Spørsmål fra leserne
• Skal vi tilbe Jesus? — G. B., Etiopia.
Kristenhetens prester, som tror på treenigheten som kristendommen viktigste læresetning, vil svare ja på dette spørsmålet. Det er hva vi kunne vente, for de tror at tilbedelse av Jesus samtidig er tilbedelse av Gud Faderen og Gud den hellige Ånd, idet de mener at disse tre er tre personer som på en mystisk måte utgjør én Gud. Den engelske King James-oversettelsen av Bibelen ble utarbeidet av oversettere som trodde på treenighetslæren, og det er uten tvil grunnen til at de gjenga det greske ordet proskyne’ô med ordet «worship», som betyr «tilbe», når det gjaldt Jesus. Dette greske ordet ble i virkeligheten konsekvent gjengitt med «worship» overalt hvor det forekommer i de kristne greske skrifter. [Den norske oversettelse bruker også «tilbe» i enkelte tilfelle;] Derfor leser vi om at vismennene «tilba» barnet Jesus, og at mennesker som kom til Jesus og ble helbredet av ham eller ba ham om en eller annen gunstbevisning, «tilba» [KJ] ham da han, var på jorden.
Men i New World-oversetelsen av de kristne greske skrifter legger vi merke til at i alle de tilfelle da Jesus ble vist en slik oppmerksomhet på jorden som menneske, er ikke dette greske verbet gjengitt med det engelske ordet for «tilbe», men med et engelsk uttrykk som betyr «bøye seg dypt for». [Den norske oversettelse bruker i flere tilfelle «falt ned for».] Dette er i samsvar med det faktum at det greske verbet proskyne’ô forekommer mange ganger i den greske Septuaginta-oversettelsen av de hebraiske skrifter, og der brukes dette verbet om en handling rettet mot mennesker, for eksempel Josef, Jakobs sønn, og Boas, Ruts velgjører. I disse tilfelle kunne ikke proskyne’ô bety «tilbe», men bare å bukke eller bøye seg ærbødig for et menneske i dyp respekt. Det må derfor ha vært en slik ytre tilkjennegivelse av respekt som ble vist Jesus da han var på jorden, fordi han ble betraktet som Guds representant, tjener og profet, og som Davids Sønn som skulle bli den messianske Konge. Man bøyde seg vanligvis i ærbødighet for kongene i det gamle Israel. New World-oversettelsen forringer ikke Jesus, Guds Sønn, noe ved å gjengi dette greske verbet med betydningen å bøye seg ærbødig for Jesus mens han var på jorden.
Legg imidlertid merke til at det er andre greske ord som King James-oversettelsen gjengir med «tilbe», men ikke et eneste av disse greske verbene anvendes om Jesus for å vise at det ble befalt at en slik handling skulle utføres overfor ham eller at den ble utført. I Lukas 14: 10 leser vi: «Da får du ære i alle deres øyne som sitter til bords med deg.» Det greske ordet som her er gjengitt med ’få ære’, er do’xa, og det er i King James-oversettelsen gjengitt med «worship» («tilbedelse»). Jesus mente naturligvis ikke at en menneskelig gjest som fikk en høyere plass ved et jødisk måltid, skulle bli tilbedt, men det betydde at han skulle «få ære», og slik gjengir New World-oversettelsen og også vår norske bibelordet (do’xa). Vi ser altså at de kristne greske skrifter skjelner mellom Jehova Gud og hans Sønn Jesus Kristus, ved å bruke noen ord som oversettes med «tilbe», utelukkende om Gud, og ikke om Jesus.
Da Satan Djevelen fristet Jesus for å prøve å få ham til å tilbe motstanderen, sa ikke Jesus til Fristeren: Tilbe meg,’ men han sa: «Det er Jehova din Gud du må tilbe, [proskyne’ô] og det er til ham alene du må gi hellig tjeneste [latreu’ó].» (Matt. 4: 10, NW; Luk. 4: 8) Jesus talte til den samaritanske kvinnen og tok også seg selv med da han sa: «Dere tilber [proskyne’ô] det dere ikke kjenner; vi tilber [proskyne’ô] det vi kjenner, for frelsen har sin opprinnelse hos jødene. . . . de ekte tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet. . . . Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» (Joh. 4: 22—24, NW) Selv etter sin herliggjørelse i himmelen gjorde ikke Jesus noen forandring hva det angår å lede tilbedelsen til Gud, sin Far, og ikke til seg selv. I Åpenbaringen, som Gud ga Jesus, blir det vist at den sanne tilbedelse skal gis den høyeste Gud, Jehova. (Se Åpenbaringen 4: 10; 5: 14; 7: 11; 11: 16; 14: 7; 15: 4; 19: 4, 10) Og da Johannes falt ned for den engels føtter som Jesus hadde sendt for å overbringe åpenbaringen, sa engelen til Johannes: «Gud skal du tilbe!» (Åpb. 19: 10; 22: 9) Det var altså Jehova Gud som skulle tilbes, selv om velsignelse, ære og pris skulle tilskrives den herliggjorte Jesus, Lammet, så vel som Gud, hans Far.
I Hebreerne 1: 6 leser vi: «Men når han igjen fører sin Førstefødte til den bebodde jord, sier han: ’Og la alle Guds engler tilbe ham.’» (NW) Det greske verbet er her proskyne’ô, og kunne altså ha vært gjengitt med «å bøye seg dypt for», slik som i de foregående tilfelle som hadde med Jesus å gjøre da han var på jorden som et menneske. Det samme greske ordet blir brukt der det tales til dem som skal bli medlemmer av Kristi herliggjorte menighet eller «brud», i Åpenbaringen 3: 9: «Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, av dem som sier de er jøder, og ikke er det, men lyver.’ Se, jeg vil gjøre så at de skal komme og falle ned [proskyne’ô] for dine føtter og kjenne at jeg har elsket deg.» De skal ikke bli tilbedt.
Det kreves ikke at den salvede Konge som Jehova Gud innsetter på sitt hellige Sions fjell, nemlig hans Sønn Jesus Kristus, skal bli tilbedt, men det kreves av jordens konger og dommere at de skal underkaste seg og vise tilbørlig respekt. Vi leser: «Tjen [Jehova] med frykt og juble med beven! Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede opptennes.» (Sl. 2: 11, 12) Dette stemmer med det som apostelen Paulus sier i Filippenserne 2: 9—11 (NW), nemlig at alle levende skapninger engang må anerkjenne den herliggjorte Jesus: «Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, enten det er i himmelen eller på jorden eller under jorden, og hver tunge skal åpent bekjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud Faderen.» Kneet bøyes i Jesu navn fordi han er Herre, og i tilbedelse av Faderen som Gud, og tungen bekjenner åpent at Jesus Kristus er Herre, men det gjøres til ære for Gud Faderen, og alt dette viser Faderens overhøyhet. Dette skjer «forat alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen.» — Joh. 5: 22, 23.
Etter som Bibelen lærer at Jesus Kristus ikke er en person i en treenighet sammen med Gud Faderen, men en særskilt person, Guds Sønn, må følgelig svaret på ovenstående spørsmål bli at det ikke skal gis noen spesiell tilbedelse til Jesus Kristus, som nå er herliggjort i himmelen. Det er Jehova Gud vi skal tilbe. Men vi viser den rette aktelse for Guds enbårne Sønn ved å gi vår tilbedelse til Gud gjennom Jesus Kristus og i hans navn. Selv nå når vi kneler i bønn, slik som Paulus gjorde ifølge Efeserne 3: 14—19, ber vi i Jesu Kristi navn i lydighet mot hans egne anvisninger (Joh. 15: 16; 16: 23—26), men bønnen selv er ikke rettet til Jesus, men til Gud, hans Far. På den måten får vi det rette forhold i tingene.
• Hva mente Jesus da han sa at hans etterkommere skulle gjøre større gjerninger enn han hadde gjort? — V. W., U.S.A.
Jesus sa: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader.» (Joh. 14: 12) Han mente ikke at de gjerninger hans etterfølgere skulle gjøre, skulle være større i mirakuløs kraft og frambringe mer forbausende demonstrasjoner av denne kraft. Det som senere hendte, viser at de ikke gjorde det; de gjorde for eksempel ikke noe mirakel som var større enn det Jesus gjorde da han oppreiste Lasarus, som hadde vært død i fire dager. (Joh. 11: 38—44) Jesus oppga som grunn for at han sa de skulle gjøre større gjerninger, at han skulle gå til sin Far i himmelen. Det ville sette en stopper for hans personlige virksomhet som en forkynner på jorden, bringe til opphør de vidunderlige gjerninger han hadde gjort. Hans etterfølgere, derimot, skulle fortsette å være på jorden i lang tid, og i den tiden skulle de gjøre de gjerninger Jesus gjorde og holde på med dem meget lenger enn han gjorde, gjøre flere av dem, kanskje, og uten tvil utvide virksomheten til et meget større område. Jesus hadde holdt seg i Palestina og for størstedelen begrenset sin virksomhet til jødene, men hans etterfølgere skulle arbeide blant alle folkeslag.
Da Jesus gikk bort, gjorde han det også mulig at den hellige ånd kunne bli utgytt over hans etterfølgere, og som følge av det kunne de forkynne på mange tungemål og utvide arbeidet, og gjøre bruk av andre av åndens gaver til å utføre vidunderlige gjerninger. Som Jesus sa da han gikk bort: «I skal få kraft idet den hellige ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Da Jesus forlot jorden, endte altså hans arbeid på jorden som en forkynner, og ved hans bortgang kom den hellige ånd over hans etterfølgere og ga dem kraft til å utføre en utvidet tjeneste som omfattet alle folkeslag. De kom altså over et større område og tjente i et lengre tidsrom enn Jesus gjorde, og i den forstand gjorde de større gjerninger.