Spørsmål fra leserne

• På grunn av de opplysninger Vakttårnet for 1. november 1956 inneholdt om dåpen, har mange spurt om når det er tilrådelig å bli døpt om igjen. De sier at deres forståelse av saken er bedre nå enn dengang de ble døpt. Noen hadde for flere år siden hørt at hvis de var blitt døpt ved neddukking i vann av et av kristenhetens religionssamfunn, så var det nok til å symbolisere deres innvielse hvis de på det tidspunktet forsto at de innvigde seg til å gjøre Jehovas vilje, men nå sier denne artikkelen (side 496, § 14) at dåpen ikke er gyldig hvis den er blitt foretatt i en av vår tids religiøse systemer i kristenheten, og at slike mennesker bør bli døpt om igjen av Jehovas teokratiske organisasjon. De spør om de nå bør la seg døpe om igjen, og hvilken dåpsdato som i tilfelle bør stå på deres opptegnelseskort. Bør det være den siste datoen, selv om vedkommende har vært i sannheten og deltatt aktivt i vitnearbeidet i ti eller tjue år eller mer?

I forbindelse med spørsmålet angående mennesker som er blitt døpt av Jehovas vitner, og som får en følelse av at de trenger å bli døpt igjen, kan vi spørre: De som tenker slik, og som hørte dåpsforedraget før de ble døpt, forsto de det? Forsto de at dåpen symboliserte en innvielse de allerede hadde foretatt i sitt hjerte, et løfte eller en beslutning de allerede hadde fattet overfor Gud om å gjøre hans vilje? Var ikke de spørsmålene tydelige som ble stilt dem dengang de ble døpt? Kom ikke kravene klart og tydelig til uttrykk av talen og av disse spørsmålene? Hvis dåpsforedraget framholdt saken tydelig og spørsmålene til dåpskandidatene var tydelig formet og ikke til å misforstå, hvorfor skulle da en som da svarte Ja på spørsmålene, nå si at han ikke visste eller forsto hva han gjorde?

Vi har sikkert alle sammen vokst i forståelse av innvielsen siden vi lot oss døpe som et symbol på at vi hadde innvigd oss. Vår forståelse av saken var nok sikkert ikke fullstendig dengang vi innvigde oss, eller iallfall ikke så fullstendig som den er nå. Dette vil imidlertid ikke si at vi bør bli døpt om igjen. Vedkommende artikkel i Vakttårnet sa ikke noe mer eller noe annet enn det som har stått i tidligere artikler om dette emnet, bortsett fra at en ikke kan betrakte sin dåp som tilstrekkelig hvis en er blitt døpt innen kristenhetens religionssamfunn, det vil si, siden 1918, da Jehova Gud kom til templet sammen med sin Paktens engel og forkastet kristenheten.

Slike usikre personer må derfor selv bli klar over når de bevisst innvigde seg til Gud, foretok en innvielse som de nå tydelig kan huske med en tilfredsstilt samvittighet, og hvis det fant sted etterat de ble døpt for mange år siden, da bør de la seg døpe på nytt som et symbol på sin virkelige innvielse, og det er da denne dato som skal benyttes på deres opptegnelseskort.

Når et menneske først er blitt døpt med full forståelse som et symbol på sin innvielse, er det hverken nødvendig eller på sin plass at vedkommende lar seg døpe om igjen, ikke engang om han for en tid faller fra eller blir uvirksom, på samme måte som det heller ikke er nødvendig for et av Kristi legemes lemmer å bli salvet på nytt under slike forhold. Når dåpen først har funnet sted slik den skal, står den fast for bestandig som et vitnesbyrd om ens innvielse til Jehova og som et urokkelig tegn på ens forpliktelser overfor Gud.

Angående dåp eller fullstendig neddukking i vann mens en er medlem av kristenhetens religiøse organisasjoner og før en blir knyttet til Jehovas vitner: I 1918 ble kristenhetens religionssamfunn på grunn av sin oppførsel endelig forkastet av Jehova ved den dom han felte ved sin budbærer i sitt tempel. Mange som var knyttet til slike kirkesamfunn forut for den tiden, studerte sin bibel samvittighetsfullt og forsto at de måtte overgi seg eller innvie seg til Gud ved Kristus for å bli Guds eiendom og gjøre hans vilje fra da av, og de stolte på at Han ville hjelpe dem med sin hellige ånd. De forsto som rett var, at dåp ved fullstendig neddukking i vann måtte til for å representere deres overgivelse til Gud gjennom Kristus. De fikk derfor en forstander eller en tilsynsmann i sitt religiøse samfunn til å døpe seg, og formelen «til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» ble benyttet ved seremonien. De stolte også på at de ville få hjelp av Guds ånd som det står om i Bibelen, en bok de hadde lest og var vel kjent med.

Merk at slike mennesker virkelig innvigde seg til Gud gjennom Kristus og ba om Hans hellige ånd, og at de alltid senere har følt seg bundet av denne sin innvielse. De innvigde seg ikke gjennom den prest eller tilsynsmann som døpte dem. Dette framgår av den kjensgjerning at de forsto sine forpliktelser da de lærte sannheten å kjenne gjennom Jehovas vitner. De forsto at det var deres plikt å «dra ut derfra», nemlig ut fra det motbilledlige Babylon, og ikke å innvie seg til Gud på nytt. Derfor avskar de også all forbindelse med de religiøse kirkesamfunn og ble vitner for Jehova og fortsatte å gjøre hans vilje med bedre kunnskap og en klarere forståelse. De ble ikke døpt om igjen, men fortsatte å leve i overensstemmelse med sin tidligere innvielse, og Jehova tilkjennega at han godkjente dem ved å benytte dem i sin tjeneste og la sin ånd virke gjennom dem, og de selv frambar Hans ånds frukter. Dette viser at det som er av betydning for å gjøre en innvielse gyldig, ikke er hva døperen (enten han er prest eller noe annet) forstår eller tenker, men hva den døpte tenker, forstår og gjør. Innvielsen var riktig, og dåpen i vann var riktig, og Gud tilkjennega sin anerkjennelse ved å utgyte sin ånd over den døpte. Hvorfor skulle det da være nødvendig med gjendåp etterat en har forlatt det motbilledlige Babylon på grunn av sin innvielse og er blitt et av Jehovas vitner?

Legg nøye merke til hva det ovennevnte avsnitt 14 på side 496 i Vakttårnet sier: «Det kan ofte bli spørsmål om hvorvidt en som er blitt døpt tidligere ved en seremoni som ble utført av en annen religiøs gruppe, bør bli døpt om igjen når han kommer til nøyaktig kunnskap om sannheten og innvier seg til Jehova.» Legg merke til de siste fem ordene: «Og innvier seg til Jehova.» Det vil si, innvier seg etterat han har fått høre sannheten av Jehovas vitner og etterat han har forlatt det motbilledlige Babylon. Dette innebærer at vedkommende ikke ble døpt «til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» av en ansvarshavende i det religiøse samfunn han tilhørte, men at han bare ble et medlem av dette samfunnet. Et slikt menneske fant det derfor nødvendig å innvie seg og bli døpt, som et symbol på dette etterat han ble knyttet til Jehovas vitner. I et slikt tilfelle er det riktig å bli døpt på nytt. Dette framgår av at de tolv menn som ble døpt på nytt ifølge Apostlenes gjerninger 19: 1—7, tidligere var blitt døpt i Faderens navn, men ikke i Jesu navn eller i den hellige ånds navn. De hadde ikke engang hørt at den hellige ånd var kommet, og derfor hadde ikke deres tidligere nedsenkelse i vann funnet sted i alle de nødvendige faktorers navn, med den følge at de ikke kunne få den hellige ånd før Paulus hadde latt dem døpe om igjen.

Nå da kallet til å komme ut fra Babylon blir framholdt så tydelig, må det derfor være slik at hvis noen har hørt om dette kallet og likevel forblir i den religiøse del av det motbilledlige Babylon og blir døpt der, så teller ikke denne dåpen. Deres beslutning kunne ikke ha vært en innvielse til å gjøre Guds vilje, for, som avsnitt 14 sier, «hvis man tidligere hadde vært innvigd til Jehova, ville man ha skilt seg fra slike babyloniske systemer, som vanærer Gud, allerede før man lot dem døpe seg». Slike mennesker kan ikke foreta en antagelig innvielse før etterat de er kommet ut fra Babylon, og denne innvielsen må symboliseres ved at de blir døpt på nytt, fullstendig neddukket i vann. Den nye dåpsdatoen er da den dåpsdato som skal føres opp på disse forkynnernes opptegnelseskort i den menigheten de tilhører. Innvielsesdatoen føres aldri opp, men det er underforstått at den har funnet sted forut for dåpen.

Hvis et menneske hører på et dåpsforedrag, men ikke sitter blant dåpskandidatene og heller ikke muntlig besvarer spørsmålene, og så etterpå beslutter seg for å la seg døpe som et symbol på sin innvielse og slutter seg til dåpskandidatene og blir døpt sammen med dem, da binder han seg til Jehova Gud ved Kristus. Hans dåp, symbolet på hans innvielse, må stå som et evig løfte fra hans side, og han må anse seg selv som bundet av det i Guds øyne. Gud leste hans hjerte og så hva han gjorde og holder ham derfor ansvarlig i overensstemmelse med den offentlige bekjennelse han ga sin innvielse. For ettertiden vil det imidlertid være bedre om et menneske i en slik situasjon gjør følgende før han lar seg døpe: går til den som holdt det dåpsforedraget han hørte, og ber ham stille de to spørsmålene på tomannshånd, slik at han da kan få svart bekreftende på dem.