Verdens visdom kontra Guds

TIL SIST kom jeg til byen New York og deretter dro jeg med buss og drosje over til Paterson, New Jersey, hvor min niese og hennes mann bor. Jeg var ivrig etter å få gitt dem et godt vitnesbyrd om Jehovas rike, og etter middagen, da vi alle var makelig plasert i deres vakre dagligstue, ga mannen meg en anledning. Jeg fortalte dem så om de tre verdener, Bibelens beviser med hensyn til den tiden vi lever i, at dette evangelium om Riket skulle forkynnes og om det riket som alle kristne hadde bedt om, osv.

Dagen etter besøkte vi Selskapet Vakttårnets nye fabrikk og beså det nye Betel-hjemmet. Vi ble alle fire faktisk overveldet av forbauselse over hvordan denne fabrikken funksjonerte. Min nieses mann som selv er ingeniør, var fullstendig klar over hvilken vidunderlig organisasjon Selskapet har der. Etterat han hadde fullført turen gjennom fabrikken og var kommet til kontoret, anskaffet han seg en del bibelske hjelpebøker, og dessuten abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp!. Deretter avla vi et besøk i det nye Betelhjemmet hvor Vakttårnets arbeidere bor. Det moderne utstyret i kjøkkenet, vaskeriet og de vakre veggmaleriene gjorde et dypt inntrykk. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv som da jeg selv fikk se alle disse tingene og se hvilket inntrykk det gjorde på mitt følge. Jeg vet at Gud velsignet dem med det privilegium å få sannheten.

Min nieses mann er en av de berømte doktorene som ga den amerikanske regjeringen atombomben. Han får ikke sove om nettene når han tenker over hvor megen elendighet hans oppfinnelse og oppdagelse har forårsaket. Han er ferdig med det hele. Han har mottatt mange æresbevisninger fra Kongressen, men forstår nå at han har tjent Djevelen. Fra nå av vil han studere Bibelen.

Jeg spurte ham: «Forstår du hvorfor disse brødre og søstre i Herren — alle ordets tjenere og forkynnere av Rikets evangelium — står på gatehjørnene overalt i verden med bladene Vakttårnet og Våkn opp!?» «Onkel John,» sa han og la hendene sine på mine skuldrer og så meg inn i øynene, «Gud gi at jeg selv engang i nærmeste framtid må være god nok til å få del i dette privilegium å være hans tjener offentlig. Jeg har meget å overvinne, men jeg vet med visshet at disse menneskene blir velsignet og er oppriktige.» — J. J., Colorado.