Spørsmål fra leserne
• Hvordan kunne Paulus forkynne at de kristne er «ikke under loven, men under nåden», og likevel utføre de mosaiske seremonier som ble foretatt i templet når et løfte utløp? — M. C., Tennessee.
Paulus hadde forkynt for hedningene og vist dem at frelsen kom ved Guds ufortjente godhet og ikke ved lovgjerninger. Paulus bekjempet likevel ikke Loven og dens forordninger; han satte den bare ut av betraktning som et guddommelig påbud for de kristne. Beretninger som var kommet til Jerusalem, skildret imidlertid Paulus som en fanatisk motstander av moseloven og sa at han forbød omskjærelsen; men det var ikke sant, etter som han selv personlig hadde omskåret Timoteus. Dette var ikke noe påbud som de kristne måtte rette seg etter, men det var heller ikke noe ondt som skulle bekjempes. Paulus’ innstilling var blitt voldsomt fordreid av ryktene, som stadig ble mer overdrevet for hver gang de ble gjentatt. Etter å ha hørt om Paulus’ framgangsrike forkynnelse av budskapet blant hedningene, priste Jakob og de eldste i Jerusalem Gud, og sa til Paulus:
«Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blant jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven; men nå har de hørt si om deg at ute blant hedningene lærer du alle jøder frafall fra Moses og sier at de ikke skal omskjære sine barn eller vandre etter de gamle skikker. Hva er da å gjøre? I ethvert fall vil en hel mengde komme sammen; for de vil få høre at du er kommet. Gjør nå derfor som vi sier til deg! Vi har her fire menn som har et løfte på seg; slå deg sammen med dem og la deg rense med dem, og ta på deg omkostningene for dem, så de kan få rake sitt hode! så vil alle skjønne at det ikke er noe i det som de har hørt si om deg, men at du også selv vandrer så at du holder loven.» «Da slo Paulus seg sammen med mennene, og den neste dag lot han seg rense med dem og gikk inn i templet for å melde utløpet av renselsesdagene, da offeret skulle frambæres for enhver av dem.» — Ap. gj. 21: 20—26.
Det styrende organ i Jerusalem overveide saken og besluttet i den forbindelse å motvirke jødenes fordommer imot Paulus. De foreskrevne ofre og seremonien med å rake hodet, viste at løftet var blitt trofast fullført, og når Paulus deltok sammen med de fire i dette, og endog betalte offerutgiftene, ville det bevise at han ikke hadde noen uvilje imot moseloven. (4 Mos. 6: 13—21) Han var i harmoni med Lovens hensikt, akkurat som vi i dag er i harmoni med de ti bud og andre prinsipper i Loven, skjønt vi ikke er under den. Det var ingen grunn til ikke å føye seg etter dens forordninger når disse ikke var i strid med nye kristne sannheter. Paulus gjorde det når det gjaldt omskjærelsen, og satte seg bare imot når noen hevdet at den var nødvendig for frelsen. (Ap. gj. 16: 3; Gal. 5: 2—6) Hvis noen hadde påstått at seremonien i forbindelse med utløpet av et løfte var nødvendig for frelsen, ville Paulus uten tvil ha satt seg imot den, for det ville atter ha gjort de kristne til slaver under Loven. (Gal. 5: 1; Jak. 2: 10) Men Paulus gjorde ingen innvendinger, for den var ikke tatt med som noen nødvendig bestanddel av den kristne tro. I likhet med frivillig omskjærelse var det ikke noe å innvende mot disse handlinger. De hadde vært foreskrevet av Gud, var en passende og etter Skriften godkjent framgangsmåte når et løfte utløp, og de ble ikke plutselig uriktige, fordi de ikke lenger var nødvendige. De krenket ingen kristne prinsipper, og det ble ikke inngått noe kompromiss mellom nye og gamle forskrifter. Paulus hadde tidligere avlagt et løfte selv — frivillig og ikke under noe som helst påtrykk som kunne gi anledning til å anklage ham for å ha gått på akkord. — Ap. gj. 18: 18.
Det var et praktisk synspunkt, for det gjorde det mulig for de kristne jøder å gå fritt omkring og forkynne for andre jøder, til og med i templet, etter som de hadde foretatt den seremonielle renselse. (Ap. gj. 5: 42) Så lenge det ikke dreide seg om å gå på akkord med kristne prinsipper, var det tilrådelig å rette seg etter disse bestemmelsene, for derved å holde åpen muligheten for å kunne forkynne for jødene. Paulus kom åpenlyst med slike innrømmelser: «Jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven — om jeg enn ikke selv er under loven — for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus — for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det.» (1 Kor. 9: 20—23) Andre jødiske kristne gjorde det samme, og det viste seg å være en fordel. Da Paulus senere ble ført fram for Felix og hans anklager Tertullus beskyldte ham for at «han har endog søkt å vanhellige templet», kunne Paulus svare: «De fant meg i templet, etterat jeg hadde renset meg.» Han var på den måten i stand til å gjøre ende på all kjeklingen om et emne av underordnet betydning hva det å avlegge et kristent vitnesbyrd angikk, og satte søkelyset på den betydningsfulle sannheten om oppstandelsen. — Ap. gj. 21: 27—29; 24: 6, 18—21.
Akkurat som vi i dag kan avlegge løfter, ikke bare innvielsesløfter, men også løfter av andre slag, både kunne og gjorde Paulus det for lang tid tilbake. Selv om han offentlig brakte dem til avslutning i overensstemmelse med Skriften, betydde ikke det at han slo av på kravene i forbindelse med de kristne prinsipper. Paulus kunne med god samvittighet adlyde oppfordringen fra den teokratiske organisasjon.
• Hvorfor taler Paulus imot omskjærelse i sitt brev til galaterne, når han likevel lot Timoteus omskjære? — T. H., Minnesota.
Noen av de jødene som var blitt kristne, var sene når det gjaldt å slutte å henge fast ved moseloven. Galaterne prøvde å tvinge de hedningekristne til å rette seg etter moseloven, og de la særlig vekt på omskjærelsen. De hevdet at den skulle gjelde for de hedninger som omvendte seg. Paulus bestred den oppfatningen at omskjærelse var et guddommelig krav, og hevdet at hvis en del av loven skulle holdes, måtte alt holdes, og hvis enkelte deler kunne settes ut av betraktning, kunne alt settes ut av betraktning. Han motsatte seg at man skulle betrakte noen som helst del av loven som betydningsfull for frelsen, og avviste den oppfatningen at kristne var nødt til å rette seg helt eller delvis etter loven. De kristne ble erklært rettferdige ved Guds ufortjente godhet og ikke ved loven. «Hverken omskjærelse eller uomskårethet har noe å si.» Det er uvesentlig og ikke noe å strides om. (Gal. 5: 2—6, LB) Det var derfor galt å pålegge omvendte hedninger å omskjære seg med den begrunnelse at det var en del av den kristne tro, for hvis man bøyde seg for dette av den grunn, var man samtidig forpliktet til å holde hele loven. Dette motsatte Paulus seg.
Tilfellet med Timoteus var annerledes. «Ham ville Paulus ha med seg på reisen, og han tok og omskar ham for de jøders skyld som var på de steder; for de visste alle at hans far var greker.» (Ap. gj. 16: 3) Paulus ville bruke ham i misjonsarbeidet på steder hvor de ville komme i forbindelse med mange jøder som enda ikke var i sannheten, og som betraktet ikke-omskårne som hunder. Derfor tok Paulus og omskar ham, ikke fordi det var et trosspørsmål eller et guddommelig krav, men for å unngå unødig strid og hindre at jødene alt på forhånd skulle ta anstøt på grunn av en betydningsløs sak. Dette var i overensstemmelse med Paulus’ vanlige framgangsmåte når han ville skape velvilje for sannheten: «Jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder.» (1 Kor. 9: 20) Vi har dessuten sett at det til og med var noen av de kristne jøder som tok anstøt av dette. I stedet for å tillate at denne betydningsløse saken om omskjærelsen skulle få legge hindringer i veien for forkynnelsen og for deres forbindelse med de jødiske menigheter, tok Paulus og omskar Timoteus. Det var ikke et guddommelig krav, men det ble gjort for å fjerne en barriere som kunne volde anstøt hos jøder som hadde vanskelig for å oppgi sin oppfatning av loven. Det var ikke for å holde loven på dette bestemte punktet, slik som noen jøder i Galatia hevdet at hedningene måtte gjøre. I tilfellet med Timoteus var det i virkeligheten ikke spørsmål om hva en hedning skulle gjøre, slik som tilfelle var når det gjaldt stridighetene i Galatia, for Timoteus var halvjøde. — Ap. gj. 16: 1.
● Hvilket bevis har vi for at demonene vil bli bundet i avgrunnen sammen med Satan i Harmageddon og at de vil komme tilbake med ham ved slutten av Kristi tusenårige styre? — R. R., Panamakanalsonen.
At Slangen, Djevelen, blir bundet og kastet i avgrunnen, er det som menes med at slangens hode skulle knuses. I Eden sa Gud til Satan: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt; han skal knuse ditt hode, men du skal lure på hans hæl.» (1 Mos. 3: 15, Cath. Confrat.) De onde engler eller demoner er en del av Slangens ætt, den usynlige, åndelige del. Etter som Guds kvinnes Ætt, Kristus Jesus, binder Slangens ætt sammen med Slangen, så må det at de onde demoner blir bundet, øyensynlig bety at de blir kastet i avgrunnen sammen med Djevelen. Hele tiden har demonene fryktet for å komme i avgrunnen. Da Jesus var på jorden, beordret han demonene ut av mennesker de hadde besatt, og ved én anledning viste demonene at de ventet seg å bli kastet i avgrunnen og prøvde å utsette det, for beretningen lyder: «De holdt ved med å bønnfalle ham om ikke å befale dem å fare av sted til avgrunnen.» — Luk. 8: 31, NW.
Det er sant at Åpenbaringens tjuende kapitel ikke spesielt nevner demonene når det sier at Satan blir kastet i avgrunnen og til slutt skal komme tilbake for en kort stund. Men etter som Åpenbaringen 12: 9 viser at Satans engler blir kastet ut fra himmelen og ned til jorden med ham, er det også logisk å tro at demonene vil følge med ham når den trengselen som ble satt i gang mot ham da, blir gjenopptatt ved Harmageddon etterat dette mellomliggende tidsrom med forkynnelse er slutt og hans fall fortsetter og blir fullstendig når han havner i avgrunnen i den allmektige Guds slag. De begynte å falle sammen med ham, og vil logisk nok også fullføre fallet sammen med ham. Vi vet med sikkerhet at de ikke vil få lov til å bli hvor de er i sin nåværende tilstand under det tusenårige styre og hindre utførelsen av Guds hensikter angående den tidsperioden. Når Åpenbaringen 20: 3 taler om at Satan blir grepet og kastet i avgrunnen forat han ikke skal forføre folkene mer, kan vi derfor gå ut fra at hans engler blir bundet sammen med ham slik at ikke de heller kan forføre noen. Det er bare Satan som blir nevnt, fordi han er anføreren, og det er underforstått at hans demonhærer må dele skjebne med ham.
Da det med et slikt syn på saken ikke er nødvendig å nevne spesielt at demonene kommer til avgrunnen sammen med Satan, er det heller ikke nødvendig å nevne spesielt at de blir løslatt med ham ved slutten av de tusen år. (Åpb. 20: 7) Akkurat som det er tilstrekkelig å nevne anføreren, Satan, som uttrykk for ham og den usynlige organisasjon under ham når beretningen gjelder nedstigningen til avgrunnen, så er det også tilstrekkelig å nevne bare Satan og la demonene være innbefattet når det gjelder den korte løslatelsen fra avgrunnen. Satan vil bli assistert av sine demoner når han kommer med den siste prøven ved slutten av de tusen år. — Se Vakttårnet for 2. juni 1949, sidene 165, 169, 170.
Legg merke til at Åpenbaringen 20: 10 sier at Djevelen til slutt blir kastet i «sjøen med ild og svovel, hvor dyret og den falske profet var». «Dyret» og den «falske profet» hentyder til Satans synlige organisasjon som blir ødelagt i Harmageddon. Men det blir ikke nevnt noe om at hans usynlige organisasjon er der. Den usynlige delen, demonene, er verre, og når det blir gjort rede for den synlige delen, ville det avgjort ha blitt nevnt at den usynlige delen var der, hvis det var tilfelle. Men etter som det ikke blir nevnt at denne mest betydelige del av Djevelens organisasjon er på dette sted med varig ødeleggelse sammen med dyret og den falske profet, har vi ytterligere grunn til å tro at demonene som Satan har under seg, er med ham når han blir kastet i den evige ødeleggelse som «sjøen med ild og svovel» er et symbol på.
Når to hærer kjemper mot hverandre under hver sin general, forteller vi utfallet ved å si at den ene generalen vant og den andre ble slått, og bare generalene blir nevnt ved navn. Men det er underforstått at hver av generalene har sin hær med seg. Slik er det også med Åpenbaringen 20: 3, 7, 10. Når disse versene omtaler at Satan blir kastet i avgrunnen, at han blir løslatt fra den og kastet i ildsjøen som symboliserer ødeleggelse, er det underforstått at hans underordnede demoner gjennomgår de samme erfaringer som ham.