Forkynnelse for maronittene i Libanon

Fra en av Vakttårnets misjonærer i Libanon

LIBANON får oss uvilkårlig til å tenke på sedertrærne fra Libanon som kong Salomo benyttet da han bygde Jehovas tempel. Blant de fjellene hvor det fremdeles vokser slike sedertrær, ligger det mange landsbyer. De fleste av deres innbyggere er maronitter, en sekt som anerkjennes av den romersk-katolske kirke og etter sigende ble stiftet av en John Maron i det sjuende århundre. Som et resultat av korstogene i det tolvte århundre anerkjente maronittene romerkirkens krav om overhøyhet. De har imidlertid fremdeles sin egen patriark, som blir valgt av deres biskoper. Det som særpreger maronittene, er at de tillater sine prester å gifte seg, at de serverer folk både brød og vin ved messen på den måten at brødet blir dyppet i vin og overrakt på en skje, og at de har enkelte helligdager som katolikkene i sin alminnelighet ikke har.

Jehovas vitner i Tripoli forkynte det gode budskap om Guds rike for disse menneskene hver søndag fra april til desember i 1954. De leide en buss, og omkring 30 forkynnere møtte opp kl. 6 om morgenen og brukte hele dagen til å forkynne fra hus til hus før de reiste tilbake samme kveld. Til tross for at menneskene der er meget religiøse, møtte Jehovas vitner liten motstand. De fikk ganske mange anledninger til å holde offentlige foredrag for forskjellige menneskegrupper i friluftskaféer og på offentlige plasser.

Det var tydelig å merke at mange får-lignende mennesker gledet seg over det gode budskap om Riket, og mange frydet seg over å se en bibel for første gang. Som et typisk eksempel på hvor vennligsinnede disse menneskene er, kan jeg nevne en gammel dame som tilbød Jehovas tjenere det eneste hun hadde å gi, og det var yoghurt av gjetemelk. Hun ble gjort oppmerksom på at Jesus hadde sagt at den som ga bort et beger kaldt vann, ingenlunde skulle miste sin lønn, og at hun hadde gitt mer enn det. Hun svarte: «Dere fortjener mer. Vi skylder dere vårt liv for dette gode budskap om Riket som dere har brakt oss.»

I en annen landsby kom en prest tilfeldigvis hjem til en familie mens to forkynnere holdt på å vitne for hele femten ivrige tilhørere. Presten forsøkte å bryte opp møtet. Han sa: «Hvordan våger dere å komme her! Vet dere ikke at dette stedet hører meg til? Det er ingen andre enn meg som har noe med å gi religionsundervisning her! Kom dere ut!» Verten var imidlertid av en annen oppfatning, og ville ikke kaste ut Jehovas vitner. Presten sa da at han skulle gå til kirken og ringe med klokken for å samle alle landsbyens innbyggere, slik at de kunne kaste Jehovas vitner ut av byen, og han ba de tilstedeværende om å følge med ham. Noen fulgte oppfordringen, og dem som ikke ville, truet han med å melde fra til biskopen om.

Etter hvert som han ringte med klokken, begynte byens folk å strømme til, og da vitnene var samlet ved bussen sin, begynte de straks å samtale med landsbyboerne for å forklare dem hva deres arbeid gikk ut på. Det varte ikke lenge før hele forsamlingen ble ganske velvillig stemt for å høre mer, og et av vitnene holdt da et improvisert bibelsk foredrag for dem. Han fortalte dem blant annet om hvordan presteskapet hadde motarbeidet dem som søkte Riket på Jesu tid, og at det romersk-katolske presteskap gjorde det samme i vår tid, men at får-lignende mennesker likevel ga seg til kjenne. Etterpå kunne man høre mange si at ’Jehovas vitner er de sanne kristne, mens vi, og særlig våre prester, ikke er det’. Det presten gjorde i stedet for å drive ut Jehovas vitner, var derfor å hjelpe dem til å få forkynt for en større mengde enn de ellers kunne ha kommet i kontakt med.

Alt i alt ble det benyttet omkring 4500 timer i dette arbeidet, og vitnesbyrdet ble avlagt i 65 landsbyer. Det ble levert en god del bibelsk litteratur og opprettet en rekke bibelstudier hjemme hos forskjellige mennesker.