Spørsmål fra leserne
• I hvilken utstrekning må en hustru være sin mann underdanig? For eksempel, en søster har huset sitt fylt med potteplanter, og mannen sier at hvis hun virkelig var ham underdanig, ville hun se å bli kvitt dem. En annen hustru inviterer noen til å spise middag uten å spørre mannen, og han gjør innvendinger fordi han ikke visste noe om det. Og videre, en hustru retter på sin mann ved et studium, og han protesterer fordi hun gjør det. De jødiske kvinner må ha følt seg meget ydmyket under Talmuds diktat. Må vi søstre i sannheten føle det på samme måte nå? — M. M., British Columbia, Canada.
Den fullstendige betydning av en gift kvinnes «underdanighet» under sin mann er noe som en pliktoppfyllende gift kvinne må lære ved erfaring, i stedet for at vi skal forklare det i all sin rekkevidde. Du nevner «Talmuds diktat», og det er nettopp det vi har forsøkt å unngå å samle for gifte kvinner eller gifte menn ved å la være å spesifisere til den minste detalj hva de kan eller bør gjøre eller ikke gjøre under den eller den omstendighet. De to første eksempler som du gir i ditt spørsmål, er etter vår mening gode illustrasjoner på hvor langt det ville føre oss å forsøke å samle regler for alle forhold, og det viser oss hvordan vi dermed ville blande oss bort i temmelig barnslig og ubetydelig kjekl som ikke burde føre til noen vanskelighet for gifte mennesker i sannheten som ledes av guddommelige prinsipper i stedet for å ønske bestemte definisjoner på hva som er deres «nøyaktige rettigheter». Med hensyn til en hustru som retter på sin mann ved et møte, så er dette blitt uttrykkelig besvart i Vakttårnet for 1. september 1949, særlig i paragraf 27. Vi kan finne gode råd både for ektemenn og hustruer i Efeserne 5: 21—33, 1 Timoteus 2: 9—15 og 1 Peter 3: 1—12.
Hvordan hustruen vil gi uttrykk for sin underdanighet, er noe som hun selv må finne ut mens hun husker på det som apostelen Paulus i Efeserne 5 sier at hun bør vise, nemlig «dyp respekt for sin ektemann». (NW) I de apostoliske skrifter roses kvinner fra gamle dager fordi de viste dyp respekt for sin ektemann på grunn av hans teokratiske stilling. Enkelte ganger kan det å vise underdanighet være usmakelig for en hustru på grunn av den ydmykelse det innebærer, men hvis hun likevel underordner seg, ikke for å være seg selv til behag og ikke for å være bare sin mann til behag, men ved å gjøre det som for Herren Jesus, hvis brud hun er et bilde på, da kan hun lettere svelge ydmykelsen og ha en fornuftig grunn for den, og det blir en pryd for henne, som 1 Peter 3 sier.
Det kan nok gjøre ondt for en hustru å vise underdanighet, men det er noe som hun fører over seg selv når hun sier: «Ja.» Dette er en del av den «trengsel for sitt kjød» som Paulus advarte dem som giftet seg, at de ville utsette seg for. (1 Kor. 7: 28) Apostelen sier at vi, hvis vi er tjenere, skal underordne oss både krakilske herrer og behagelige herrer, alt i den hensikt at vi kan anbefale sannheten til våre herrer og også til utenforstående som er tilskuere. Apostlene liker å knytte dette sammen med barnas lydighet og hustruens lydighet, slik som Paulus gjorde i sitt brev til efeserne, hvor han i tur og orden behandler hustruers underdanighet, barns underdanighet og tjeneres underdanighet. (Ef. 5: 21—6: 9) Men i denne forbindelse ga Paulus også råd til ektemennene og viste dem at de skulle passe seg for å være undertrykkende eller ukjærlige mot sin hustru, men behandle henne som sitt eget kjøtt. Hustruelig lydighet er derfor noe som hustruene må finne ut av selv, men i samsvar med guddommelige prinsipper og i kjærlighet.
• Det framgår av 1. Samuel 16: 21 at Saul ble oppmerksom på David, og han gjorde ham til sin harpespiller og våpensvenn. 1 Samuel 17: 15 antyder deretter at David reiste hjem igjen for å gjete for sin far, og at han senere kom tilbake til Saul, nemlig den gangen han kjempet mot Goliat. Ifølge 1 Samuel 17: 55—58 ser det ikke ut til at Saul visste om David i det hele tatt på dette senere tidspunktet. Hvorfor reiste David tilbake, som gjeter etterat han var blitt antatt ved Sauls hoff og etterat Saul hadde bedt Davids far Isai om å la ham få bli der? Og hvorfor kjente ikke Saul David igjen da David senere trådte fram for ham? — D. R., Ontario, Canada.
Vi må huske at King James-oversettelsen (liksom den norske) er basert på den masoretiske hebraiske tekst, og at det før den fantes andre tekster som var litt annerledes. Man går ut fra at Septuaginta-oversettelsen er en oversettelse etter mer nøyaktige hebraiske tekster som var eldre enn den masoretiske tekst, etter som den avviker fra den masoretiske tekst.
Når vi nå undersøker den greske Septuaginta, finner vi at versene 12 til og med 31 i 1 Samuel, kapitel 17, er utelatt. Det samme er tilfelle med versene 41, 50, 55—58. I 1 Samuel 18 er versene 1—5, 9—11, 17—19 og 30 utelatt i Septuaginta. Disse versene forekommer derfor ikke i de berømte greske manuskripter fra det fjerde århundre, det vatikanske nr. 1209 og det sinaitiske, for de inneholder Septuaginta-oversettelsen for de hebraiske skrifters vedkommende.
Det er bemerkelsesverdig at de vanskeligheter som er til stede i King James-oversettelsen (og den norske), blir fjernet ved disse utelatelsene. Ifølge Septuaginta dro aldri David tilbake som gjeter etterat han ble knyttet til kong Sauls hoff som harpespiller og våpensvenn, og han var til stede da Goliat først ropte ut sin brautende utfordring, og kunne derfor oppmuntre den vettskremte og redselslagne kong Saul og melde seg frivillig til å stride med kjempen. Saul kjente den unge David, men ikke som en stridens mann, og David gjorde derfor kongen kjent med sine bedrifter fra den gang han som gjetergutt hadde drept løven og bjørnen i Jehovas styrke. Da sa Saul at gutten skulle gå og stride med kjempen, og ba at Jehova måtte være med ham. Og da David trådte fram for å slåss mot kjempen, behøvde ikke Saul å spørre seg for om hans identitet, og slike forespørsler forekommer ikke i Septuaginta-oversettelsen. Av den grunn har James Moffatt i sin moderne amerikanske oversettelse satt spørsmålene om Davids identitet i dobbelte klammer for å antyde at de er blitt innskutt av en senere utgiver av teksten. Moffatts oversettelse har forresten dobbelte klammer om praktisk talt alle de passusene i 17. og 18. kapitel av 1 Samuel som Septuaginta utelater.
Det ovenstående kan derfor være forklaringen på de vanskeligheter som er til stede i King James-oversettelsen og andre oversettelser som er basert på den masoretiske tekst, og vi bør være klar over den mulighet at det kan være gjort noe med den masoretiske tekst som skaper disse tilsynelatende vanskeligheter for oss.
• På hvilket grunnlag kunne det være et skille mellom rene og urene dyr før vannflommen på Noahs tid, før menneskene spiste kjøtt, før moseloven ble gitt? — E. M., Nigeria.
Det blir vist i 1 Mosebok 7: 2 at det ble skjelnet mellom dem: «Av alle rene dyr skal du ta deg ut syv par, han og hun, men av de dyr som ikke er rene, ett par, han og hun.» Et slikt skille var neppe grunnlagt på hva de kunne spise og hva de ikke kunne spise, for menneskene spiste ikke kjøtt før vannflommen. Først etter vannflommen ble kjøtt av dyr benyttet som næringsmiddel i tillegg til markens grøde. Ikke engang da var det noen innskrenkninger med hensyn til hvilke dyr menneskene kunne spise, men de kunne benytte dem alle til mat etter eget ønske. (1 Mos. 1: 29, 30; 9: 2—4) Hva det å spise angår, oppsto uttrykkene «rene» og «urene» sammen med moseloven, og de endte også sammen med den. (Ap. gj. 10: 9—16) Forut for moseloven var øyensynlig grunnlaget for skillet hva som var høvelig til offer i tilbedelsen av Jehova. Det ser ut til at Abel visste at det var passende å ofre dyreoffer. Det viser seg at de dyrene beretningen forteller at han brukte for dette formål, var «rene». Det framgår av Noahs handling umiddelbart etterat han forlot arken at han hadde dette skille i tankene i forbindelse med offer og ikke i forbindelse med hva han kunne spise: «Og Noah bygde Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.» — 1 Mos. 8: 20.
• Vakttårnet for 15. juni 1952 siterte et skriftsted om at Abel som offer til Jehova ofret «de førstefødte hundyrene i sin hjord». Hvorfor ofret Abel en hunsau når det vanligvis ble krevd et handyr? — W. F., Massachusetts.
Sitatet i Vakttårnet var i sin helhet fra 1 Mosebok 4: 3—7 etter Youngs oversettelse. Denne oversettelsen ble valgt på grunn av den tanken den gir rom for i vers 7, nemlig at det lå et syndoffer for Kains dør og at han, hvis han ville benytte seg av det, kunne ofre et antagelig offer til Gud akkurat som Abel gjorde, det vil si, et blodig offer. Den ble altså ikke valgt på grunn av sin gjengivelse av vers 4, som spørsmålet er basert på. Når Young gjengir det hebraiske uttrykket i vers 4 som ’førstefødte hundyr’, er han ikke korrekt. Det er sant at ordet «førstefødte» her står i hunkjønnsformen, men det vil ikke si at det betegner førstefødte hundyr. På hebraisk blir de førstefødte blant mennesker omtalt i hankjønn, mens de førstefødte blant dyr blir omtalt i hunkjønn og førstegrøden av plantene står i en tredje form av rotordet. Dette betyr ikke at alle førstefødte blant dyrene er av hunkjønn, akkurat som det ikke betyr at alle førstefødte mennesker er av hankjønn. På dette spesielle punkt er derfor andre oversettere korrekte når de i 1 Mosebok 4: 4 bare bruker uttrykket «førstefødte» og ikke angir noe kjønn på engelsk (og norsk). Spørsmålet om hvorfor Abel ofret førstefødte «hundyr» får derfor ikke noe grunnlag, etter som beretningen ikke sier at han gjorde det når den er riktig oversatt.