Det er ikke så trygt å være en kristen

DOMPROST James A. Pike ved New York-katedralen uttalte ved en anledning at det enkelte ganger forekom ham å være uheldig at «det er så trygt å være en kristen». Da denne ortodokse presten sa disse ord, tenkte han sikkert ikke på Jehovas vitner, som forkynner Guds rike. Følgende opplevelse viser at det ikke er så trygt å være et av Jehovas vitner:

I Øst-Tyskland som i alle andre kommunistiske land er Jehovas vitners arbeid forbudt. Den unge mannen vi nå skal fortelle om, var imidlertid ikke et av Jehovas vitner — han hadde bare hørt om dem og en enkelt gang kikket flyktig igjennom noe av deres litteratur. Men han fant snart ut at selv det å komme med en kristen bemerkning, kan være farlig i vår tid.

En dag for godt og vel et år siden reiste han fra Vest-Berlin til Øst-Tyskland for å delta i sin fars begravelse. På toget kom ham i samtale med noen av de reisende. De trøstet ham med religiøse ord, men han glemte for et øyeblikk at han befant seg i Øst-Tyskland, og sa at han fant stor trøst i det Bibelen har å si om de døde og håpet om en oppstandelse.

Hans medreisende trodde øyeblikkelig at han var et av Jehovas vitner, for det ser ut til at ingen annen religion av noen betydning i kommunistiske land bekjenner noen tro på Bibelen. Før den unge mannen visste ordet av det, ble han ført vekk fra toget av det kommunistiske VP (folkepoliti) og arrestert. På den måten havnet han i en rettssal i Øst-Tyskland i stedet for å komme til sin fars begravelse, og han ble dømt til fengsel i et år.

Mens han satt i fengslet, kom han i kontakt med noen av Jehovas vitner som var blitt arrestert og behandlet på samme måte som han selv. Da fikk han for første gang lære hvem Jehovas vitner er og hva de tror. Ja, mens han var i fengslet, kom han til det resultat at han også ville være et av Jehovas vitner. En tid senere ble han døpt i vann som et symbol på sin innvielse og sitt nye liv.

Da han kom tilbake til Vest-Berlin uten å ha fått vært i sin fars begravelse, var han et år eldre, meget klokere, en tjener for den høyeste Gud og dypt takknemlig for sine opplevelser og for at han hadde fått smake noen av Kristi lidelser.

Hans tanker var opptatt av hva Peter og Paulus hadde sagt: «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig; men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel. Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige, fordi herlighetens og Guds ånd hviler over eder.» «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» — 1 Pet. 4: 12—14; 2 Tim. 3: 12.

De kristne kommer derfor til et annet resultat enn domprost Pike, og finner det ikke så trygt å være en kristen i denne verden. Men de er lykkelige for det, for det viser at de er kristne i gjerning og ikke bare i navnet.