Den rene tilbedelse har framgang i Nigeria
JEHOVAS vitners arbeid har båret rike frukter på Gullkysten og i Nigeria, og lederne for de mange misjonsselskaper i disse koloniene føler seg ille berørt over at tusener forlater dem og blir Jehovas vitner. Det er utvilsomt av denne grunn Selskapet Vakttårnet gjennom myndighetene i Washington fikk vite at det øyensynlig var en uskreven lov at ingen representant for Vakttårnet skulle få innreisetillatelse til disse territoriene. Man vil forstå hvor rike frukter arbeidet har båret på det ene av disse stedene, i Nigeria, hvis man leser igjennom nedenstående opplevelser, som ble fortalt ved Jehovas vitners sammenkomst i Freetown i Sierra Leone av to av Vakttårnets misjonærer som hadde arbeidet i Nigeria. M. G. Henschel, sekretæren til Selskapets president, forteller:
«Jehovas vitner i Nigeria har glød og pågangsmot. De fleste av dem er fattige og har få materielle eiendeler. De bor i jordhytter. Deres spiseseddel er enkel — de lever for det meste på kassava og yamsrøtter og en og annen bit fisk eller kjøtt. Men de har sannheten, og de elsker den. De vet at de må forkynne den, og de elsker å gjøre det. De har forkynt trofast og latt sitt lys skinne med det resultat at sannheten har bredt seg ut til over 400 byer og landsbyer hvor det er blitt organisert menigheter, og til mangfoldige isolerte steder. Det er godt og vel 12 600 Ordets tjenere der nå. Jehovas vitner finnes i alle deler av Nigeria og til og med i Britisk Kamerun.
Noe som har hjulpet brødrene til å vokse til modenhet som Guds tjenere, er sammenkomstene. Det ligger meget arbeid bak deres sammenkomster, for det finnes ingen lokaler, og brødrene må selv bygge alt som skal til. Når tiden er inne til at en sammenkomst skal holdes, er alle brødrene på farten — noen reiser med buss, andre sykler og atter andre drar til fots. Noen går på sine ben i to dager, andre staker seg fram langs en elv i kano i tre dager for å komme fram.
Søndag morgen mens alle mennesker fremdeles sover, følger de Gideons eksempel, strømmer inn i byen fra alle kanter og kunngjør det offentlige foredraget etter som de drar fram. Svært få mennesker har klokke, og i tillegg til kunngjøringen tidlig om morgenen, må de derfor sørge for å gi en siste kunngjøring like før møtet skal begynne. En gruppe av brødre går syngende i den ene retningen etter den andre og forteller folk at foredraget snart skal begynne. Av det som hendte i Abiriba kan man forstå hvor virkningsfull denne metoden er. Det var ikke mer enn tre hundre brødre til stede der, men likevel var den endelige kunngjøringen så effektiv at hele befolkningen på 1734 mennesker strømmet til stedet hvor sammenkomsten ble holdt!
For å belyse hvilken virkning det har på en landsby at det blir holdt en sammenkomst der, kan vi vende oss til Akwete, en liten by hvor det ikke fantes Jehovas vitner. Vitnene kom fra et sted vel 30 km borte for å gjøre forberedelser. Befolkningen var uvennlig og uvillig til å samarbeide. Brødrene fikk erfare store vanskeligheter da de skulle prøve å få leie en tomt hvor de kunne holde sammenkomsten. De måtte attpå til betale andre for å bygge det provisoriske konventlokalet i stedet for at de kunne få tillatelse til å gjøre det selv, og de måtte betale den pris byens folk forlangte. Selskapets spesielle representant innfant seg og brukte to dager på å besøke høvdinger, gjøre folk velvillig stemt og fjerne frykt.
Fredag morgen begynte vitnene å gjøre sitt inntog i byen, og det kom nesten 400 i alt. Det tok ikke lang tid før deres lykkelige ansikter fylte landsbyen med glede, og dette førte til en øyeblikkelig sceneforandring. Byens folk inntok en munter og vennlig holdning. Før hadde de nektet å ha noe å gjøre med Jehovas vitner, men nå tilbød de sine rom gratis. Prisen på lokalet ble nedsatt. Høvdingene selv begynte å fare omkring og finne benker. Akwete gjenlød av teokratisk virksomhet. Resultatet var at mange hundre av byens folk var til stede ved sammenkomsten, og to av dem ble døpt og tok del i forkynnelsesarbeidet. Åtte måneder senere ble det opprettet en menighet på 22 Ordets tjenere i Akwete. Man kunne fortelle lignende opplevelser i hopetall.
I Adagbrasa organiserte den européiske katolske prest sine tilhengere for å lage bråk. De presterte så meget leven at det omtrent ikke var ørens lyd å få under fredagens møter på områdesammenkomsten. Dette vakte slik vrede hos høvdingene og størsteparten av landsbyboerne at de eldste tidlig lørdag morgen lot kunngjøre over hele byen at den som voldte forstyrrelse for Jehovas vitner, skulle komme ut for et alvorlig oppgjør og bli ilagt en bot på fem shilling og en flaske gin. Før sammenkomsten var det ingen Jehovas vitner der i byen. Like etterpå ble det organisert et bibelstudium med seksten deltagere. Antallet fordoblet seg på kort tid.
Når folk beklager seg, sier ofte prestene til dem: ’Ja, ja, hvis du ikke er fornøyd, kan du gå din vei og slutte deg til Jehovas vitner.’ Og det er nettopp hva mange gjør, enten prestene ber dem gå eller ikke. Prestene blir stående maktesløse uten å kunne gjøre hverken fra eller til. Ærlige sannhetssøkere gleder seg over å kunne slutte seg til Jehovas tjenere i den rene tilbedelse.
Det var slik det gikk under sammenkomsten i Ode Irele. I skjønneste forening bygde brødrene en vakker forsamlingsplass. Deres virksomhet fikk byen til å sette store øyne. Aldri hadde noen sett slikt et lokale, og heller ikke maken til den villighet og begeistring som ble lagt for dagen av de brødrene som satte det opp. Metodistene på stedet kom sammen til et spesielt møte for å drøfte hva de skulle gjøre. Tro ikke at det var for å gjøre motstand, nei, det gjaldt tvert imot at de ønsket å slutte seg til Jehovas vitner. De besluttet å samle inn fem shilling fra hvert medlem og overrekke pengene til Jehovas vitner som medlemskontingent. De fikk imidlertid høre hva som virkelig skulle til — at de måtte lære sannheten å kjenne og bli en innvigd forkynner av Jehovas rike. Det er ikke noe en blir for penger! Den første dagen var 811 til stede. Bare 400 av dem var brødre. Dagen etter stuvet 937 mennesker seg sammen og fylte alle kroker både i og utenfor hallen under kveldens møte. Byens beboere viste like stor begeistring. Om søndagen symboliserte 75 sin innvielse ved vanndåpen, og fire av dem var der fra stedet.
En bror som hverken kunne lese eller skrive flyttet for to år siden til Emu. Der var det ingen vitner for Jehova. Hans katolske arbeidsgiver ville ikke høre på budskapet før han en dag utbrøt: ’Dette må være sannheten.’ En gruppe på fem kom straks sammen til studium av Bibelen. De begynte snart å fortelle andre om den. Da det ble kjent i dette katolske og juju-pregede distrikt, innfant forfølgelsen seg. Men så tok en av de fiendtligsinnede høvdingene imot sannheten. En heltidsforkynner ble sendt til dette distriktet, og det ble opprettet en menighet. Arbeidet fortsatte å ha framgang. En spesiell representant for Selskapet besøkte nylig denne menigheten, som nå hadde over femti forkynnere og 130 til stede under studiet av Vakttårnet. Det er bare ett medlem tilbake i den katolske kirke, og han studerer nå med Jehovas vitner. Den eneste motstanden kommer for tiden fra juju-samfunnet, og også det kan nå se håndskriften på veggen.
Som et annet godt eksempel kan vi nevne Ntan Udom. Fra uminnelige tider har Ekpo-samfunnet, en juju-organisasjon, hengitt seg til sine tradisjonelle drikkefester i løpet av de tre eller fire månedene tørketiden varer. Medlemmene maskerer seg, drikker seg fulle og går deretter i opptog gjennom landsbyene med full frihet til å gjøre hva de lyster. Loven sier at ingen som ikke er medlem av denne organisasjonen, må vise seg offentlig eller utenfor sine egne kvarterer når de går i slikt opptog eller danser gjennom byen. Denne loven har folk adlydt med frykt og beven. Men nå har Jehovas vitner dukket opp, og de anerkjenner bare lover som er i samsvar med Guds lover, og dertil har de fått befaling om å forkynne i tørketid så vel som i regntid. Hva var i vente? Brødrene adlød Guds befalinger. Det førte til at en av dem ble flerret opp med en dolk og tolv andre ble arrestert og ilagt en bot på 120 pund. Over 500 mennesker kom for å overvære rettssaken og se hvorvidt det skulle lykkes Ekpo-samfunnet å ødelegge og utslette samfunnet av Jehovas vitner. Forstanderen for deres menighet hevdet at han gjerne gikk i døden for sin sak, men at han hadde ett ønske før han døde, og det var å avlegge et mektig vitnesbyrd.
Den fjerde dagen under rettssaken fikk han anledning til å tale. Hans vitnesbyrd om Jehovas overhøyhet og Hans hensikter var så kraftig at retten var rystet. Høvdingene (dommerne) begynte å skjelve. Saken ble henlagt. En av høvdingene ba denne broren om å besøke hans hus og studere Bibelen med ham. Andre grener av Jehovas vitners virksomhet har fullstendig gjort ende på Ekpo-samfunnets makt. I de siste årene har de ikke drevet på med sine tradisjonelle karnevalstilstelninger. Verdslige mennesker har uttrykt sin takknemlighet på grunn av den frihet de nå nyter som et resultat av Jehovas vitners seier.
Den skotske kirke, som likeledes har hatt stor makt over befolkningen her, bryter også sammen. Vis-a-vis Jehovas vitners fine Rikets sal, ligger dens medtatte bygning, der en av veggene er ferdig til å rase sammen. ’Herrens menighet’ som etablerte seg der i distriktet for mer enn syv år siden og som regelmessig hadde feiret julen, sluttet med å gjøre det for to år siden. Pastoren kom da med følgende bemerkning: ’Vi kommer ikke til å feire julen i år. Og hvorfor ikke? Fordi Jehovas vitner ikke holder jul! Det de gjør, er riktig.’
Brødrene i Nigeria avlegger et godt vitnesbyrd hvor de enn befinner seg. De er et eksempel for dem de har omkring seg. Når det i enkelte områder blir holdt et offentlig møte, kan man uten videre fortelle hvem som er Jehovas vitner og hvem som representerer offentligheten. Brødrene er rene og påkledte, mens andre mennesker praktisk talt er nakne og ustelte. Jehovas vitner har ikke høyere lønninger enn de andre, men de lever i samsvar med den høye norm som er fastsatt i Jehovas Ord og sløser ikke bort sin fortjeneste på brennevin og kvinner. De bruker det de har, til ære for Jehovas navn. Til tross for at mange er analfabeter og til tross for andre hemninger, har brødrene sannheten, og de vokser til modenhet. Selv verdslige mennesker legger merke til Jehovas vitners modenhet og finner i dem det folk som virkelig representerer den høyeste Gud.»