Presteanført mobb på Kypros lider nederlag
DET lyder nesten utrolig at en religiøs organisasjon som gir seg ut for å være kristen, den gresk-ortodokse kirke, setter i gang religionsforfølgelse og retter den mot kristne mennesker. Og nesten like merkverdig er det at noe slikt kan finne sted i en britisk koloni, når man tenker på at Storbritannia har kjempet med i to verdenskriger og for tiden støtter de Forente Nasjoner, alt sammen angivelig for å opprettholde menneskenes grunnleggende friheter. Dette sier vi som innledning til en melding Vakttårnet har fått fra Kypros:
«Vår kristne sammenkomst i kinoen i Famagusta på Kypros som var berammet til 23.—25. mai 1952, fikk en god start. Fredag kveld hadde vi en tilhørerskare på 200, og lørdag hadde vi 250. Brødrene ble gledelig overrasket over å få to nye bibelske traktater på gresk og over en ny plan for menighetenes tjenesteskole, som ga retningslinjer for studiet av de kristne greske skrifter. Det offentlige foredraget ble godt avertert i byen, og vitnene ble stort sett pent behandlet av innbyggerne.
Det offentlige foredraget skulle begynne klokken elleve søndag formiddag. Det hadde tidligere vært forstyrrelser ved våre offentlige møter, så vi tok våre forholdsregler og ga ordensvaktene beskjed om ikke å slippe inn noen personer som kunne mistenkes for å være urostiftere — vi hadde nemlig kjennskap til enkelte av dem. Omkring ti minutter før det offentlige foredraget skulle begynne, kom et opptog med seks prester fra den ortodokse kirke i spissen bortover mot kinoen. Opptoget besto ellers av en hel del av elevene ved stedets høyere skole, som sorterer inn under kirken. De dreide av for å komme inn i kinoen, men våre ordenstjenere var på vakt og klarte ved politiets hjelp å hindre dem i å komme inn i bygningen. Prestene fikk beskjed om å fjerne seg, etter som de ikke ville få tillatelse til å komme inn. Den presten som førte an, hadde forårsaket forstyrrelser i den samme kinoen i 1948.
Prestene insisterte på at de ville inn, og begynte å skyve ordensvaktene og politiet til side. Dørene ble lukket og låst forat de ikke skulle komme seg inn. Dette ble de så rasende for at de sa at inn skulle de om det så skulle koste dem livet. Vi satte oss i forbindelse med politiets hovedkvarter og ba dem sende flere konstabler, og de innfant seg kort etter. Det kom til håndgripeligheter, og prestene og elevene ble kastet ned i gaten fra trappene som førte opp til kinoen. På denne tiden var gaten blitt til en folkemasse i oppkok, og kvinnene hylte og skrek. Et av vitnene ble en stund holdt fanget av fire prester, men han fikk til slutt revet seg løs etterat han var blitt slått i ansiktet og hadde fått klærne sine ødelagt.
Politiet ba mengden å spre seg og truet med at navnene deres ellers ville bli notert, men prestene nektet å rikke seg. En av prestene begynte å forelese på den motsatte siden av gaten, og deres tilhengere jublet og klappet. I en time og et kvarter holdt denne presten på med å slynge ukvemsord imot oss. Mobben som hørte på ham, oppførte seg som om de var demonbesatte. Takket være de lukkede dørene, kunne imidlertid også taleren inne i kinoen fortsette med sitt foredrag. 330 hørte på ham, men det ville utvilsomt ha vært mange hundre flere til stede hvis alt hadde vært rolig utenfor kinoen.
Brødrene ble oppfordret til å holde seg inne i kinoen, for det var ikke godt å vite hva mobben hadde i sinne å gjøre. Klokka 12.15 begynte kirkeklokkene å ringe, og prestene ledet opptoget tilbake til sin kirke. De utenforstående som hadde hørt på foredraget, fikk lov til å gå etterat politiet hadde gjort veien klar, og senere forlot også brødrene selv kinoen. Ordensvaktene måtte imidlertid fremdeles passe på dørene, og politiet sendte forsterkninger for å opprettholde orden under ettermiddagens møter, for det var stadig noen lovløse elementer utenfor.»
Det kan komme som en overraskelse på mange å høre at prester, som virker så fromme med sine lange svarte kjoler, med vold og makt kan motstå andres rett til å tilbe Gud slik deres samvittighet forlanger det. Men velunderrettede kristne er ikke forbauset. De vet at Jesus framholdt at hans etterfølgere skulle få samme slags behandling som han fikk. Og det står ikke til å nekte at Jesus ble forfulgt på det voldsomste av sin tids presteskap, judaismens skriftlærde og fariseere. Hans fårlignende etterfølgere blir helt i overensstemmelse med hans ord utsatt for samme slags behandling fra visse gjetlignende elementer når det bare står i disse elementers makt å gå til slike skritt. — Matt. 10: 16—31; 25: 31—46.