Spørsmål fra leserne
• Hvordan kan vi forklare Lukas 22: 44, som sier at Jesu svette ble som blod? — L. G., Frankrike.
Jesus var følelsesmessig sett under sterk påkjenning i Getsemane hage, og denne uvanlige foreteelsen fant sted mens han ba fortvilet. Lukas 22: 44 sier (NW): «Da han kom i fortvilelse fortsatte han å be mer inntrengende; og hans svette ble som dråper av blod som falt ned på bakken.» Det står ikke at hans svette ble til bokstavelig blod, men bare «som dråper av blod». Under overskriften «Getsemane — våking og bønn», sa The Watchtower for 15. februar 1901: «Lukas, som var lege, sier at han [Kristus] var ’i fortvilelse’, i strid, i kamp, etter som språkføringen på gresk innbefatter tanken av kamp med økende styrke og heftighet, slik at ’hans svette ble liksom store blodsdråper’; og en slik blodig svette er ikke fremmed for legene i dag, selv om den er meget sjelden. Den kjennetegner følelser som er spent til det ytterste — at man nesten sørger seg til døde.»
Moderne vitenskap kaster mer lys over hva dette egentlig kan ha vært, og motsier på ingen måte hva Bibelen har å si om denne saken, men viser at hans svette kunne ha blitt «som dråper av blod». Nummeret for 30. august 1952 av Science News Letter (amerikansk vitenskapelig tidsskrift) meddelte: «Det er virkelig noen mennesker som tilsynelatende ’svetter blod’. Den røde fargen i deres svette kommer av et pigment som blir til i deres saprocrine kjertler. Disse hudkjertlene utskiller normalt umerkelige mengder av en melkehvit væske, men noen ganger avsondrer de også et pigment, eller farge, sammen med den vanlige fargeløse væsken. Når svetten tørker, blir fargestoffet tilbake og tiltrekker seg oppmerksomhet . . . Å svette rødt eller andre farger blir kalt kromidrose. Noen tilfelle skyldes tydeligvis kjemikalier eller medisiner man inntar. I hundrevis av år har det vært en kjent sak at arbeiderne i koppergruver kan ha grønn svette, og at pasienter kan svette rødt etter å ha tatt bestemte medisiner. I disse tilfellene er imidlertid svetten farget over hele kroppen og det har lenge vært tydelig hva fargen skriver seg fra. Den slags kromidrose som det hittil ikke har vært noen forklaring på, er begrenset til små deler av kroppen. Den forekommer oftest i armhulene, men kan godt forekomme hvor som helst på huden. Den er bare konstatert hos voksne, og ofte i forbindelse med sinnsbevegelser. Svetten kan være grønn, blå, sort, gul, brun eller blodrød. Når det siste har vært tilfelle, har legfolk enkelte ganger trodd at de som har vært i en slik tilstand, bokstavelig talt har ’svettet blod’.»
Man har selvfølgelig ingen mulighet for å få rede på om dette er en nøyaktig forklaring av hva som fant sted i Jesu tilfelle. Men det viser tydelig en vitenskapelig bekreftelse på at det er mulig at svetten kan fortone seg «som dråper av blod». Og den vitenskapelige nyhetsmelding som ovenfor er sitert, viser at denne uvanlige foreteelse ofte finner sted «i forbindelse med sinnsbevegelser». Det er klart at det under Jesu fortvilte bønn i Getsemane var til stede store nok følelsesmessige forstyrrelser til å framkalle den virkning at svetten ble «som dråper av blod».
• Åpenbaringen 22: 13 (NW) taler om «Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden». I Åpenbaringen 1: 17 (NW) blir Kristus Jesus omtalt som «den Første og den Siste». Henviser ikke da også Åpenbaringen 22: 13 til Kristus? Det ser slik ut av sammenhengen, men likevel sier Vakttårnets litteratur at Jehova er «Alfa og Omega». Hvorfor? — J. J., New Jersey.
Alfa er den første bokstav i det greske alfabetet, og omega den siste; den ene er begynnelsen og den andre er enden av det greske alfabet. Uttrykkene «Alfa og Omega», «den første og den siste» og «begynnelsen og enden» er derfor parallell-uttrykk og betyr ett og det samme. De blir anvendt om Jehova Gud. Esaias 44: 6 sier: «Så sier [Jehova], Israels konge og gjenløser, [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud.» Åpenbaringen 1: 8 (NW) tar opp demre tråden fra Esaias og føyer til at han kommer: «’Jeg er Alfa og Omega,’ sier Jehova Gud, ’den som er og som var og som kommer, den Allmektige.’»
Bare fordi det vers som går forut for Åpenbaringen 22: 13, sier at «Alfa og Omega» kommer, behøver ikke nødvendigvis uttrykket her å sikte til Kristus Jesus, hvis annet komme ofte blir nevnt. Åpenbaringen 1: 8 viser at Jehova kommer og Åpenbaringen 22: 12 kan derfor gjøre det samme. Han kommer ved en representant, ved Kristus Jesus. Åpenbaringen 4: 8 sier at Jehova kommer, og Åpenbaringen 21 viser hans nærvær hos menneskene. «Se! Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. . . . Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Til hver den som tørster skal jeg gi fritt av kilden med livets vann. Hver den som seirer, skal arve disse ting, og jeg skal være hans Gud og han skal være min sønn.» (Versene 3, 6, 7, NW) Det er avgjort Jehova Gud som blir omtalt her, for han er Gud for Kristi legemes salvede lemmer, og de er hans åndelige sønner. De er Kristi brødre ikke hans sønner, og skriftstedet handler derfor om Jehova og kaller ham «Alfa og Omega». Når Alfa og Omega blir nevnt i det kapitlet som følger like etter, hvorfor skulle da uttrykket plutselig gå over til å bety Kristus Jesus i stedet for Jehova Gud? Det gjør ikke det.
Noen hevder at det blir brukt om Kristus Jesus i Åpenbaringen 22: 13 fordi det er Jesus som taler i vers 16. Men det betyr ikke at den som taler i de foregående versene også behøver å være Jesus. Bruken av halv-anførselstegn i New World-oversettelsen viser at det kommer inn en ny forteller mellom versene 15 og 16. Vi må huske at den åpenbaringen Gud ga til Jesus Kristus, videre ble overlevert til apostelen Johannes gjennom en av Kristi engler, og at denne engelen stundom taler på vegne av Jehova Gud og stundom på vegne av Kristus Jesus. Vi må derfor ha øynene åpne for disse forandringene og merke oss dem på grunnlag av innhold og sammenheng. Det er sant at engelen sier følgende når han taler på vegne av Kristus i Åpenbaringen 1: 17 (NW): «Jeg er den Første og den Siste.» Men en undersøkelse av sammenhengen bringer på det rene at denne «Første og Siste» var først og sist i en begrenset henseende, at det ganske enkelt gjaldt Kristi Jesu død og oppstandelse, som vers 18 viser. Kristus var den første som ble oppreist i den første oppstandelse, og den siste som kommer til å bli oppreist direkte av Jehova Gud. Andre som senere får del i den oppstandelsen, kommer til å bli oppreist av Gud ved Kristus. (Joh. 6: 40; 1 Kor. 6: 14) Denne begrensningen blir i virkeligheten også vist av fotnoten til «første» i Åpenbaringen 1: 17 i New World-oversettelsen, der det står at «Første» ifølge et gammelt manuskript betyr «Førstefødte». Kristus var førstegrøden av de hensovede. (1 Kor. 15: 20) Når uttrykket «den Første og den Siste» atter blir anvendt på Kristus Jesus i Åpenbaringen 2: 8, så legg merke til at det også her er i forbindelse med død og oppstandelse. Men når Jehova blir omtalt på denne måten, blir ingen begrensninger føyd til betydningen.
Vi må derfor være fornuftige. Når vi ser et uttrykk som flere ganger blir anvendt på Jehova i uinnskrenket forstand, og senere kommer over det uten at det spesielt blir sagt at det gjelder Jehova, kan vi ikke være så ustadige at vi plutselig lar uttrykket mene Kristus Jesus — særlig ikke når vi ser at det blir brukt på andre steder i en bestemt, begrenset betydning og ikke til absolutt forstand. Treenighetslærens tilhengere prøver å ta dette uttrykket til inntekt for seg for å peke på at det blir brukt om Gud og Kristus om hverandre, og dermed viser at Gud og Kristus er den samme. Men logikk og fornuft tillater ikke dette, og det gjør heller ikke mange andre skriftsteder i Bibelen.
• Passer det seg for et kristent Jehovas vitne å ha forretningsforbindelser med en som er blitt utstøtt? — F. G., California.
De forhold som rår i hvert enkelt tilfelle vil kanskje innvirke på svaret. Det vil i alminnelighet være å foretrekke at vi ikke har noe med utstøtte personer å gjøre, hverken i forretningslivet, selskapslivet eller på åndelig vis. Hvis det er mulig, vil det være tilrådelig å skaffe seg nye forretningsforbindelser når det gjelder arbeidsgiver, funksjonær, innkjøp av råvarer eller utførelsen av nødvendige arbeider osv. Men er det slik at omstendighetene ikke tillater dette i ditt arbeid for å sørge for ditt og din families nødvendige materielle underhold, kan du bestemme deg for å fortsette dine forretningsforbindelser med en utstøtt person. Hvis du mener at dette er nødvendig, må du imidlertid være uhyre forsiktig så du ikke omgås med den utstøtte og ikke drøfter åndelige spørsmål med ham. Husk alltid på at våre åndelige interesser har langt mer å si for oss enn materielle interesser, og følg omhyggelig de råd menigheten gir i forbindelse med en som er blitt utstøtt. Dermed trygger vi ikke bare våre personlige åndelige interesser, men også våre brødre, og da særlig de åndelige interesser til de svake og nye som lett kan ta anstøt av at vi har kontakt med utstøtte personer.
• I denne spalten i Vakttårnet for 15. mai 1953 ble det sagt: «Den trofaste ektefelle vil ikke diskutere religion med den frafalne eller utstøtte og vil ikke følge med vedkommende til hans (eller hennes) religiøse samfunn eller delta i møtene der sammen med vedkommende». Betyr dette at hvis mannen i huset er utstøtt, men er til stede ved møtene i Rikets sal, så kan ikke de trofaste medlemmer av familien sitte på med ham når han kjører dit i familiens bil? — O. G., Kansas.
Nei, det var ikke dette Vakttårnet ville ha fram. Det sa at trofaste medlemmer av familien ikke ville «følge med vedkommende til hans (eller hennes) religiøse samfunn eller delta i møtene der sammen med vedkommende». Den utstøtte tar ikke lenger del i møtene i Rikets sal, den er ikke lenger hans rettmessige møtested for religiøst fellesskap etter som han er blitt avskåret fra dette fellesskap ved utstøtelsen, og han er nå til stede i Rikets sal, ikke fordi han er blitt innbudt til det eller ønsket velkommen, men fordi han påtrengende har innfunnet seg som en uønsket gjest, og derfor siktet ikke Vakttårnet til hans besøk i Rikets sal da det framholdt at man ikke skulle følge med ham til hans religiøse samfunn. Tanken var at den trofaste ikke måtte følge med den utstøtte til en annen religiøs gruppe som den utstøtte hadde samkvem med og deltok i møter hos. Det er helt i sin orden at trofaste medlemmer av familien sitter på med den utstøtte i en bil som skal til Rikets sal, men når de vel er framme, bør ikke de trofaste sitte sammen med eller holde seg sammen med den utstøtte. De bør først slutte seg til ham igjen når de skal reise hjem.