Spørsmål fra leserne
• Gikk ikke apostelen Paulus på akkord da han kom med følgende uttalelse i Sanhedrinet: «Jeg er en fariseer»? — G. B., Etiopia.
Paulus’ uttalelse må sees i sin sammenheng, nemlig: «Da nå Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i rådet: Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes oppstandelse [på grunn av håpet om de dødes oppstandelse, NW] at jeg står her for retten. Da han sa dette, ble det strid mellom fariseerne og sadduseerne, og hopen ble innbyrdes uenig. For sadduseerne sier at det ikke er noen oppstandelse, heller ikke noen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler. Nå ble det da et stort skrik, og noen skriftlærde av fariseernes flokk sto opp og stred skarpt og sa: Vi finner intet ondt hos dette menneske; om det nå var en ånd som talte til ham, eller en engel? Da det nå oppsto stor strid, fryktet den øverste høvedsmann for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem, og han bød krigsfolket å gå ned og rive ham ut fra dem og føre ham inn i festningen.» — Ap. gj. 23: 6—10.
Sanhedrinet visste at Paulus ikke var tilknyttet fariseerne som medlem. Han hadde vært en meget nidkjær kristen, og han kunne på ingen måte få Sanhedrinet til å tro at han var en utøvende fariseer. Det ville ha vært nytteløst å prøve på det selv om han hadde næret ønske om å gå på akkord og gi seg ut for å være noe han ikke var. Man må derfor se på denne uttalelsen i den sammenheng han kom med den. Hans påstand om at han var en fariseer må ha hatt visse begrensninger, og hvis vi undersøker sammenhengen, kan vi finne ut hvilken begrenset betydning hans bemerkning hadde. Da han sa at han var fariseer, kom han i samme forbindelse med den forklaringen at han ble dømt på grunn av håpet om de dødes oppstandelse. Sadduseerne trodde ikke på noen oppstandelse, men det gjorde fariseerne, og det samme gjorde Paulus. I denne henseende var Paulus enig med fariseerne. Han var en fariseer med hensyn til det emne han brakte på bane, nemlig oppstandelsen, og ved at han brakte det på bane, viste han at hans oppfatning falt sammen med fariseernes tro. Når som helst det var strid om dette emne, ville Paulus heller stå sammen med fariseerne enn med sadduseerne. Paulus hadde vært en fariseer før han ble en kristen, og etterat han ble kristen, var han fremdeles enig med fariseerne på enkelte punkter, for eksempel når det gjaldt oppstandelsen, engler og enkelte lovregler. (Ap. gj. 26: 5; Fil. 3: 5) I disse henseender, på dette sterkt begrensede område, kunne han således stå sammen med fariseerne, og det var også slik hans tilhørere oppfattet hans påstand, for de visste selvfølgelig at han ikke var noen fariseer i den forstand at han hørte til deres sekt, og det ville ha vært nyttesløst for ham å prøve å få dem til å tro noe annet.
Jehova godkjente det vitnesbyrd Paulus her ga, og han sa at Paulus også skulle avlegge vitnesbyrd i Roma. Like etterat Paulus hadde stått fram i Sanhedrinet, antydet Jehova Gud at Hans godkjennelse hvilte over ham: «Men natten etter sto Herren for ham og sa: Vær frimodig! liksom du vitnet om meg i Jerusalem, således skal du også vitne i Roma.» I betraktning av denne godkjennelsen kan derfor intet menneske med rette beskylde Paulus for å ha gått på akkord. — Ap. gj. 23: 11; Rom. 14: 4.
• Esekiel 24: 16, 17 sier: «Du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke rinne. Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død [sørg ikke over den døde, AS]!» Likevel sørget israelittene ved andre anledninger over de døde, og det med Guds godkjennelse. Hvorfor forbød da Jehova dette i det skriftsted som er sitert ovenfor? — T. M., Fransk Ekvatorial-Afrika.
Han gjorde det fordi dette var et spesielt tilfelle. Legg merke til de versene som står umiddelbart foran og etter, og få på den måten tak i sammenhengen: «[Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Se, jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død; men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke rinne: Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død! Bind din hue på deg og ta dine sko på dine føtter og dekk ikke skjegget til og et ikke mat som folk sender deg! Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om aftenen; og morgenen etter gjorde jeg som det var sagt meg. Da sa folket til meg: Vil du ikke si oss hva det betyr at du gjør så? Jeg svarte dem: [Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Si til Israels hus: Så sier [Herren Jehova]: Se, jeg vanhelliger min helligdom, eders herlige stolthet, eders øynes lyst og eders sjels lengsel, og eders sønner og døtre, som I har latt tilbake skal falle for sverdet. Da skal I gjøre som jeg har gjort: Eders skjegg skal I ikke tildekke, og den mat som folk sender eder, skal I ikke ete; eders huer skal I ha på hodet og eders sko på føttene; I skal ikke klage og ikke gråte; men I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre. Esekiel skal være til et tegn for eder; aldeles som han har gjort, skal I gjøre. Når det kommer, da skal I kjenne at jeg er [Herren Jehova].» — Esek. 24: 15—24.
Esekiels hustru var muligens utro mot ham eller mot Jehova, og hun ble plutselig revet vekk ved Guds dom. Esekiel skulle ikke sørge eller gråte over henne: I motsetning til hvordan det var med israelittene i sin alminnelighet, pleide prestene å blotte sitt hode når de sørget, men Esekiel, som var av prestelig familie, fikk beskjed om å bære sitt hodeplagg. Hvis man tok av seg skoene og dekket til leppene eller skjegget, var det et tegn på at man sørget. De som sørget, spiste ’den mat som folk sendte dem’ fordi de gikk ut fra at de sørgende var altfor opptatt med sin sorg til å ta seg av sine materielle behov. (3 Mos. 10: 6; 21: 1—3, 10; 2 Sam. 15: 30; Mika 3: 7) Esekiel skulle ikke anta noen av disse tegnene på sorg. Alt dette var et tegn for de israelitter som da var sammen med ham i fangenskap i Babylon. Jerusalem, og særlig helligdommen der, var deres øynes lyst, men Jehova skulle vanhellige den ved å tillate at byen og helligdommen ble ødelagt av de hedenske babylonere. Mange av deres nære slektninger i Jerusalem ville bli drept, og resten ville bli tatt til fange. Likevel skulle ikke de israelitter som var sammen med Esekiel i Babylon, sørge. Jerusalem var blitt utro og tempelet fordervet, og det ble ikke vist noen anger til tross for at det gjennom flere år tålmodig ble gitt advarsel. Derfor skulle de ikke nå sørge over denne rettferdige dom fra Jehova. De skulle akseptere den rettferdige straff over de onde uten å sørge over misdederne.
Oppe i Jerusalem holdt Jeremias på å advare mot den kommende ødeleggelse, liksom Esekiel gjorde det i Babylon. Jeremias beretter om lignende instrukser vedrørende sørging: «For så sier [Jehova]: Gå ikke inn i sørgehus, og gå ikke av sted for å holde klage over en død, og vis dem ikke medynk! For jeg har tatt min fred bort fra dette folk, sier [Jehova], min miskunnhet og barmhjertighet. Og de skal dø, både store og små, i dette land; de skal ikke begraves, og ingen skal holde klage over dem eller skjære i sitt kjøtt eller rake håret av for deres skyld. Og ingen skal bryte brød til dem for å trøste dem i sorgen over en avdød, og ingen skal gi noen trøstens beger å drikke når han har mistet far eller mor.» Og hvorfor ikke? «Fordi eders fedre forlot meg, sier [Jehova], og fulgte andre guder og dyrket dem og tilba dem, men forlot meg og ikke holdt min lov, og I har gjort verre synd enn eders fedre, I som alle følger eders onde, hårde hjerte uten å høre på meg, derfor vil jeg kaste eder ut av dette land; bort til et land I ikke har kjent, hverken I eller eders fedre, og der skal I dyrke andre guder dag og natt, fordi jeg ikke vil gi eder nåde.» — Jer. 16: 5—7, 11—13.
Jehovas dommer er rettferdige, og fullbyrdelsen av dem skjer i rettferdighet. Jehovas tjenere, som har hans ånd, og som elsker rettferdighet og hater ondskap, sørger ikke over at misdederne blir ødelagt av den Jehova har utnevnt til å fullbyrde dommen. Ødeleggelsen av de onde skjer til opphøyelse av Jehovas navn, som de har foraktet og spottet og hånt, og Jehovas hengivne tjenere fryder seg heller enn å sørge når en slik opphøyelse finner sted. I førti år holdt Jeremias på med å advare Jerusalem, men byen angret ikke. Esekiels advarsler førte ikke til anger. I dag lar Jehovas vitner en advarsel gå ut angående ødeleggelsen av den «onde slave» og hyklersk religion og alle onde, men folk i sin alminnelighet angrer ikke, og Harmageddon kommer til å utslette misdederne. De som overlever Harmageddon, kommer ikke til å sørge over den ødeleggelse som rammer dem som ifølge Jehovas dom fortjener den: «Og de som [Jehova] har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.» — Jer. 25: 33.
• På de vanlige bilder av Jesus har han langt hår og skjegg, men illustrasjonene i Vakttårnets publikasjoner framstiller ham uten skjegg og med kort hår. Hva er riktig? — M. H., USA.
I Vakttårnets publikasjoner i den senere tid er Jesus framstilt uten skjegg og med kort hår fordi han er framstilt slik på bilder som er eldre enn de vanlige, hvor han har et feminint utseende. På et gammelt beger eller krus med inngraverte figurer som er funnet i Antiokia i Syria og som sier seg å framstille Jesus og hans disipler ved minnemåltidet, er Jesus framstilt som en skjeggløs ung mann, mens noen av hans disipler er avbildet med skjegg. Det finnes et fotografi av det i Harper’s Bible Dictionary, side 22, i artikkelen «Antioch, the Chalice of». (M. S. og J. L. Miller, 1952) Det vitenskapelige verk av Jack Finegan, Light from the Ancient Past, forteller følgende om kristne malerier fra det annet århundre i Priskillas katakombe, i rommet Capella Greca:
«Maleriet av Lasarus’ oppvekkelse er nå nesten utvisket, men man kan fremdeles se at det på den ene side er malt en liten bygning som inneholder en mumie, og på den annen side Lasarus’ søster, som står med armene løftet. I midten står Kristus, med ansiktet mot gravstedet og med høyre hånd løftet med en gestus som om han talte. Han er framstilt med romersk preg, og er kledd i tunika og kappe, og venstre hånd holder i klærne. Han er ung og skjeggløs, med kort hår og store øyne. . . . Bildet er av den aller største interesse, etter som det er den eldste gjengivelse av Jesus som overhodet er bevart.» Side 371.
Lenger ute forteller denne boken om maleriet av helbredelsen av den verkbrudne (Mark. 2: 1—12), som er funnet i kirkehuset i den utgravede oldtidsbyen Dura i den syriske ørken. Vi leser der: «Det nesten ødelagte maleri av Kristus i Priskillas katakombe i Roma skriver seg, som vi har sett, antagelig fra midten av det annet århundre. Maleriet i Dura daterer seg enda mer bestemt fra første del av det tredje århundre. Begge malerier framstiller Kristus som en ung og skjeggløs mann med kort hår, og med slike klær som var vanlige på den tiden. Disse og lignende avbildninger er så vidt vi nå vet de tidligste Kristus-typer som forekommer i den tidlige kristne kunst. Lenger ute i det tredje århundre framstilles Kristus fremdeles som en ung mann, men med langt, krøllet hår, og fra det fjerde århundre av viser den vanlige, skjeggete typen seg.» — Sidene 408, 409.
Så nylig som 7. oktober 1949 ble det nye øst-vinduet i Stepney Paris Church, moderkirken i Øst-London, avslørt av jarlen av Athlone. Et fotografi av dette kirkevinduet sto gjengitt i «The Illustrated London News» for 1. oktober 1949, og det viser et kors som det er naglet en ung mann til, skjeggløs og med kort hår, som forestiller «Kristus korsfestet, men seirende».
Etter som Bibelen ikke beskriver Jesu ansikt eller antyder at han hadde langt skjegg, følger vi heller det eldste, arkeologiske bevismateriale enn den senere, tradisjonelle framstilling av Jesus med et feminint, blekt og fromt ansikt. Noen bruker Esaias 50: 6 som bevis for at Jesus hadde skjegg: «Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget; mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.» Dette kan ha blitt bokstavelig oppfylt på en forbilledlig måte på Esaias, som et bilde på de skammelige fornærmelser og forhånelser som skulle dynges på tjenerklassen, som Kristus Jesus er den fremste av. Hver enkelt av tjener-klassen lider forhånelser, men ikke nødvendigvis alle de former for forhånelse som her er nevnt. Beretningen viser at Jesus ble hudstrøket, slått og spyttet på, men det nevnes ikke noe om at han ble rykket i skjegget. Hvis det hadde hendt, hvorfor skulle det da ikke blitt nevnt sammen med de andre mishandlinger og fornærmelser? (Matt. 27: 26; Mark. 14: 65) Septuaginta-oversettelsen av Esaias 50: 6 nevner faktisk ikke at han ble rykket i skjegget, men sier i stedet at han ble slått: «Jeg bød min rygg fram til pisking, og mine kinner til slag; og jeg vendte ikke mitt ansikt bort fra den skjensel å bli spyttet på.» Beretningen i evangeliene sier at alt dette hendte bokstavelig med Jesus.