Spørsmål fra leserne
• Paulus sa at en kristen bror ikke skulle gå til rettssak mot en annen kristen bror, men skulle legge saken fram for de modne i menigheten, forat de kunne ta en avgjørelse. Men hva skal en gjøre med en som bedrar en annen, slik at den som blir bedratt, kommer i store vanskeligheter, og den skyldige ikke vil bøye seg for menighetsutvalgets avgjørelse? — G. S., U.S.A.
Paulus skrev til korintierne: «Våger noen av eder, når han har sak mot sin neste, da å søke dom hos de urettferdige og ikke hos de hellige? Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme de ringeste saker? Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mer da i timelige ting! Når I da har saker om timelige ting, så setter I dem til dommere som ikke aktes for noe i menigheten! Til skam for eder sier jeg det. Så finnes det da ikke noen vis mann iblant eder, ikke en eneste en, som kan skille tretten for sin bror? men bror fører sak mot bror, og det for vantros domstol! Det er jo i det hele allerede et tap for eder at I har saker mot hverandre. Hvorfor lider I ikke heller urett? hvorfor tåler I ikke heller skade? Men I gjør urett og skade, og det mot brødre!» — 1 Kor. 6: 1—8.
Hvis det har oppstått en så alvorlig strid mellom kristne brødre i forbindelse med et pengespørsmål at en rettssak kunne komme på tale, skal de legge sine vanskeligheter fram for modne brødre i menigheten forat de kan dømme mellom dem, i stedet for å gå til en verdslig rett og la verden se at de kjekler om penger. Ved å gjøre slike saker kjent for offentligheten og på den måten vise verden at den kristne ånd ikke er tilstede, ville de skade den kristne organisasjons anseelse. Paulus hevder at det er bedre å bli bedratt enn å føre en slik vanære over organisasjonen. Hvis brødre skal dømme verden og engler når de er blitt forent med Kristus Jesus i himmelen, kan de ikke da dømme i timelige saker blant seg selv uten å tilkalle de vantro, mennesker som «ikke aktes for noe i menigheten», til å ordne deres vanskeligheter? Det ville virkelig være et vanærende nederlag for organisasjonen hvis man skulle være nødt til å gå til verden og få slike mennesker til å dømme ens saker istedenfor å få dem ordnet innenfor menigheten. Det er da bedre å bli bedratt enn å la noe slikt hende.
Men sett at saken har vært behandlet av menighetsutvalget, og det er blitt avgjørende bevist at en av de stridende har urett, at han har gjort seg skyldig i å bedra en bror på en skammelig måte, og den skyldige likevel ikke vil godta menighetens avgjørelse og tilbakebetale det beløp han har tilvendt seg? Når bevismaterialet er klart og overbevisende, kan ikke menigheten ignorere det, men den må utstøte ham som er en tyv. Paulus sa i denne forbindelse at en tyv, og også andre lovbrytere, ikke skal arve Guds rike; og han har heller ikke noen rett til å være i den kristne menighet på jorden. (1 Kor. 6: 9, 10) Når bevismaterialet er overbevisende og den skyldige ikke viser tegn til anger eller noe ønske om å betale tilbake, bør han derfor utstøtes.
Nå er den utstøtte tyv utenfor menigheten. Han er ikke lenger en bror. Den veiledning Paulus gir i 1 Korintierne 6: 1—6, gjelder ikke lenger ham. Hvis den forurettede som fremdeles er i menigheten, nå anlegger sak mot bedrageren, vil ikke det være å handle imot Paulus’ råd, for nå ville det ikke være et tilfelle av at en bror går til rettssak mot en bror. Det var nemlig det Paulus forbød. Hvorvidt den forurettede ønsker å gå til rettssak, og hvorvidt det er verd all tiden, strevet og utgiftene som det vil føre med seg å gjøre det, er en annen sak som han personlig må avgjøre. Når utstøtelsen har funnet sted, har ikke menigheten mer med saken å gjøre.
Den framgangsmåten Paulus her tilråder, nemlig å tilkalle modne brødre forat de kan treffe avgjørelser når det råder vanskeligheter mellom brødre, stemmer overens med det råd Jesus ga: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg, da har du vunnet din bror; men vil han ikke høre, da ta enda en eller to med deg, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord. Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.» (Matt. 18: 15—17) Hvis synden er alvorlig og ikke kan overses, så prøv først å ordne det med den broren som har syndet. Hvis dette ikke lykkes, ta da to eller tre andre med deg. Lykkes ikke dette heller, tilkalles menighetsutvalget. Hvis den som har syndet, ikke viser noe tegn til anger når han blir stilt overfor bevisene for sin skyld, og han gjør opprør mot menighetens avgjørelse, da blir han utstøtt og blir betraktet «som en hedning og en toller». Han blir stilt utenfor menigheten. Dette er den logiske slutt på den teokratiske saksbehandling som blir satt i gang når saken blir lagt fram for menigheten, og det framgår både av Jesu og Paulus’ veiledning.