Må forretningsfolk preke moral for religiøse ledere?

I GAMMEL bibelsk tid fikk folk beskjed om hva som var rett, og hva som var galt, av de levittiske prester. «En prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er [Jehovas], hærskarenes Guds sendebud.» Det hendte imidlertid noen ganger at prestene sank så dypt at de støtte de menneskers moralske sans som det var meningen de skulle undervise om hva som var rett og galt, noe som i særlig grad var tilfelle med presten Elis ryggesløse sønner. — Mal. 2: 7; 1 Sam. 2: 12—17, 22—25.

Det som finner sted i vår tid, tyder på at kristenhetens religiøse ledere utgjør det moderne motstykke til disse egensindige Elis sønner. De besitter på samme måte stillingen som folkets lærere, men nedverdiger seg likevel til å benytte metoder som er så tvilsomme at andre er nødt til å preke moral for dem. Et eksempel på dette fant man i bladet Advertising Age [Reklamens tidsalder] for 11. april 1955.

I lederartikkelen sto det blant annet: «Det forbauser oss stadig at de hvis oppførsel i enhver henseende burde være hevet over all mistanke, gladelig benytter slike metoder som smaker av karneval, for å samle inn penger. De fleste averterende forretningsfolk ville ikke våge å ha noe med slikt å gjøre, for de vet at de kom til å bli skarpt kritisert. Men religiøse samfunn og veldedighetsforeninger tror tydeligvis at det er helt i orden at de benytter etisk tvilsomme metoder, fordi de blir benyttet ’for et godt formål’. For oss tar dette seg ut som moralsk sofisteri av høyeste rang, hvis det er noe som heter det.»

For å si det pent har ikke forretningsverdenen noe monopol på god moral. Men hvor korrupt forretningsverdenen er, tjener den i det minste en hensikt, for det er nødvendig med industri og handel, enten den nå blir ledet på ærlig vis eller ikke. Man må også innrømme at selv et korrupt styre er bedre enn ikke noe styre i det hele tatt. Men når den organiserte religion, som overmodig gir seg ut for å representere Gud og lære folk god moral, blir hyklersk, til hvilken nytte er den da?

Det ovenstående får oss til å huske på Guds dommer over fortidens Jerusalem. På grunn av denne byens ryggesløshet og på grunn av at den ikke frambrakte rettferdige frukter, sammenlignet Jehova den med et tørt vintre som ikke dugde til noe annet enn å bli brent fordi man ikke kunne bruke det til noe, som for eksempel til å lage en nagle av til å henge noe på. «Som det går med veden av vintreet blant skogens trær, den som jeg gir ilden til føde, således gjør jeg med Jerusalems innbyggere.» «Ilden skal fortære dem, og I skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg setter mitt åsyn imot dem. Og jeg vil gjøre landet til en ørken, fordi de har gjort seg skyldige i troløshet, sier [Jehova], Israels Gud.» Den ilden kommer til å være Harmageddon. — Esek. 15: 1—8; Åpb. 16: 14, 16.