Jehovas vitners historie i nyere tid

19. del — nøytrale kristne i Amerika under den annen verdenskrig

I DENNE artikkelserien har vi allerede sett hvilke interessante opplevelser Jehovas vitner i andre deler av verden hadde under den annen verdenskrig, men hvordan gikk det med dem i U.S.A. i denne tiden? Også der forholdt de seg nøytrale selv om de befant seg i et hav av mennesker som var blitt hysteriske i løpet av krigens dager. Dette førte til at de amerikanske vitnene måtte tåle en ualminnelig het kristendomsforfølgelse — en av de verste vår moderne historie kjenner til. Fra 1933, da Selskapet Vakttårnet begynte å holde regning med hvor mange som ble arrestert, og fram til 1951, da arrestasjonene fremdeles pågikk på grunn av de krav som var knyttet til militærtjenesten, fant det sted i alt 18 886 enkelte arrestasjoner.a Dette tallet er nesten utrolig når man tenker på at U.S.A. utgir seg for å være et demokratisk land og en forkjemper for friheten.

Dessuten fant det sted minst 1500 mobangrep — Jehovas vitner fra den ene enden av U.S.A. til den andre ble overfalt av pøbelen. Som tidligere nevnt avsa De forente staters Høyesterett den 2. juni 1940 en dom i Selskapets disfavør i Gobitis-saken angående flagghilsen. Dette ga støtet til en voldsom hets mot vitnene. Alle Jehovas tjenere, både menn og kvinner, barn og voksne, måtte ha stor kristen styrke og sterk tro for å holde ut denne prøvelsens tid og samtidig fortsette sin offentlige forkynnelse fra hus til hus og på gatene. Ved hjelp av troen på Jehova ble forfølgelsen beseiret i det lange løp, akkurat som den var blitt det i Tyskland og andre land.

Da spørsmålet om flagghilsen tre år senere (i 1943) ble brakt fram for De forente staters Høyesterett for annen gang, ble følgende offisielle beskrivelse av offentlighetens reaksjon på rettens avgjørelse i 1940 lagt fram i Selskapets redegjørelse til hver enkelt av de ni høyesterettsdommerne.

«Umiddelbart etterat dommen i Gobitis-saken var blitt avsagt [i Selskapets disfavør] den 3. juni 1940, satte Jehovas vitners fiender i gang en landsomfattende aviskampanje med ondsinnet sladder om vitnene, og beskyldte dem falskelig for å være ’imot flagget og regjeringen’, utelukkende fordi de nekter å hilse noe flagg, det amerikanske innbefattet, for samvittighetens skyld. Denne kjennelsen hadde samme virkning som en fyrstikk som settes bort til et jordstykke med tørt gress. Fordommer som ble skapt ved ufordelaktige artikler i avisene, ga støtet til åpne voldshandlinger. Jehovas vitner ble straks utsatt for omfattende pøbelangrep. I over to år har visse religiøse elementer eller folk som spiller patrioter, i tusenvis av kommuner over hele landet egget andre mennesker til å ignorere lov og fornuft og gå til angrep på tusenvis av Jehovas vitner, menn, kvinner og barn. De har ødelagt deres eiendom, drevet dem vekk fra deres hjem, brent deres hus og deres tilbedelsessteder, deres utstyr, bøker og penger, bundet dem sammen gruppevis og tvunget i dem store mengder lakserolje, jaget dem som dyr langs stekende varme og støvete veier og jernbanestrekninger på mange steder, lagt tau om halsen på dem og trukket dem etter seg gjennom byens hovedgater og hengt dem og begått tallrike andre voldshandlinger og ondskapsfulle gjerninger mot dem uten grunn, og dette har de fortsatt med til denne dag uten inngripen fra lovens representanter. Offentlige tjenestemenn har latt seg påvirke av kjente religionsledere til å bryte inn i hjemmene til private borgere, Jehovas vitner, og kidnappe dem og føre dem fra den ene staten til den andre, og de har likeledes avbrutt deres private bibelstudiemøter. Tusenvis av barn er blitt utvist fra skolen, og mangfoldige er blitt satt under tiltale som ungdomsforbrytere. Mange er blitt dømt og tatt fra foreldrene. Hundrevis av foreldre er blitt truet med rettsforfølgning for den angivelige forbrytelse å bidra til sine barns utskeielser og forsømmelighet, og mange er blitt dømt — alle fordi de har lært barna om Bibelen og fordi barna ydmykt har adlydt Guds befalinger.»b

Den 16. juni 1940, kom U.S.A.’s riksadvokat, Francis Biddle, med følgende uttalelse i en kringkastningstale som ble sendt fra kyst til kyst, for å prøve å dempe på den terrorismens ånd som da var framherskende hos pøbelen.

«. . . Jehovas vitner er gjentagne ganger blitt angrepet og slått. De har ikke begått noen forbrytelse, men pøbelen har felt den dom at de har det, og den har utmålt straff i form av pøbelangrep. Justisministeren har forlangt en øyeblikkelig undersøkelse av disse voldshandlinger. Folket må være våkent og på vakt, og framfor alt behersket og fornuftig. Etter som pøbelopptøyer vil vanskeliggjøre myndighetenes oppgave i uendelig høy grad, vil slike uroligheter ikke bli tolerert. Vi kan ikke bekjempe nazismens onde ved å benytte oss av dens metoder.»c

Legg merke til følgende ikke-teokratiske beretning fra denne forfølgelsens tid:

«Ikke siden mormonene ble forfulgt flere år tilbake, er noen religiøs minoritetsgruppe blitt angrepet så bittert og så hyppig som medlemmene av Jehovas vitner — særlig våren og sommeren 1940. Da nådde angrepene på dem sitt høydepunkt, men fiendskapet og diskrimineringen mot dem har vært tydelig å merke i flere år. Redegjørelser som er sendt inn til justisdepartementet fra Jehovas vitners advokater og American Civil Liberties Union [en amerikansk forening til bevarelse av borgerlige rettigheter], viser at det i 1940 fant sted over tre hundre og trettifem pøbelangrep i førtifire stater, og at disse angrepene gikk ut over ett tusen fire hundre og åttiåtte menn, kvinner og barn. Årsaken til dette ualminnelige hysteriet var den ’patriotiske’ frykt som oppsto på grunn av nazistenes framgang i Europa, og den panikk som grep landet ved tanken på en invasjon i De forente stater. Fra California til Maine ga disse følelser seg utslag i en jakt på formodede deltagere i en ’femte kolonne’ og på ’trojanske hester’ — uttrykk som nesten øyeblikkelig vant popularitet som betegnelse på mennesker som ble antatt å være imot det nasjonale forsvar. Jehovas vitner ble straks gjenstand for omfattende angrep, hovedsakelig på grunn av deres stilling til spørsmålet om flagghilsen, som var blitt grundig bekjentgjort ved en omfattende spredning av nummeret for 29. mai 1940 av bladet Consolation [den tidligere amerikanske utgaven av Våkn opp!], som inneholdt en detaljert redegjørelse for U.S.A.’s Høyesteretts behandling av Gobitis-saken angående flagghilsen. Etterat dommen falt den 3. juni 1940 og ga skolestyrene medhold i påstanden om at de hadde rett til å utvise barn som tilhørte denne sekten, som nekter å hilse flagget, ble denne propaganda av enkelte oppfattet som opprørsk.»d

Vitnene tydde til De forente staters Høyesterett for å få hjelp og beskyttelse. Endelig hendte det merkverdige. Høyesterett omstøtte sin egen dom den 14. juni 1943 i saken West Virginia State Board of Education v. Barnette, og hevdet at Jehovas vitner ikke behøver å hilse flagget. Vi siterer følgende fra domstolens historiske kjennelse:

«Hvis vi skulle opprettholde tvungen flagghilsen, ville vi være nødt til å si at en rettighetserklæring som verner individets rett til å gi uttrykk for sine egne meninger, har overlatt til offentlige embetsmenn å tvinge det til å gi uttrykk for noe det ikke mener. . . . Hvis det finnes noen fast stjerne i vår konstitusjonelle konstellasjon, så er det den at ingen offentlig tjenestemann, hverken høy eller lav, kan bestemme hva som skal være ortodoks når det gjelder politikk, nasjonalisme, religion eller andre meningsspørsmål, eller tvinge borgere til å bekjenne sin tro på dette i ord eller gjerning. . . . Vi mener at de lokale myndigheters tiltak for å gjennomtvinge flagghilsen og troskapserklæring overfor flagget er en overskridelse av den grense konstitusjonen setter for deres makt, og et inngrep på intellektets og åndslivets område, som første tillegg til vår konstitusjon har til formål å bevare fra all kontroll fra myndighetenes side. Denne domstols avgjørelse, i saken Minersville School District v. Gobitis . . . omstøtes.»e

For en glede denne seier brakte Jehovas folk! Nå kunne deres barn vende tilbake til de offentlige skoler og få sin undervisning der, og det ville ikke lenger være nødvendig å drive de midlertidige Rikets skoler. For første gang på åtte lange år kunne vitnenes barn innta sine rettmessige plasser i landets skoler, og dette uten at det ble forlangt at de skulle gjøre noe som i deres øyne er en avguderisk hilsen.

En annen falsk beskyldning mot dem gikk ut på at de drev undergravende virksomhet. I Mississippi ble R. E. Taylor og to andre Jehovas vitner i juni 1942 arrestert og urettmessig satt under tiltale for å ha oppmuntret til illojalitet mot styresmaktene i De forente stater og i staten Mississippi, og for å ha drevet muntlig undervisning og distribuert litteratur som er beregnet på å oppmuntre til illojalitet mot De forente staters regjering. De ble alle kjent skyldig i undergravende virksomhet og dømt til å sitte i fengsel så lenge krigen varte, men likevel ikke over ti år. Dette fikk den alvorlige følge at de ble brennemerket som oppviglere. Et år senere kom denne saken fram for De forente staters Høyesterett, og den 14. juni 1943, samme dag som flaggspørsmålet ble avgjort, avsa denne domstolen med 9 mot 0 stemmer sin dom i vitnenes favør, og hevdet at de ikke drev undergravende virksomhet. Retten uttalte følgende i sin kjennelse:

«Den lovbestemmelse som må utledes av disse sakene, gjør det til en forbrytelse å meddele andre sine synspunkter og meninger angående regjeringens politikk og profetier angående vår egen og andre nasjoners framtid. Slik den blir anvendt på appellantene, straffer den dem til tross for at det ikke blir hevdet eller bevist at det de meddelte, har vært meddelt i en ond eller forrædersk hensikt, har oppfordret eller stimulert til undergravende virksomhet mot nasjonen eller staten eller har utgjort noen definerbar og truende fare for våre institusjoner eller vår regjering. Det disse appellanter meddelte, var deres tro og meninger angående innenrikspolitiske spørsmål og tendensene i landets og verdens anliggender. Etter vår avgjørelse kan man ikke straffes som forbryter for å ha gitt slike meddelelser.»f

Dette var en ny seier, en enstemmig dom for at vitnene ikke på noen måte kunne stemples som samfunnsnedbrytende individer og etter loven bli straffet som sådanne av sine religiøse motstandere. Denne gunstige dom bidro sterkt til å reise et bolverk til forsvar for religionsfriheten og talefriheten, og dette midt under verdenskrigen.

Etter en rekke kamper ved de lavere domstoler, som anvendte lover om omførselshandel på religiøse forkynnere (det vil si, på Jehovas vitner i forbindelse med deres litteraturspredning), avsa De forente staters Høyesterett den 8. juni 1942 dom i Selskapets disfavør i saken Jones v. City of Opelika (Alabama).g Denne kjennelsen tok sikte på å lamme vitnenes virke fra hus til hus. Den utgjorde faktisk en direkte undertrykkelse av religionsfriheten, talefriheten og trykkefriheten, og den føderale konstitusjons garantier ble helt ignorert. Vitnene fortsatte uforstyrret med sitt forkynnelsesarbeid, og nektet å søke om tillatelse til det. Det ble derved framtvunget en sak på et litt annet grunnlag, og den ble i sin tid ført fram for De forente staters Høyesterett. Denne saken var Murdock v. Pennsylvania, og resultatet ble at denne høye domstolen omstøtte sin egen dom og avsa ny kjennelse i vitnenes favør den 3. mai 1943. Legg merke til nedenstående klassiske juridiske prinsipper som den dagen ble kunngjort i domstolens kjennelse.

«Den personlige utdeling av religiøse traktater er en meget gammel form for misjonærvirksomhet like gammel som trykkemaskinenes historie. . . . Det er mer enn forkynnelse; det er mer enn utdeling av religiøs litteratur. Det er en kombinasjon av begge deler. Formålet med dette er like evangelisk som formålet med et vekkelsesmøte. Denne form for religiøs virksomhet inntar den samme høye plass ifølge det første grunnlovstillegg som tilbedelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene. Den har det samme krav på beskyttelse som de mer ortodokse og konvensjonelle former for religionsutøvelse. Den har også like fullt som de andre krav på den garanterte talefrihet og trykkefrihet. . . . Men den kjensgjerning at den religiøse litteraturen blir ’solgt’ av omvandrende forkynnere og ikke blir ’gitt bort’, forvandler ikke evangeliseringen til et kommersielt foretagende. Hvis det var tilfelle, ville det å sende kollektbøssen rundt i en kirke, gjøre kirkens tjeneste til et kommersielt foretagende. . . . En stat kan ikke kreve noen avgift for det å nyte en rettighet som garanteres av den føderale konstitusjon. . . . Retten til å kreve salgstillatelse og ilegge skatt i forbindelse med utøvelsen av disse friheter, er faktisk like mektig som retten til å øve sensur, som denne domstol gang på gang har avvist. . . . Dommen i saken Jones v. Opelika er i dag blitt opphevet. Uten lenger å være bundet av dens hemmende presedens, kan vi atter sette rettigheten til omvandrende evangelister som kunngjør sin religiøse tro og sine læresetninger ved hjelp av litteraturspredning, på den høye plass konstitusjonen gir dem.»h

Dette var store, dyrebare ord! Dette var også en enestående seier som bidro sterkt til å bygge høyere det voksende bolverk mot inngrep i religionsfriheten. Det ligger nå ingen juridiske hindringer i veien for vitnenes forkynnelse fra hus til hus. Deres apostoliske måte å forkynne på er blitt skrevet inn i landets lover.i

(Fortsettes)

[Fotnoter]