Spørsmål fra leserne
• En rekke lesere har skrevet og bedt om å få svar på dette spørsmålet: Hvilken overensstemmelse er det mellom 1 Mosebok 1: 11—13, hvor det står om at jorden frambar vegetasjon på den tredje skapelsesdag, og 1 Mosebok 2: 5, 6, som lyder slik: «Det var ennå ingen markens busk på jorden, og ingen markens urt var ennå vokset fram; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og der var intet menneske til å dyrke jorden. Da steg det opp [Men det steg opp, NW] en damp av jorden og vannet hele jordens overflate»?
Det er ikke noen uoverensstemmelse mellom disse to skriftstedene. Det ville være en umulighet. Jesus Kristus siterte både fra første og annet kapitel i 1 Mosebok, og det samme gjorde Paulus. Disse to vitner slo altså fast at begge beretningene er sannferdige og dermed i overensstemmelse med hverandre. — Matt. 19: 4—6; Mark. 10: 3—9; 1 Kor. 15: 45, 47; 6: 16; 2 Kor. 4: 6; Ef. 5: 31; Kol. 3: 10; Heb. 4: 4, 10.
Det som står i 1 Mosebok 2: 5, 6, og som er sitert ovenfor, må derfor gjelde den tredje skapelsesdag, som er beskrevet i 1 Mosebok 1: 9—13. Det gir imidlertid først en beskrivelse av jordens tilstand like etterat Jehova Gud hadde bevirket at det tørre land kom til syne, og før han hadde befalt jorden å frambære gress og urter som sår seg og trær som bærer frukt. Det var en tid da det hverken fantes planter, dyr eller mennesker på jorden. Det regnet heller ikke på jorden. Med tanke på det vekstlivet som skulle komme, sørget Jehova Gud for et passende vanningssystem — ikke ved å la det regne, men ved å la det stige opp en damp som kunne forsyne hele jorden med fuktighet. Dessuten viser 1 Mosebok 2: 10—14 at det også fantes elver. Da Gud frambrakte planter som skulle dekke det tørre land, lot han det ikke samtidig skje en forandring med hensyn til det roterende vannsvøp som omga jorden og befant seg høyt over den.
Det måtte ikke nødvendigvis regne forat plantene skulle kunne vokse, liksom det heller ikke var påkrevet at det fantes mennesker til å dyrke jorden og sørge for at plantene fortsatte å vokse. Det sies ikke i 1 Mosebok 2: 5 at plantene ikke kunne vokse fordi Gud ikke hadde latt det regne og ennå ikke hadde skapt menneskene til å dyrke jorden. Gud ga plantelivet dets start uten regn og uten menneskers tilstedeværelse, for han frambrakte den nødvendige fuktighet som gjorde både regnet og menneskene overflødige. Det neste verset (6) begynner derfor med konjunksjonen «Men», og fortsetter med å fortelle at det stadig steg opp en damp fra jorden, og at denne dampen varmet hele jordens overflate. (NW) Dette foregikk selvfølgelig under det store vannhylster som befant seg langt ute i rommet, og som skulle falle ned på et langt senere tidspunkt, nemlig på Noahs tid. Etter den tiden begynte det å regne, og da begynte også regnbuen å vise seg. Det sies ikke noe om hvor vannholdig den dampen var som steg opp fra jorden, men den skaffet mer fuktighet enn alminnelig dugg. Da menneskene ble skapt og anbrakt i Eden henimot slutten på den sjette skapelsesdag, var den fremdeles vannholdig nok til å vanne hele jordens overflate både innenfor og utenfor Edens hage, men den bevirket ikke at atmosfæren ble ubehagelig for menneskene.
I tillegg til de elvene som fantes, var altså denne dampen i stand til å holde vekstlivet frodig helt til vannflommen kom. Det kunne den gjøre uten at det regnet. Vakttårnet for 15. februar 1955 viser i avsnitt 38 på side 58 at enkelte planter lettere kommer seg ved hjelp av dugg enn ved at jordbunnen blir vannet, og at slike planter kan lagre vann omkring røttene sine, av og til i så store mengder at vekten av væskelageret svarer til eller overstiger vekten av hele planten. Slik kunne plantene fra den tredje skapelsesdag og utover dra nytte av den dampen som regelmessig steg opp over hele jorden, og som tydet på at det var meget fuktighet å finne i jordoverflaten. Guds Ord sier altså at det ikke var slik at vannet kom ned fra himmelens skyer for å overrisle jorden, men at vanndampen steg opp, og denne tingenes tilstand fortsatte helt til etterat synderen Adam ble drevet ut av Edens hage for å dyrke jorden som jordbruker, ja, helt til vannflommen i Noahs tid kom og den første regnbue deretter viste seg.
Beretningen i 1 Mosebok, kapitel to, springer nå over alt det som blir fortalt i 1 Mosebok 1: 14—25 angående det at lyset brøt igjennom og nådde jordoverflaten, og at det ble frambrakt dyreskapninger i havet, fugler i luften og landdyr på jorden. Vers 7 i annet kapitel går direkte over til å gi en detaljert og mer omfattende beskrivelse av menneskets skapelse enn den som står i 1 Mosebok 1: 27. Men fordi menneskene ble skapt og anbrakt i Eden, kan vi ikke trekke den slutning ut fra 1 Mosebok 2: 5 at det nå begynte å regne på jorden og at menneskene begynte å arbeide som jordbrukere, pløye marken, så utsæd og høste grøden. På denne måten begynte de å dyrke jorden etterat de ble drevet ut fra Edens hage; og Kain fulgte Adams eksempel og «ble jorddyrker». (1 Mos. 4: 1—3) Menneskene og regnet kom derfor ikke forut for at Gud skapte plantelivet på jorden, og det er således full overensstemmelse mellom 1 Mosebok 1: 9—13 og 1 Mosebok 2: 5, 6.