Hvilken del leser du?

HVILKEN del er det du leser når du leser i Bibelen? Fester du deg ved den delen som gjelder deg, eller ved den som gjelder noen andre? Det er lett å tenke på sin neste, vanskelig å betrakte seg selv. Det er ikke din sak hvorledes din neste oppfører seg, men du er ansvarlig for din egen oppførsel. Når du tar for deg Paulus’ sunne formaning angående familielivet, hvilken del er det da du leser, den som gjelder de andre i familien, eller den som gjelder deg?

Du som er mann, fester du deg ved den delen som gjelder din kone, eller ved det som gjelder deg? Du som er hustru, fester du deg ved de rådene som blir gitt til din mann, eller ved den delen som sier deg hva du bør gjøre? Dere som er foreldre, tenker dere på de rådene som blir gitt deres barn, eller på det som blir sagt til dere? Du som er barn, hører du på det som angår deg, eller på det som blir sagt til dine foreldre? Du som er tjener, er du interessert i dine egne forpliktelser eller i dem som påhviler din herre? Og du som er herre, er du interessert i de rådene tjenerne får, eller i dem du selv får?

Hva var det Paulus sa til disse forskjellige gruppene? Han sa: «I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. Og I fedre! egg ikke eders barn til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning! I tjenere! vær lydige mot eders herrer etter kjødet, med frykt og beven, i eders hjertes enfold, som mot Kristus. Og I herrer! gjør likeså mot dem, så I lar være å true, da I vet at både deres og eders Herre er i himlene, og han gjør ikke forskjell på folk.» — Ef. 5: 22, 25; 6: 1, 4, 5, 9.

Hvilken del er det du husker? Den som dreier seg om din kones forpliktelser? Din manns? Dine barns? Dine foreldres? Din tjeners? Din arbeidsgivers? Den delen du først og fremst bør huske, er den som dreier seg om dine egne forpliktelser. Gjør du det?

En som er mer opptatt av andre menneskers plikter og ansvar enn sine egne forpliktelser, venter å kunne oppnå en uberettiget fordel. Han venter at andre skal rette seg etter formaningene før han vil gjøre det selv, eller også prøver han å forsvare det at han ikke adlyder disse befalingene, med den begrunnelse at de andre heller ikke gjør det.

Men det er ingenting i disse påbudene som sier at du ikke behøver å følge dem hvis ikke andre gjør det. Det er ingenting i disse påbudene som sier at du kan ignorere dem bare fordi resten av familien din gjør det, eller at du kan vente med å rette deg etter dem helt til de andre begynner å gjøre det. Hver og en må oppfylle sine egne forpliktelser overfor Gud. Disse forpliktelser er ikke avhengig av hva andre mennesker gjør eller ikke gjør. Andre mennesker kan lese om og tenke over sitt eget ansvar, men hver og en av oss må lese og legge oss på hjerte de befalingene som gjelder oss, og vi må oppfylle våre forpliktelser enten andre oppfyller sine eller lar det være.

Du ville komme til å bli overrasket over den virkning det kunne ha i din egen familie om du begynte å anvende disse prinsippene i større utstrekning. Det ville være et uttrykk for kjærlighet fra din side, og kjærlighet avler kjærlighet. Bare hvis vi selv viser kjærlighet, vil det bli vist oss kjærlighet. Angående vår kjærlighet til Gud sa Johannes: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» Det samme er tilfelle når det gjelder forholdet menneskene imellom. Hvis vi viser kjærlighet og legger kjærlighet for dagen ved å handle rett, slik Gud har befalt i sitt Ord, vil det få andre til å elske oss, og det kan føre til enestående resultater selv i en splittet familie. — 1 Joh. 4: 19.

Men det som egentlig er viktigst, er ikke hvorvidt det fører til slike resultater. Det som er viktigst, er om du personlig gjør det Gud krever av deg, om du lyder hans befalinger og foregår andre med et godt eksempel, om du oppfyller dine egne forpliktelser framfor å tenke så meget på hva andre gjør.

Bibelen viser videre at man er forpliktet til å følge den rette handlemåte selv om andre ikke gjør det. Den sier: «Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt [dyp respekt, NW].» Og til både ektemenn og hustruer blir det sagt at de må være «kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner». — 1 Pet. 3: 1, 2, 8, 9.

Igjen gjelder det å lese med tanke på seg selv og ikke tenke på hvordan ens kone eller ens mann eller noen annen kunne følge disse rådene, men hvordan man selv kan følge dem bedre. Ingen er fullkommen hva disse ting angår, derfor bør vi ikke lese slike råd som om de bare gjelder andre og ikke oss selv.

Guds Ord er skrevet for hver og en av oss. Det gjelder hver enkelt personlig. Det forteller hva vi bør gjøre. Det viser hvordan vi kan vinne Guds gunst og oppnå evig liv. Men vi må lese det som om det er til oss det taler. Vi må forstå hva det oppfordrer oss til å gjøre. Vi må skjønne når det krever av oss at vi skal forandre vårt liv, og så må vi forandre det.

Vi er ikke ansvarlig for hva andre gjør. Vi kan ikke tvinge noen til å følge den rette handlemåte. Men vi er ansvarlig for våre egne handlinger. Og vi kan foregå andre med et godt eksempel. For å kunne gjøre dette, må vi ikke bare lese den del av Skriften som gjelder andre, men først og fremst det som angår oss selv. Dernest må vi rette oss etter det, forandre vårt liv og innrette det i samsvar med Skriftens sunne og guddommelige råd i stedet for å la sinnet være opptatt av hvor ofte andre kommer til kort.