss til hvor meget de får. Noen er ivrige etter å fiske, men får ikke stort fisk. Hovedsaken er ikke hvor lang tid vi bruker på å ruge over et bestemt avsnitt, men hvor stor opplysning vi skaffer oss fra Bibelen.
«Hensikten med de seks bind av Studier i Skriften er ikke at de skal erstatte Bibelen. Det finnes forskjellige metoder en kan følge når en studerer Bibelen, og disse hjelpemidler til bibelstudium er av en slik beskaffenhet at de i seg selv inneholder viktige bibelsteder og likeså kommentarer til eller belysende uttalelser om disse skriftstedene, nøyaktig etter samme prinsipp som vår Herre og apostlene fulgte da de siterte fra Det gamle testamente, og deretter belyste disse avsnittene fra Det gamle testamente.»
Artikkelen fratar langtfra Bibelen æren for å være grunnlaget for ens tro, men sier videre: «Når vi leser [Studier i Skriften] for første gang, og kanskje også for annen gang, og før vi godtar noe som vår personlige tro og overbevisning, bør vi si: ’Jeg vil ikke godta det fordi disse studiene sier det. Jeg ønsker å se hva Bibelen sier.’ Og så vil vi studere Bibelen i lys av disse Studier i Skriften. Vi vil bevise hvert enkelt punkt, eller eventuelt motbevise det. Vi vil ikke slå oss til ro med noe mindre enn en grundig undersøkelse av Bibelen fra dette standpunkt.»
Og under overskriften «’Studier i Skriften’ ingen erstatning for Bibelen» finner vi følgende: «Dette er derfor ikke å stille Studier i Skriften i stedet for Bibelen, for, det er tvert imot slik at Studiene stadig henviser til Bibelen, og hvis en nærer noen tvil om en henvisning eller hvis ens hukommelse svikter i noen grad, bør en gjenoppfriske den og sørge for at alle ens tanker er i harmoni med Bibelen — ikke bare i samsvar med Studier i Skriften, men i samsvar med Bibelen.»
Det spesielle punkt Van Baalen har fordreid, er dette:
«Dessuten finner vi at det ikke er nok med det at folk ikke kan se den guddommelige plan når de studerer Bibelen i seg selv, men vi ser også at hvis noen legger Studier i Skriften til side endog etterat han har brukt dem, etterat han er blitt kjent med dem, etterat han har lest dem i ti år — hvis han da legger dem til side og ignorerer dem og går til Bibelen alene, så viser vår erfaring at han er havnet ute i mørket innen to år er gått, selv om han har forstått Bibelen i ti år. På den annen side, hvis han bare leste Studier i Skriften og deres henvisninger og ikke leste en side i Bibelen som sådan, ville han være i lyset ved slutten av de to årene, for han ville da ha Bibelens lys.»
Hvis bibellesning i seg selv ’ikke gir et menneske en rett forståelse av det en leser, noe de ovennevnte bibelske eksempler og likeledes erfaringen i vår tid tydelig viser, da er det innlysende at en vil gå glipp av å forstå det en leser hvis en bare leser side opp og side ned i Bibelen og ignorerer de midler som kan hjelpe en til å forstå. Dette er særlig tilfelle i betraktning av det profetiske løfte at «de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag». (Ordspr. 4: 18) Og den salvede kristne gruppe som tjener som den «tro og kloke slave» som står omtalt i Matteus 24: 45—47 (NW), henleder alle oppriktige bibelstudenters oppmerksomhet på dette stadig tiltagende lys.
I betraktning av alt dette er det derfor klart at herr Van Baalen er skyldig i med overlegg å si falskt vitnesbyrd mot sin neste når han påstår at pastor Russell var så frimodig at han ’ganske rolig på de første sider i sine Studier i Skriften kunngjorde at det ville være bedre å la være å lese Bibelen, men lese hans kommentarer, enn å se bort fra de sistnevnte, men lese Bibelen’.