I de australske troper
APOSTELEN Paulus, den store kristne pioner og misjonær fra det første århundre, omtalte sitt verv som sendemann for Gud i Kristi Jesu sted og sa: «I enhver henseende anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget, ved trengsler, ved nødstilfelle, ved vanskeligheter,» osv. (2 Kor. 6: 4, NW) Det går tydelig fram av følgende opplevelse at Jehovas vitner nå i det tjuende århundre på en lignende måte anbefaler seg som Guds sendemenn eller tjenere. Et ektepar som er heltidstjenere for Jehova Gud, forteller:
«Det feltet vi skulle tjene i, var en by i tropene i Queensland i Australia. Vi tok med oss telt i tilfelle vi ikke skulle finne noe husvære, og etterat vi hadde forsøkt alle muligheter og funnet ut at det ikke bare var en akutt bolignød der, men også store fordommer mot Jehovas vitner, slo vi oss til ro med å fortsette å bo i teltet. Alt gikk etter forholdene helt bra ute på leirplassen vår i omkring ni måneder, eller til i februar, da vinterregnet var på det verste. Og når det først regner i tropene, øser det ned. Det er bare minutter om å gjøre før hver fure i marka, hver rennestein, avløpskanal og grøft flyter over og byen blir til en innsjø.
Teltet vårt hadde da vært utsatt for solens brennende hete i mange måneder, og kunne ikke klare påkjenningen. Det varte derfor ikke lenge før vannet begynte å strømme inn alle steder, og vi ble nødt til å flytte inn i et gammelt blikkskur etterat alt vi hadde var blitt gjennombløtt. Etter som høljregnet fortsatte, begynte elvene å stige, og kringkastingen sendte ut flomvarsler.
Da vi hadde holdt oss ’hjemme’ i to dager, fant vi ut at vi måtte komme oss i gang igjen hvis vi skulle nå den kvoten på 140 timer i måneden vi hadde som heltidsforkynnere. Vi la i vei, og da vi hadde gått litt over en halv kilometer, kom vi ut i vann som sto en fot over marka. Dette måtte vi pløye igjennom i fem kilometer før vi kom fram til byen hvor vi holdt på med vårt forkynnelsesarbeid. På tilbakeveien fant vi ut at vannet hadde steget ytterligere en halv fot. Etterat det hadde gått flere dager på denne måten, fikk vi den lyse idé at vi skulle gå langs jernbanelinjen, men vannet fortsatte å stige, og vi måtte snart gå 800 meter i vann til livet før vi kom til jernbanelinjen, og likeledes kave oss fram gjennom vannet for å komme til distriktet vårt ved slutten av den fem kilometers lange strekningen. Vi brukte to timer på turen hver vei.
Det var ikke så verst å gå langs jernbanelinjen de første dagene, men etter som vannet fortsatte å stige og oversvømme landskapet i miles omkrets, og krypdyrene også speidet etter en tørr plett, varte det ikke lenge før de fikk den samme idéen som oss og satte kursen mot jernbanelinjen. De strømmet til i hundrevis — brune slanger og sorte slanger, klapperslanger og «døds-hoggormer», «rødbuker» og «gulbuker» — noen var bare et par desimeter lange, andre var et par meter lange, noen var tynne som metemarker, og andre var på tykkelse som en arm. De ålet seg gjennom vannet til de såvidt fikk hodet opp over skinnegangen, men etter som jernet var så glatt, kunne de ikke få veltet den slimete kroppen sin over.
I to uker fortsatte vi å gå de 800 metrene gjennom vannet for å komme til jernbanelinjen, trave langs den i fem kilometer og slå ihjel de slangene vi kom over på veien, og til slutt vasse gjennom nesten en meter dypt vann for å komme fram til distriktet vårt. Ved slutten av de to ukene var det så mange døde slanger langs linjen at det var vanskelig å skjelne de levende fra de døde, og vi måtte derfor være ytterst forsiktige. Akkurat like før vannet begynte å synke igjen, slapp naboen vår opp for nødvendige varer, og måtte inn til byen. Han hadde reparert båten sin og ropte over vannmassene for å høre om vi hadde lyst til å sitte på. Det var naturligvis med største glede vi aksepterte tilbudet, for vi begynte å bli temmelig slitne på den tiden.
Den dagen rodde vi over hagegjerder, gjennom gater og bakgårder de 6,5 kilometrene inn til byen, og en skulle tro at stanken av vannet måtte nå like til himmelen. Når vår vei gikk under trærne, kunne vi se at trekronene var fullt besatt med slanger som hang ned fra greinene og tilsynelatende skulte olmt ned på oss. Vi grøsset og håpet at de ville holde seg der de var.
Det var likeledes langt fra et ønskverdig liv vi levde i skuret vårt i de dagene. Vannet fortsatte stadig å komme oss nærmere inn på livet, og til slutt var det bare noen få kvadratmeter tørt land mellom oss og vannet. Det førte til at vi også der fikk alle tenkelige kryp å kjempe med, slanger av alle slag, og dessuten frosker, rotter, mus osv. Om natten måtte vi dytte moskitonettene godt omkring sengene våre, ellers ville vi få krypene inn i klærne. Og spør om lufta var tykk av moskitos! Til sine tider var de nesten ikke til å holde ut til tross for all den sprøytevæsken vi brukte.
Når nøden er størst, er hjelpen nærmest heter det, og det slo til i vårt tilfelle. En av dem vi studerte Bibelen med, sa en dag etterat han hadde hørt hvordan vi hadde det: ’Mener dere virkelig at dere har holdt ut et slikt liv bare for å kunne fortelle slike mennesker som oss om Guds rike? Vi har et hus med ni værelser her, og dere kan få et rom og en veranda og innrette dere på beste måte.’ Vi flyttet inn med det samme. Det var første gang vi sov i hus på over ni måneder. Spør om vi satte pris på det! Som et resultat av at vi flyttet inn, varte det ikke engang en måned før det unge ekteparet gikk med oss ut i tjenesten og forkynte det gode budskap fra hus til hus.
På vår 6,5 kilometer lange vandring til byen måtte vi gjennom en husklynge hvis innbyggere hadde lagt ytterst sterke fordommer for dagen for vårt arbeid den første gangen vi besøkte dem. Men etterat de hadde sett oss gå til byen hver dag til tross for oversvømmelsen, fant det sted en forandring i dem, og når de senere så oss dra forbi, viste de slik vennlighet at vi fikk mange anledninger til å gi dem et vitnesbyrd om Riket. Vi ble rikt belønnet for at vi hadde holdt oss til arbeidet, for vi oppnådde å få startet mange interessante hjemmebibelstudier hos folk i den tropebyen i Queensland — hos folk som viste seg å være mennesker av god vilje, å tilhøre den rette hyrde Kristi Jesu ’andre får’. — Johannes 10: 16.»