Gideons eksempel blir fulgt i Fransk Ekvatorial-Afrika
FORTIDENS Gideon blir i første rekke husket fordi han ble brukt av Jehova til å bringe israelittene befrielse fra midianittenes undertrykkende åk, sammen med sin vesle flokk på tre hundre krigere, som hver bare var bevæpnet med en trumpet, en krukke med et lys i og kampropet «Sverd for Jehova og for Gideon!» Men før han ble brukt til å bringe denne befrielsen, tjente han som et vitne for Jehovas sanne tilbedelse ved å rive ned sin fars Ba’als-alter og hogge ned det Astarte-bilde som sto ved siden av det, i lydighet mot de befalinger som ble gitt ham av Jehovas engel.
Hans arbeid med å tilintetgjøre falsk tilbedelse var et forbilde på et lignende arbeid som i vår tid blir gjort av Jehovas vitner over hele jorden. Følgende beretning fra Jehovas vitner i Fransk Ekvatorial-Afrika handler om noe som har funnet sted der:
«Arbeidet her fortsetter å gå framover. Nye felter åpner seg, og velvillige mennesker som er interessert i Rikets budskap, begynner å tilbe Jehova i ånd og sannhet. Hver dag finner de vitnene som er tilsluttet menigheten i Bangui, flere av Herrens ’andre får’ som slutter seg til den nye verdens samfunn.
«Mens et av Jehovas vitner forkynte fra hus til hus, fortalte han et ektepar som var kjent for å påkalle og tilbe demoner, om håpet om den nye verden etter Harmageddon. Ekteparet ble grepet av dette kraftige og lykkelige budskapet, og ba vitnet om å komme tilbake og fortelle dem mer om det. Han besøkte dem på ny og ga dem et ytterligere vitnesbyrd over emnet: Bli forlikt med Skaperen, deres Gud, før det er for sent. Ekteparet så på hverandre med et betydningsfullt blikk, og ba så vitnet om å befri dem for deres fetisjer. Det gjorde han, og han måte gå tre vendinger for å få alle deres avgudsbilder ned til elven hvor han kastet dem.
«En nabo som la merke til hva som foregikk, prikket vitnet i ryggen og hvisket til ham: ’Jeg vil gjerne at du skal ta våre fetisjer også, men min kone kommer til å være imot det. Men kom likevel!’ Vitnet fulgte med naboen til hans hus, og han sa så til sin kone: ’Denne mannen vil gjerne ha tillatelse til å fjerne våre fetisjer. Hva synes du om det?’ Hans kone svarte: ’Jeg har ingenting å innvende.’ Mannen og vitnet fylte da en stor kurv med fetisjene og bar den ned til elven. Der sto det en stor flokk mennesker som så på og endog hjalp til med å kaste fetisjene ut i elven, for de tenkte at de derved var med på å føre forbannelse over vitnet og mannen fordi fetisjene kom til å hevne seg på dem. Nå har vi et regelmessig bibelstudium med disse menneskene som engang tilba fetisj-guder, og de har innvigd sitt liv til Jehova og har også symbolisert dette ved vanndåpen.
«Et annet sted var det en eldre kvinne på seksti år, som også var en fetisj-dyrker, og hun hadde stått i forbindelse med demonene siden sin tidligste barndom. Noen få måneder før hun døde, hadde hennes svigersønn, som var et Jehovas vitne, snakket med henne om det gode budskap om Jehovas rike, og hun hadde lagt for dagen en stor interesse for budskapet. Til tross for at hun var alvorlig syk, tilkalte hun dette vitnet, som ledet et menighetsbokstudium i nærheten, og fortalte ham at hun hadde en av de mest fryktede og farlige fetisjer og ’at hun var redd for å ødelegge den av frykt for at den ville påføre hennes barn skade. Derfor sa hun til vitnet: ’Vær så snill å ødelegge denne fetisjen i din Gud Jehovas navn.’ Vitnet oppmuntret henne, og etter en bønn tok han og noen andre vitner med seg hakker og fikk ødelagt fetisj-planten og demongudens alter, til naboenes store forferdelse, for de mente at denne fetisjen var den farligste i hele landet.»
Ja, i dag kan rettsindige mennesker i Fransk Ekvatorial-Afrika si det samme til fetisj-dyrkerne der som Joas, Gideons far, sa til Ba’al-dyrkerne på sin tid: «Er han Gud, da la ham stride for seg selv.» (Dom. 6: 31) Denne ’billedstormende’ virksomheten som Jehovas vitner driver i Fransk Ekvatorial-Afrika, førte til en økning på 183 prosent i antall tilbedere av Jehova fra 1952 til 1953.