’Enhver se til hvorledes han bygger’

BIBELEN omtaler Jehova Gud som en bygningsmann eller byggmester. «Hvert hus blir jo gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud.» Kristus blir også omtalt som en bygningsmann. «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Kristi etterfølgere blir kalt både Guds bygning og hans medarbeidere: «For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» — Matt. 16: 18; 1 Kor. 3: 9; Hebr. 3: 4.

Når det gjelder de kristnes virksomhet som bygningsmenn, sier apostelen Paulus videre: «Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre! For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høy, strå, da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn; om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.» — 1 Kor. 3: 10—15.

Hvem er disse ordene rettet til? Først og fremst «til den Guds menighet som er i Korint, til dere som er blitt helliggjort i forening med Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som overalt påkaller vår Herres, Jesu Kristi navn». (1 Kor. 1: 1, 2, NW) Disse, «Guds medarbeidere,» har ved å godta Kristus Jesus som sin Frelser og Gjenløser og sitt forbilde, gjort ham til sin grunnvoll. Nå står det opp til enhver «å se til hvorledes han bygger videre [på ham]».

De må se til «hvorledes» de bygger og hva slags byggematerialer de benytter; det vil si hva slags håp de bygger opp for seg selv, hvilken lære de godkjenner og forkynner, og hvilken handlemåte de følger. Det er tydelig at gull, sølv og kostelige stener er et bilde på det rette slags håp, den rette lære og virksomhet, mens trematerialene, høy og strå viser det gale slaget.

Kristus Jesus viste ved mange lignelser at han ved sin gjenkomst ville dømme og belønne sine trofaste etterfølgere. (Matteus, kapitel 25) Slike bibelske profetier som Matteus, kapitel 24, og Åpenbaringen 11: 15—18 viser at han vendte tilbake i 1914. De håndgripelige kjensgjerninger viser imidlertid at han ikke begynte å stille sine etterfølgere til regnskap før 1918; dette var således en parallell til det arbeid han utførte da han renset det forbilledlige tempel i Jerusalem og uttalte dommen over denne nasjonen tre og et halvt år etterat han framstilte seg som Messias. — Matt. 21: 12, 13; 23: 1—39; 2 Kor. 6: 16; 1 Pet. 4: 17.

Før den tid lot Jehova utføre et arbeid med å berede veien for Herren, akkurat som han brukte Johannes døperen til å berede veien ved Jesu første komme. (Mal. 4: 5, 6; Matt. 11: 14; Luk. 1: 17) Dette forberedelsesarbeid førte sammen et stort antall kristne som bekjente å være innvigd til Gud og å ha Kristus Jesus som sin grunnvoll.

Men da disse kom fra frafalne religiøse systemer, førte de med seg mange oppfatninger og skikker som faktisk var som trematerialer, høy og strå. Blant slike ting var den oppfatningen at det var nødvendig å utvikle en vakker karakter for å komme til himmelen, og at dette var en kristens viktigste oppgave; den oppfatning at de kristne måtte opptre med hellig verdighet og fromhet, som faktisk førte til at de la mer vekt på hva mennesker tenkte enn på hva Gud tenkte; falske læresetninger som at denne onde verdens politiske myndigheter, var de «foresatte øvrigheter» i Romerne 13: 1 som måtte adlydes selv om de motsa Guds uttrykkelige påbud; at en steinhaug i Egypt utgjorde et vitnesbyrd for Jehova (Es. 19: 19, 20); at en ufullkommen mann som levde i våre dager, gjentatte ganger var blitt omtalt i Bibelens profetier, osv.

Det var to klasser blant Herrens folk den gangen. Den ene av dem bygde med de varige materialene ved ydmykt, oppriktig og uselvisk å tjene Gud så langt de formådde og forsto. De hadde imidlertid litt tre, høy og strå i byggverket sitt. Den andre klassen var selvopptatt, stolt og uoppriktig. De tjente utelukkende Gud på grunn av det de fikk eller håpet å få. — 2 Tess. 2: 10—12.

Akkurat som i lignelsen med hveten og ugresset fikk disse to klassene bestå ved siden av hverandre inntil høsttiden eller tiden for dommen kom, som var forutsagt som tiden for Herrens komme til templet. «Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker. .... Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet.» (Matt. 13: 36—43; Mal. 3: 1—3) Lignende profetier finnes i Sakarias 3: 1, 2; 13: 9.

Hva er denne ild som vil vise hva slags bygning hver enkelt har bygd? Katolske teologer bruker dette skriftstedet, 1 Korintierne 3: 15, til støtte for sin lære om skjærsilden. Men hvordan kan det stemme? Skal vi forstå det slik at gullet, sølvet, de kostelige stenene, trematerialet, høyet og strået skulle tas bokstavelig? Nei, du tror ikke det. Men hvorfor da betrakte ilden som bokstavelig ild? Det er klart at hvis alle disse tingene ble brukt til å representere et eller annet, da ble også ilden brukt som et bilde på noe og betydde ikke bokstavelig ild. Den ville være et bilde på noe som avslørte og ødela falske forhåpninger, falske læresetninger og den ikke-kristne virksomheten til slike som var eller bekjente å være kristne, Guds medarbeidere, ville den ikke?

Og hva var så denne ilden? Kjensgjerningene viser at det redskap Gud brukte for å tilintetgjøre dette verdiløse, brennbare materialet, var og er Guds ord. «Er ikke mitt ord som en ild, sier [Jehova], og lik en hammer som knuser berg?» (Es. 28: 17; Jer. 23: 29; Hebr. 4: 12) Denne ilden kom som lynglimt fra Guds tempel, klart skinnende sannheter som brente opp treet, høyet og strået. (Job 37: 3; Åpb. 11: 19) Sannheten tilintetgjorde disse tingene i de trofastes øyne ved å avsløre at de var ubibelske, ufornuftige og tåpelige.

De som hadde et ærlig hjerte, var inderlig glad over å få mer lys og over å bli kvitt de falske læresetningene og de uriktige framgangsmåtene så snart ilden åpenbarte det for dem. De følte seg ikke på en selvisk måte tiltrukket av dem. De ønsket at deres budskap måtte være likså rent som Jehovas ord, som sølv renset sju ganger i smeltedigelen. (Sl. 12: 7, 8; Es. 12: 1) Det de først og fremst tenkte på, var å ha Jehovas godkjennelse og få ha del i rettferdiggjørelsen av hans navn. — Ordspr. 27: 11.

Men de som av selviske grunner hadde godtatt den «nærværende sannhet», nektet å kvitte seg med treet, høyet og strået. Det var nettopp disse tingene de følte seg tiltrukket av og som hadde ført dem til sannheten, og derfor kunne de ikke kvitte seg med dem. De var altfor stolte til å innrømme at de hadde gjort feil; de var altfor selvopptatt til å kvitte seg med den selvtilfredsstillende beskjeftigelse å utvikle karakteren og tilbe mennesker; de var altfor redde for hva Satans organisasjon kunne føre over dem til at de kunne ta et utvetydig og tappert standpunkt for Guds rike. I sitt forhold til Jehovas organisasjon gikk de derfor til grunne sammen med sitt høy, sine trematerialer og sitt strå. Hvis de hadde kvittet seg med disse tingene, kunne de ha blitt frelst. — 1 Kor. 3: 15.

Disse ordene til Paulus som vi nå har betraktet, har ikke bare profetisk interesse for oss, men de framholder et av Jehova Guds prinsipper som angår alle hans skapninger, ikke bare levningen av «Kristi legeme» som var på jorden den gang Herren kom til sitt tempel. I dag er det et stort antall bekjennende kristne som bygger med trematerialer, høy og strå; de utfører mye arbeid i Jesu navn, men han sier til dem: «Jeg har aldri kjent dere i det hele tatt. Kom dere vekk fra meg, dere som øver lovløshet.» — Matt. 7: 23, NW.

Disse menneskene går i kirken om søndagene, ved enkelte anledninger eller regelmessig, men de har ingen forståelse av hva Bibelen lærer eller hva Gud forlanger av dem. De tviholder på treenighetslæren enda Jesus sa: «Faderen er større enn jeg,» og sa at han var «begynnelsen til det Gud skapte». (Joh. 14: 28; Åpb. 3: 14, NW) De tror og lærer at mennesket har en udødelig sjel, skjønt Bibelen tydelig sier «den sjel som synder, den skal dø». (Esek. 18: 4, KJ og eldre norsk overs.) De lærer videre at syndens straff er evig pine, mens Gud rett og slett fortalte Adam at han på grunn av sin ulydighet ville vende tilbake til støvet, og Paulus sier at «den lønn som synden gir, er døden». — 1 Mos. 3: 19; Rom. 6: 23.

De tror videre at mange hundre millioner mennesker enten ved døden eller via skjærsilden, vil komme til himmelen, mens Bibelen tydelig lærer at bare forholdsvis få, en liten skare på 144 000, vil komme dit. (Matt. 7: 13, 14; Luk. 12: 32; Åpb. 14: 1) De blander seg inn i denne verdens politikk og kommersielle planer, enda Jesus sa til sine etterfølgere at de ikke skulle samle seg skatter på jorden, og at de ikke skulle være noen del av denne verden. (Matt. 6: 19; Joh. 15: 19) De setter menneskers lover over Guds lover, skjønt Jesus tydelig befalte: «Betal derfor tilbake til .... Gud det som er Guds,» og apostelen sa: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» (Matt. 22: 21; Ap. gj. 5: 29, NW) De godtar utviklingslæren som gjør Guds ord til intet, det ord som Jesus tydelig sa er sannheten. — Joh. 17: 17.

Det er ikke til å komme forbi at denne verdens falske religiøse organisasjoner bygger med brennbare bygningsmaterialer som lider skade nå når sannhetens ild antenner dem, og som vil bli fullstendig oppbrent i det kommende Harmageddon-slag. Også politikere og finansmenn bygger med materialer som ikke vil kunne bestå gjennom Harmageddon.

I betraktning av disse kjensgjerningene burde alle mennesker med god vilje ta seg sammen. Undersøk hva Bibelen virkelig lærer, hva som virkelig er det håp Gud framholder for menneskene, og hva han virkelig forlanger av dem forat de skal kunne få oppfylt dette håpet. Jehovas vitner overalt i verden anser det for et privilegium å hjelpe alle slike oppriktige til å bygge med de varige materialene og følge apostelens befaling: «Enhver se til hvorledes han bygger.» — 1 Kor. 3: 10.