«Utløsningen ved løsepenge»

«Ved hjelp av ham har vi utløsningen ved løsepenge gjennom hans blod, ja tilgivelsen av våre overtredelser, i overensstemmelse med rikdommen av hans ufortjente godhet.» — Ef. 1: 7, NW.

1. Hvorfor klarte ikke de ofringer som var foreskrevet i Loven, å bevirke en faktisk «utløsning», men hvilken hensikt tjente de?

ETTER som menneskene ble født i synd og dannet i misgjerning, ble de dømt til å leve i synd og betale dens straff, døden. Under den mosaiske lov Israel fikk, ble folkets synder tilgitt på en billedlig måte ved de dyreofrene som ble ført fram og ofret av ypperstepresten. Men i egentlig forstand bevirket likevel ikke blodet av okser en faktisk utløsning av permanent karakter fra syndens straff, døden; for alle de som levde etter loven, døde til slutt. Dessuten måtte ofringene gjentas med jevne mellomrom. Lovpakten var i virkeligheten en «skygge av de kommende goder», og viste billedlig hva Gud ville gjøre gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. (Heb. 10: 1—3) «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulle bli rettferdiggjort av tro.» — Gal. 3: 24.

2. Hvilken viktig rolle spilte blod under Loven, men hvordan inntraff det en stor forandring i og med Jesu komme?

² Men selv under lovordningen ble rettferdighet tilregnet bare i forbindelse med utgytelse av blod. Når vi betrakter Jesu offer og løsepenge, må vi huske Bibelens tydelige uttalelse om at «uten at blod blir utgytt, skjer det ikke tilgivelse». Det er grunnen til at Israel gjennom ypperstepresten stadig ofret blodet av dyr for å oppnå den årlige utløsning fra synder på en billedlig måte. Men i og med Jesu Kristi komme inntraff det en stor forandring, for han gikk «ikke med blodet av gjeter og av unge okser, men med sitt eget blod, en gang for alle inn i det hellige sted og oppnådde en evig utløsning for oss». (Heb. 9: 22, 12, NW) Det var ikke lenger nødvendig å ofre dyreblod med jevne mellomrom, for den disse dyreofrene var et bilde på, var kommet og hadde fått i stand en evig utløsning. Nå gjaldt det å oppfylle betingelsene for å få nyte godt av denne utløsningen ved løsepenge.

3. På hvilken måte var Jesu offer av større verdi?

³ Da Jesus Kristus gikk inn for å gjøre soning for menneskenes synder og derved bevirke en utløsning, gikk han ikke inn i noe jordisk tempel. «For Kristus gikk ikke inn i et hellig sted som var gjort med hender [slik Israels yppersteprest gjorde], som er en kopi av virkeligheten, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss. . . . Kristus [ble] ofret én gang for alle for å bære manges synder.» (Heb. 9: 24—28, NW) Det var inn til Jehova Guds nærvær i himmelen Kristus etter sin oppstandelse gikk for å frambære fortjenesten av det fullkomne livsblod han hadde utgytt, og dette gjorde han for å bevirke en varig utløsning for dem av menneskene som ville legge for dagen tro på fortjenesten av denne løsepengen. Peter bekrefter at det er Jesu utgytte blod som gir den gjenløsende kraft: «For I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» — 1 Pet. 1: 18, 19.

4. Hvorfor er det dårskap å betrakte Jesu offerdød som unødvendig?

⁴ Man ser altså at livsblodet til det fullkomne menneske Jesus, som ble utgytt i offerdøden, har frelsende kraft for dem som viser tro på det. Det som må til for å bevirke verdens frelse, er derfor det ofrede blod, og ikke bare de «dype, vesentlige og evige sannheter i det kristne evangelium». Det kunne ikke skje noen utløsning uten utgytelse av blod. Bibelen framhever sterkt denne sannhet. Det er derfor ren og skjær dårskap å mene at Jesu selvoppofrende løpebane i hovedsaken var en unødvendig betingelse for at han skulle bli verdens frelser. Hvis ikke fortjenesten av det utgytte blod blir anvendt til fordel for et menneske, har ikke vedkommende noe håp om å vinne evig liv. Jesu Kristi fullkomne livs blod svarte til den livsverdi Adam tapte. Da Jesus sto opp fra de døde og steg opp til himmelen, hadde han i sin besittelse retten til fullkomment menneskeliv med alt det innebærer, og det var nøyaktig dette Adam hadde forspilt for menneskeslekten i og med sin synd, som besto i ulydighet. Denne gjenløsningsbetalingen overleverte Jesus i Guds nærvær, og som vederlag for den, fikk han menneskeslekten i den hensikt å gi dem av dens medlemmer som er verdig til det, anledning til å vinne evig liv. — Rom. 5: 15—19.

5. Hvilket stort spørsmål blir framsatt, og hvordan er den feilaktige oppfatning til skade for menneskene?

⁵ Dette fører oss inn på spørsmålet om hvem som får gagn av løsepengen. Får alle mennesker gagn av den, uansett om de er gode eller onde? Var det ikke Guds store kjærlighet til alle mennesker som fikk ham til å gi sin Sønn? Og støtter ikke dette det synspunkt mange forfekter, nemlig at alle til slutt må bli frelst, innbefattet Adam og til og med Djevelen? Nei, avgjort ikke, for ingen ting er fjernere fra sannheten enn det. Det er til stor skade for menneskene å holde på en slik teori om universell frelse, for det gjør dem blinde for løsepengens egentlige hensikt. Det dysser dem inn i en falsk følelse av sikkerhet og uansvarlighet, for det sier dem at alt kommer til å ende bra uansett hva de gjør eller hvordan de lever. Når de tror på «frelse for alle», kan de ikke forstå behovet for å undersøke Guds hensikt og bli klar over hvordan de kan oppfylle betingelsene for å bli ’utløst ved løsepenge gjennom Jesu Kristi blod’.

6. Hvilke enkle kjensgjerninger støtter den rette oppfatning?

⁶ Stans litt, tenk, og undersøk noen enkle kjensgjerninger. Da Jesus var på jorden og forkynte omvendelse, var det noen som hørte på ham i tro, mens andre foraktet hans lære. Til dem som hørte med tro og ’holdt ut med ham i hans prøvelser’, ga Jesus løfte om store velsignelser i Riket. (Luk. 22: 28—30) Han sa også at andre får i senere tider skulle høre med tro og få velsignelser. Men til de vantro jøder som omringet ham og gjorde narr av hans budskap og forlangte å få vite om han var Kristus, sa han som svar: «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; . . . I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes [bli ødelagt, NW].» (Joh. 10: 16—30) Disse vantro prøvde senere å stene Jesus. Løftet om en gjenløsning til evig liv ble absolutt ikke framholdt for noen slike mennesker, men bare for de troende, «fårene».

7. Hvilket dilemma fører beretningen i Matteus, 23. kapitel, til for slike som tror på «frelse for alle»?

⁷ De som foreslår «frelse for alle», må lukke sine øyne for Jesu sviende vitnesbyrd mot sin tids falske lærere, de skriftlærde og fariseerne. Selv om de ga seg ut for å tilbe Gud, gjorde de all slags ondt. Jesus forutsa ikke at de hadde noe godt i vente, men bare den ene ve etter den andre. Han påpekte med ettertrykk hvor komplett umulig det ville være for dem å unnslippe Gehennas dom (ødeleggelse) ved Jehovas hånd på grunn av deres onde handlemåte. Ville du så si at han døde for å tilveiebringe en løsepenge for dem? Kunne de både bli gjenløst og ødelagt? Nei, selvfølgelig ikke, og det må ethvert tenkende menneske innrømme! Nå sa imidlertid Jesus til dem at de var fordømt, altså kunne det ikke være noen løsepenge for dem. — Matteus, 23. kapitel, NW.

8. Hvilket synspunkt finner støtte i Jesu instruksjoner til sine disipler?

⁸ De instruksjoner Jesus ga sine disipler, bekrefter ytterligere den sannhet at løsepengen ikke gjelder alle mennesker individuelt, for han sa: «Om noen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter! Sannelig sier jeg eder: Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by.» (Matt. 10: 14, 15) Han innskjerpet hvor komplett umulig det var for de vantro eller forsettlig onde å bli gjenløst, for Sodoma og Gomorra var ugjenkallelig fordømt og ødelagt, og det fantes ingen mulighet for at de kunne reise seg igjen.

9. Hvilken forskjell er det mellom Satans og Adams stilling og den stilling menneskeslekten i sin alminnelighet befinner seg i?

⁹ Satan Djevelen er guden for denne verden som er grunnlagt på ondskap og ugudelighet. Han synder og krenker Guds overhøyhet forsettlig og med vilje. For ham finnes det ingen redning, bare en sikker ødeleggelse. Mennesket Adam valgte forsettlig og med vilje å følge den samme opprørske vei som Satan hadde slått inn på, og Gud utmålte i rettferdighet dødsstraff for ham. For Adams etterkommere forholder det seg imidlertid annerledes, for de ble født under fordømmelse som en følge av Adams overlagte handling, og ikke på grunn av noe de selv hadde gjort. (Rom. 16: 20; Åpb. 20: 10; Hos. 6: 7; Rom. 5: 14) Det var derfor med tanke på dem Jehova sørget for anledningen til å komme seg fri fra dette slaveriet ved en utløsning ved løsepenge gjennom Jesus Kristus.

10. Hvilken forvandling må finne sted hos en som skal få gagn av løsepengen?

¹⁰ Det var ikke alle de av Adams etterkommere som levde på den tiden da Jesus forkynte det gode budskap, som hørte og trodde, og derfor kom ikke alle inn under den gjenløsning Jesus senere gjorde tilgjengelig. Hva angår dem som virkelig trodde, fant det på den annen side sted en vidunderlig forvandling i deres liv, slik det skjedde med apostlene. De som i vår tid til slutt skal få gagn av løsepengen, må derfor først framkalle en forvandling i sitt liv. Det betyr mer enn å avholde seg fra ondskap og bevare en nøytral stilling eller holde seg hevet over rendyrket ugudelighet og på den måten håpe å bli gjenløst på grunn av en edel karakter som er dannet ved egne anstrengelser. Det fordrer at man hører og tror på det gode budskap som Jesus forkynte og som i overensstemmelse med hans løfte blir forkynt over hele jorden i dag. Det betyr virksomhet på en positiv måte for å støtte hele Jehova Guds ordning i forbindelse med opprettelsen av en nye verden, som Jesu blod skaffet grunnlaget til. Djevelen og alle hans likesinnede, alle forsettlige syndere, vil ikke støtte den nye verden. De vil heller ikke få gagn av løsepengen, og kommer aldri til å erfare utløsning fra slaveri under sin egen selviske vilje, som driver dem i døden.

11. Hvordan viser lignelsen om «fårene» og «gjetene» at gjenløsningen er begrenset? Hvorfor?

¹¹ Da Jesus beskrev hvordan jordens befolkning skulle atskilles i to klasser, får og gjeter, som et resultat av at budskapet om Riket ble forkynt, forutsa han at «gjetenes» klasse skulle bli ødelagt, men at «får»-klassen skulle bli gjenløst og få liv. De fleste innrømmer at døden kommer til alle mennesker ved ett menneskes, Adams, synd, og det er like sant at ’resultatet av en rettferdiggjørende handling [fra Jesu Kristi side] ble at alle slags mennesker ble erklært rettferdige til liv’. (Rom. 5: 18, NW; Matt. 25: 45, 46; Joh. 3: 36) Disse «alle slags mennesker» er «fårene» som hører og tror på Jesu Kristi gjenløsende kraft, og som viser sin tro ved sine gjerninger og sin levemåte. De er de som får oppleve at Jesu blods gjenløsende kraft blir anvendt til deres fordel, for de anerkjenner dets verdi og søker dets fordeler på de betingelser Jehova fastsetter i sitt Ord.

12. Hvilke andre kjensgjerninger viser at gjenløsningen er begrenset?

¹² Legg nøye merke til at disse «får» ikke innbefatter alle mennesker av alle folkeslag uten hensyn til deres tro eller levesett. Det er aldeles ikke tilfelle, for vi må huske at Jesus Kristus først og fremst har til hensikt å opphøye sin Fars forhånte navn. I overensstemmelse med dette er også hensikten med løsepengen først og fremst at den skal sette Jesus i stand til å løskjøpe eller befri mennesker som ved sin tro og hengivenhet vil bevise at Djevelen er en løgner, fra dødsstraffen. Det følger av dette at folk ikke kan nære noe håp i forbindelse med fortjenesten av Kristi løsepenge hvis de med vilje hengir seg til ondskap og fullstendig ringeakt for Bibelens frelsende budskap og dermed legger for dagen at de er motstandere av sannhet og rettferdighet. «Det er slik det skal være i avslutningen på tingenes ordning: Englene skal gå ut og skille de onde ut fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen.» — Matt. 13: 49, 50, NW; Es. 26: 10.

13. Hvordan viser Bibelen at det er noe utvalgt som er løskjøpt?

¹³ Bibelen selv er omhyggelig med å tilkjennegi at det er noe utvalgt som er kjøpt ved løsepenge, for den sier om Jesus: «Du ble slaktet, og med ditt blod har du kjøpt til Gud mennesker av alle stammer og tungemål, folk og folkeferd.» (Åpb. 5: 9, LB) Legg merke til at de som ble kjøpt eller gjenløst til den kristne menighet, det himmelske ’kongelige presteskap’, var «mennesker» av alle stammer, tungemål, folk og folkeferd. Det blir ikke kjøpt hele folk og folkeslag engros. Hvorfor ikke? Fordi de ikke oppfyller betingelsene for å bli gjenløst. Det er en vanskelig sak for et redelig menneske å oppfylle betingelsene for å bli gjenløst på grunn av de store trosprøver som spiller inn. «Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» — 1 Pet. 4: 18.

14. Hvilken annen beretning fra Bibelen bekrefter at løsepengen er tilgjengelig for alle mennesker, men på bestemte betingelser som Gud har fastsatt?

¹⁴ Et lignende syn på gjenløste mennesker er beskrevet i Åpenbaringen 7: 9, 10, og det heter at de kommer fra alle ætter og stammer og folk og tunger. Ja, det er Guds vilje «at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1 Tim. 2: 4, NW) Han er derfor ikke partisk mot noen når han gir dem anledning til å motta liv gjennom løsepengen, men han tvinger heller ikke løsepengens gagnlige virkninger på mennesker imot deres eget valg. Han skylder ikke menneskene noe, «for alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet», men i sin miskunnhet tilbyr han liv som gave, for «det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utløsningen ved den løsepenge som ble betalt av Kristus Jesus». Menneskene må imidlertid søke og ta imot den gaven med takknemlighet, slik Paulus gjorde. Han utbrøt: «Gud være takk for sin usigelige gave!» — Rom. 3: 23, 24, NW; 2 Kor. 9: 15.

15. Hvorfor kan ikke den «store skare» innbefatte alle mennesker?

¹⁵ Det framgår at den «store skare» i Åpenbaringen 7: 9 har en gunstig stilling i Guds øyne fordi de «har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», og derfor er blodets gjenløsende kraft blitt anvendt til fordel for dem. Det er avgjort at ingen av de overlagt onde, hverken blant mennesker eller engler, er innbefattet i denne gruppe som blir framstilt som skapninger som nyter gagn av løsepengen. Det kunne ikke være slik, for de onde tjener ikke Gud i det hele tatt, men om denne «store skare» heter det at de «yter ham hellig tjeneste dag og natt» (NW). De er mennesker fra alle steder som har hørt det gode budskap og forlatt denne verdens mørke for i stedet å vandre i lyset, og, som Johannes sier: «Dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» — Åpb. 7: 14, 15; 1 Joh. 1: 7.

16. Hvilken «verden» elsket Gud så høyt at han ga sin Sønn? Og hva må hver enkelt legge for dagen i denne! forbindelse?

¹⁶ Det er derfor tydelig at det var den nye, rettferdighetens verden Gud elsket så høyt at han ga sin Sønn forat han skulle skaffe grunnlaget for dens opprettelse ved å utgyte sitt blod. Det er en verden som nå er nær, og som vil bli bebodd av mennesker som tar imot den frie livets gave og er blitt utfridd fra syndens og dødens fordømmelse, som er nedarvet fra den felles far Adam. Og det er i denne forbindelse hvert enkelt menneske ved tro og rette gjerninger må legge for dagen sitt personlige ønske om at løsepengens kraft må bli anvendt til dets fordel. «Utløsningen ved løsepenge» for alle mennesker uten unntagelse blir således utelukket, for ikke alle velger å tjene Gud og ta imot den frie gave. Hva kreves det da for å få del i utløsningen?

17. Hvordan var Abrahams stilling lik vår?

¹⁷ Jo, vi må ha samme slags tro som Abraham hadde, og må liksom ham støtte opp om denne troen med gjerninger. Abraham trodde på Jehova, og Han «regnet ham det til rettferdighet». (1 Mos. 15: 6) Abrahams tro stilte ham i et godt forhold til Gud, og av den grunn har han i vente en oppstandelse og et velsignet liv i den nye verden, noe som er mulig på grunn av Kristi gjenløsning. Paulus hevder at «ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham, men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse». — Rom. 4: 22—25.

18. Hvorfor blir løsepengen og anvendt på fortidens troende?

¹⁸ Paulus selv og andre troende på Jesu tid ga sitt jordiske liv som offer, for de døde alle i trofasthet overfor Gud. Deres tro ble liksom i Abrahams tilfelle tilregnet dem som rettferdighet i Guds øyne. Det ga dem en gunstig stilling og satte dem i stand til da å motta «utløsningen ved løsepenge» og alle dens fordeler ved tilregning. Fordi de viser seg trofaste i egenskap av mennesker som sammen med Kristus går i offerdøden, vil de få en oppstandelse til himmelsk liv for å bli medarvinger med Kristus i Rikets herlighet. Daniel, som i likhet med Abraham var en troens mann, fikk det løfte at hans rettferdige stilling i Guds øyne sikkert og visst skulle bli til gagn for ham, selv om han døde før Kristi første komme, for Gud sa: «Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende.» (Dan. 12: 13) Alle slike troens mennesker blir bevart i Guds minne, og Jesu Kristi løsepenge skal med sikkerhet komme dem til gode på den nye jord i den nye verden som nå er nær.

19. Hvilket valg står vi overfor i dag, og hva må folk gjøre?

¹⁹ I vår tid er vi kommet nær slutten på den gamle tingenes ordning. Det vil si at tiden er inne til å gi en endelig advarsel til alle folkeslag, og at den fullstendige «utløsningen ved løsepenge» er nær forestående for mennesker av alle slag som godtgjør at de har god vilje. Vi er alle stilt overfor et stort valg, for vi må enten ta imot Guds gave eller forkaste den. I overensstemmelse med Jesu nøyaktige forutsigelse, blir det gode budskap om Riket forkynt som et vitnesbyrd på hele den bebodde jord. (1 Kor. 10: 11; Matt. 24: 14, NW) Mennesker som hører, er nødt til å vise tro på Jesu Kristi utgytte blod før de i det hele tatt kan gjøre seg forhåpninger om å få nyte Rikets store velsignelser. De må forstå og verdsette hvor virkningsfullt hans blod er når det gjelder å åpne veien til liv i den nye verden. De må være fast overbevist om at det er «en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle slags mennesker». (1 Tim. 2: 5, 6, NW, fotnote) De må bekjenne at Jesus Kristus er deres frelser ved Jehovas ufortjente godhet, og må søke å nærme seg Gud ved hjelp av ham, i samsvar med den vei som er stukket ut i Jehovas Ord. Dette betyr at de må innvie seg til ham gjennom Kristus i samsvar med de rettferdighetens prinsipper som blir framholdt i den hellige skrift, og at de må være trofaste tjenere for Gud og vise sin tro ved gjerninger.

20. Hvorfor er det ikke nok å si at man tror? Hva skal til?

²⁰ Det betyr mer enn å være med på et beveget religiøst «vekkelsesmøte», rekke opp hånden og si at en er frelst. Det betyr mer enn å åpne sin munn og si: «Ja, jeg tror på Jesus Kristus og hans utgytte blod.» Hvis det var alt som skulle til, kunne hvem som helst gjøre det, innbefattet drukkenbolter, utuktige mennesker, avgudsdyrkere og mordere. Men Bibelen sier uttrykkelig at den slags mennesker ikke oppfyller betingelsene for å bli gjenløst. (1 Kor. 6: 9; Gal. 5: 20, 21) Nei, det betyr i stedet at man må utvikle et nytt livsmønster og skyve det gamle til side. Det betyr bevisste anstrengelser for å la ens handlinger og levesett bli ledet av Jehovas Ords faste prinsipper, og det betyr at man må holde sitt håp og sin attrå forankret i den nye, rettferdighetens verden. Det betyr at man må følge apostelen Johannes’ råd i forbindelse med den nåværende, fordervede tingenes ordning. Han sa: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; . . . Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 15—17.

21, 22. Hva må en derfor gjøre? Kan du det? Hvorfor? Hvordan?

²¹ Hva skal man da gjøre? «Legg av den gamle personlighet med dens vaner, og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den, . . . La også Kristi fred råde i deres hjerte, . . . La Kristi ord bo rikelig i dere i all visdom. . . . Og hva dere enn gjør i ord eller i gjerning, så gjør alt i Herren Jesu navn, idet dere takker Gud Faderen ved ham.» — Kol. 3: 9—17, NW.

²² Hvis du gjør dette, vil du vandre i lyset og følge et livsmønster som kommer til å sikre deg frelse. Men du sier: «Hvordan kan jeg gjøre dette? Er det mulig for meg å foreta en slik fullstendig forandring når jeg gjennom hele mitt liv er blitt opplært etter den gamle verdens metoder?» Ja, det er mulig, ellers ville ikke Jesus Kristus ha dødd for å frelse mennesker av alle slag fra alle stammer, tungemål og folkeferd. De kunne nemlig ikke få gagn av hans gjenløsning hvis det ikke var mulig for dem å forandre seg og danne et nytt livsmønster. Altså kan du gjøre det! Derfor heter det at «Gud sendte sin tjener til [eder], da han lot ham framstå forat han skulle velsigne eder, idet enhver av eder vender seg bort fra sin ondskap». «Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» — Ap. gj. 3: 26, 19—21.

23. Hvor må man begynne? Og hvordan berører dette hjertet?

²³ Hvordan vil du ta fatt med dette? Du bør først legge vekk alle falske religiøse forestillinger du kan ha om at Jesu løsepenge gjelder alle mennesker. Legg også vekk alle lærdommer som sier deg at alt du behøver for å oppnå Guds godkjennelse, er å leve et sømmelig liv og gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg. Ja, du må legge vekk disse forestillingene som du er blitt opplært i hele ditt liv, og du må begynne å fylle ditt sinn med den hellige skrifts riktige lærdommer. Du må handle etter denne formaning: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje.» (Rom. 12: 2, NW) Det er med ditt sinn du må begynne, og du må gjøre det ved å tilegne deg Guds Ords sannhet uten forfalskning av noe slag fra falsk religion. Denne sannhet vil også fylle ditt hjerte til overflod, og vil lede deg på frelsens vei ved å framkalle rette gjerninger.

24. Hva godt vil denne handlemåte medføre for deg, selv om du ikke kan bli fullkommen nå?

²⁴ Dette betyr ikke at du nå kommer til å bli fullkommen i kjødet. Det betyr heller ikke at du kommer til å bli beundret av alle mennesker, og at de kommer til å rose deg for ditt levnet av høy moralsk kvalitet. Det betyr imidlertid at du vil få en rettferdig stilling i forholdet til Gud, og at din tjeneste for ham kommer til å bli antagelig, og det betyr videre at fortjenesten ved Kristi løsepenge derfor vil komme deg til gode, etter som du søker den på rette måte. Din tro vil bli gitt til kjenne i dine gjerninger, og du kommer til å stille deg på samme side som andre trofaste tjenere av Gud, både fra fortiden og fra nåtiden, og får «nyte fred med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne ufortjente godhet som vi nå står i». — Rom. 5: 1, 2, NW.

25. Hvilken kunnskap og tillit vil den gi deg?

²⁵ Når du er i en slik stilling og stadig benytter ditt sinn og hjerte til studiet av Guds vidunderlige frelses vei og dine hender til lovprisningsgjerninger, vil du bli stående urokkelig hva som enn skjer. (Rom. 5: 3—5) Du kommer til å ha full tillit til Jehova Gud, for du vil være helt på det rene med hans store kjærlighet til den nye verden og til dem som søker å komme inn i den. Du vil fatte mot i forvissningen om at «Gud anbefaler sin egen kjærlighet til oss i det at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Så meget mer skal vi da, etterat vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, bli frelst ved ham fra vreden. For hvis døden ved det ene menneskes overtredelse hersket som konge gjennom denne ene, så skal meget mer de som mottar den rikdom som følger med den ufortjente godhet og rettferdighetens frie gave, herske som livets konger gjennom den ene person, Jesus Kristus». — Rom. 5: 8, 9, 17, NW.

26. Hva må du være på vakt imot å falle tilbake til? Hvorfor?

²⁶ Du vil ikke la deg dysse inn i en falsk følelse av sikkerhet i den tro at Gud må la Jesu Kristi gjenløsende kraft komme deg til gode, men du vil forstå og verdsette at den fullstendige utløsning ved løsepenge er en enestående gave som bare blir skjenket mennesker som søker den på den smale vei Gud har beredt. Du vil derfor være på vakt mot et tilbakefall til den gamle verdens onde veier og skikker, mot å foreta et overlagt sprang tilbake til synden vel vitende om at følgen bare kan bli døden, «for hvis vi gjør synd med overlegg etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer tilbake for synder, men en sikker fryktelig forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.» — Heb. 10: 26, 27, NW.

27. Hva er nøkkelen til forståelsen av Guds hensikt med å tilveiebringe løsepengen?

²⁷ Ta ikke feil på dette punkt — Jehova Gud har en meget bestemt hensikt med å tilveiebringe løsepengen for menneskene og nøkkelen til denne hensikten ligger i opphøyelsen av hans eget store navn. Byggingen av en ny verden, som også innbefatter at det atter en gang skal opprettes et menneskelig samfunn som vil tilbe ham, inngår som et ledd i hans hensikt å hevde sin stilling som den evige overherre. Dette hjelper oss til å forstå hvorfor han treffer tiltak for å la Kristus Jesus betale en løsepenge, for ved den kan en kjerne av mennesker bli kvalifisert til å være med i den «nye jord» etter Harmageddon og til å frambringe barn og lære dem Guds veier. «For Guds ufortjente godhet som bringer frelse til alle mennesker, er blitt tilkjennegitt, idet den instruerer oss til å fornekte ugudelighet og verdslige ønsker og til å leve med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning, mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser Kristus Jesus, som ga seg selv for oss forat han ved en løsepenge kunne utløse oss fra all slags lovløshet og rense seg selv et folk som er hans eget spesielle, nidkjært til gode gjerninger.» — Tit. 2: 11—14, NW.

28. Hvilken tilsynekomst av Jesus Kristus vil bli både en velsignelse og en vanskelig tid? Og hva bør alle nå undersøke?

²⁸ Den neste slående tilkjennegivelse av Gud og hans Sønn Jesus Kristus, den som kommer i Harmageddon, blir ingen behagelig tilkjennegivelse for dem som ikke oppfyller betingelsene for å få nyte godt av hans løsepenge. Det blir en rettferdig handling fra Jehovas side, for «det er rettferdig av Gud å gi trengsel som lønn til dem som fører trengsel over dere, men til dere som lider trengsel, befrielse sammen med oss når Herren Jesus åpenbares fra himmelen med sine mektige engler i en flammende ild, og fører fortjent straff over dem som ikke kjenner Gud og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus. Disse skal bli straffet med evig ødeleggelse borte fra Herren og fra hans styrkes herlighet, på den tiden da han kommer for å bli herliggjort sammen med sine hellige, og for på den dag å bli betraktet med undring sammen med alle dem som viste tro, for det vitnesbyrd vi avla, ble trodd av dere». (2 Tess. 1: 6-10, NW) La deg ikke dysse i søvn av den lære at Gud må frelse alle mennesker. Han kommer ikke til å gjøre det! Han gjør imidlertid gjenløsningen oppnåelig for «alle slags mennesker» som vil ta imot den på de betingelser han stiller. Undersøk om du oppfyller disse betingelser, for det betyr liv for deg.