Spørsmål fra leserne

• En fotnote på side 138 i «New Heavens and a New Earth» [«Nye himler og en ny jord»] omtaler forskjellige tall som fullkomne tall. Ett av dem er tallet 3. I hvilken henseende er dette et fullkomment tall? — R. I., USA.

Tallet 3 er et tall som betegner fullkomment eller fullstendig ettertrykk. På forskjellige steder i Bibelen blir en uttalelse gjort tre ganger for ettertrykkets skyld. Før jødene ble beseiret og tatt til fange av Babylon, fikk de for eksempel denne advarsel: «Sett ikke eders lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er [Jehovas] tempel, [Jehovas] tempel, [Jehovas] tempel!» De frafalne jøder hadde besudlet templet, men likevel kom de til det for å få tilgivelse for sine vederstyggeligheter. Jehova viste at han ikke ville bevare det besudlede tempel, liksom han ikke hadde bevart tabernaklet i Silo da det var besudlet, og at det var løgn å kalle det «Jehovas tempel». Disse løgnaktige ordene ble uttalt tre ganger forat de skulle fastslås med ettertrykk. Og Jehova la vekt på at det utro riket skulle styrtes ved at han sa det tre ganger: «Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er.» — Jer. 7: 4—14; Esek. 21: 27.

I Getsemane hage var Jesus bedrøvet og sterkt bekymret, og tre ganger ba han om at det beger han hadde å drikke, om mulig måtte bli tatt bort, men at Jehovas vilje under alle omstendigheter måtte skje. Dette ga hans bønn fullstendig ettertrykk, liksom den befaling han etter sin død og oppstandelse ga til Peter om å fø fårene, ble uttalt tre ganger og derved ble framholdt med fullkomment ettertrykk. Også ved en annen anledning ble det lagt vekt på en sak for Peter ved at den ble framholdt for ham tre ganger. Vi sikter nå til den gangen han var på taket og i transe fikk se dyr som ble betraktet som urene, men hans innvendinger mot å spise dem av den grunn ble overvunnet ved at Gud befalte ham å ete, og denne befalingen ble gjort fullkomment ettertrykkelig ved at den ble framholdt tre ganger. Den vekt og intensitet Paulus’ overmåte sterke henrykkelse hadde, blir antydet ved at han ble rykket inn «i den tredje himmel». Et annet eksempel på fullkomment ettertrykk ved at noe blir uttalt tre ganger, har vi i tilfellet med de fire levende skapninger som sier: «Hellig, hellig, hellig er Jehova Gud, den Allmektige, som var, og som er, og som kommer.» — 2 Kor. 12: 2; Åpb. 4: 8, NW; Matt. 26: 39—44; Joh. 21: 15—17; Ap. gj. 10: 9—16.

Ytterligere opplysninger om fullkomne tall finnes på sidene 251 og 252 i Vakttårnet for 15. august 1952.

• Hvordan kunne Jesus si at hver den som griper til sverd, skal omkomme ved det, når det i virkeligheten ikke har vært tilfelle? — L. R., Spania.

Ved hvilken anledning var det Jesus sa dette? Kom han med en almengyldig uttalelse eller en regel som skulle gjelde til enhver tid? Eller er dette bare en betydning menneskene har lagt i hans ord? Da han uttalte disse ordene, var situasjonen slik: Jesus var i Getsemane sammen med noen av sine disipler. Han hadde nettopp innstiftet minnemåltidet med de elleve trofaste apostlene, og hadde gått ut til denne hagen. Han hadde nettopp sagt at han som skulle forråde ham, var i nærheten, da Judas kom sammen med yppersteprestens soldater for å arrestere ham. Da soldatene la hånd på Jesus, hogde apostelen Peter øret av yppersteprestens tjener. Det var da Jesus sa til Peter: «Stikk ditt sverd tilbake på dets plass, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd. Eller tror du ikke at jeg i dette øyeblikk kan be min Far sende meg mer enn tolv legioner engler? I så fall, hvordan skulle da skriftene oppfylles, at det skal foregå på denne måten?» — Matt. 26: 52—54, NW.

Hvis det hadde vært Jesu ønske å unnslippe fra soldatene, ville han ikke gjort det ved å bruke sverdet, men ved hjelp av englers makt. Han forvisset seg om at noen i hans følge var i besittelse av sverd, bare for å vise at han ikke ville benytte seg av våpen selv når han hadde anledning til det. Det var imidlertid bare to av hans følgesvenner som bar sverd. Men Judas kom, «og med ham fulgte en stor hop med sverd og stokker.» (Matt. 26: 47; Luk. 22: 38) Hvilken sjanse ville ta menn med hvert sitt sverd ha hatt mot en hel flokk som alle var bevæpnet på den måten? De ville ikke hatt noen sjanse i det hele tatt. Hvis de to som var med Jesus, hadde løftet sine sverd mot de overlegne motstanderne, ville det bare ha ført til at de måtte dø for de sverdene som ble svunget av den store flokken. De ville ikke hatt noen sjanse. Dessuten ville ikke et slikt forsøk på å befri Jesus lykkes, for det ville være i strid med Jehovas hensikt. Så hvis noen av de få som var i følge med Jesus ved den anledning, hadde grepet til sverdet, ville de helt sikkert ha omkommet ved sverd, og det advarte Jesus dem uttrykkelig om. Det er ingen grunn til å tro at Jesus her slo fast en almengyldig sannhet eller et ordtak som ville passe til enhver tid og under alle omstendigheter.

• Tar Selskapet Vakttårnet imot utfordringer til offentlig diskusjon om hvorvidt forskjellige religiøse læresetninger er bibelske? — J. P., USA.

Det ble sagt om Kristus Jesus at han «etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor». De metodene han brukte til å forkynne, innbefattet ikke diskusjoner. Når han som følge av begivenhetenes gang traff sammen med de religiøse ledere som var hans motstandere, opptok han riktignok diskusjoner med dem, gjendrev deres løgner og forsvarte og forkynte sannheten fra Jehovas Ord, men han arrangerte ikke eller møtte ikke opp til slike møter. Han ga i virkeligheten sine disipler følgende instruks angående deres opptreden overfor de falske religiøse ledere: «La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Jesus etterlot oss et eksempel ved at han forkynte for forsamlinger på offentlige steder, men den viktigste instruks han ga sine disipler, gjaldt forkynnelse ved folks dører. Jehovas vitner i vår tid følger dette eksempel og konsentrerer seg om denne forkynnelsesmåten, og benytter seg samtidig av de andre metodene Jesus og apostlene brukte. — 1 Pet. 2: 21; Matt. 15: 14; 10: 5—15; Ap. gj. 5: 42; 20: 20.

De som ønsker å diskutere, er i alminnelighet mer interessert i å vekke oppmerksomhet og få offentlig omtale enn i å framholde sannheten. Det er ikke nødvendigvis slik at tilhørerne i en diskusjon applauderer sannheten og gir den seieren. Folkemasser er ikke alltid fornuftige. De lar seg påvirke av svada og svulmende veltalenhet som mer tar sikte på å appellere til følelsene enn til forstanden. I en diskusjon blir det framholdt like meget villfarelse som sannhet, og når det blir spilt på følelsene og appellert til personlige fordommer, vil mange av tilhørerne ofte ta standpunkt for villfarelsen. I den spente atmo­sfære som kan oppstå under en diskusjon, blir det ofte ikke tatt noe hensyn til fornuft og logikk, unntagen av den som har Jehovas ånd. En juridisk trenet hjerne kan skille mellom følelser og fakta og vurdere riktig, men en tilhørerskare kan i alminnelighet ikke det. Skal man kunne tenke uhildet, kreves det en roligere atmosfære. Som regel mener begge sider at de har vunnet, og ofte går det slik at noen som var nøytrale eller usikre, føler seg mer forvirret når diskusjonen er over, enn de var før.

For å avgjøre om en lære er bibelsk må vi undersøke Bibelen og rolig overveie alle de skriftsteder som har med saken å gjøre. Det ideelle sted å gjøre dette er i et hjem, hvor de to eller flere som er interessert i undersøkelsen, sitter ved et bord med sin bibel åpen foran seg og rolig og besindig overveier bevismaterialet i samsvar med oppfordringen: «Forviss dere om alle ting; hold fast på det som er rett.» (1 Tess. 5: 21, NW) Hvis man er i tvil med hensyn til en læresetning, kan man la en representant for et samfunn som tror på den, komme hjem til seg så man kan diskutere den med vedkommende. Neste aften kan man innby en representant for et samfunn som sier den er falsk. Det kan også være at man vil ha en representant for hvert av samfunnene hos seg samtidig, så man kan stille spørsmål og høre på diskusjonen. På den måten er det mer sannsynlig at sannheten vil bli overveid rolig og omhyggelig, og likeledes den falske læresetningen. Mennesker som søker oppriktig etter sannheten, vil innse fordelen ved denne metoden, mens de som er mer interessert i spennende polemikk og i å vekke oppmerksomhet, vil forlange følelsesbetont debatt med talere fra begge sider.

Kristne diskuterer ikke med folk med avvikende meninger i sin egen menighet, for de vet at det kan utarte til uverdig munnhuggeri: «Men jeg formaner eder, brødre, til å holde øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem.» De kristne får også dette råd: «Og vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid! Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» (Rom. 16: 17; 2 Tim. 2: 23—26) Trass i tidligere forsikringer kan de som ikke har Jehovas ånd, komme til å unnlate å vise mildhet og saktmodighet, og diskusjonen kan utarte til upassende trette og strid med følelsesbetont argumentering fra disses side.

Selskapet Vakttårnet benytter seg derfor ikke nå av diskusjoner som et middel til å forkynne det gode budskap om Riket. Det kan hende at en av Selskapets representanter kan bli innbudt til å tale for et annet religiøst samfunn, og kan behandle spørsmål etterpå; men det blir meddelt på forhånd at møtet ikke er noe diskusjonsmøte, og at det ikke vil få lov til å utarte til det. Det herlige gode budskap fortjener å bli framlagt på en verdig måte, uten spetakkel og uorden fra motstandernes side: «For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» — 1 Kor. 14: 26—33.