Spørsmål fra leserne

● Er det, i betraktning av de vanskelige siste dager som vi lever i, riktig av ektepar å bruke preventive midler? Og hvis en unnfangelse finner sted, er det da tillatt å framkalle abort? — Basert på lignende spørsmål som vi har fått fra forskjellige lesere.

Hverken etter landets lov eller fra Guds ord har vi noen myndighet til å gi råd angående preventive midler. Ansvaret for å bruke dem hviler på dem som avgjør at de ifølge sin samvittighet kan bruke dem, og det blir den Gud som de tjener som skal gi dem en rettferdig dom, og ikke vi. Ektepar som er i sannheten, må selv avgjøre om de vil ha barn eller ikke. Det er ikke vår sak. Hvert ektepar må ta sine egne forhold i betraktning og tenke på de hensikter de har, treffe en avgjørelse, følge en kurs og så overfor Gud ta ansvaret for denne kurs og dens følger. Men vi hevder avgjort at hensikten med ekteskapet fra Guds side var at det skulle bli frambrakt barn. Hvis derfor et ektepar ønsker å få barn nå, før Harmageddon, så er det helt i sin orden, og ingen burde kritisere dem for det og derved blande seg opp i deres saker. Heller ikke burde noen bli kritisert fordi de ikke får barn, og vi bør heller ikke bry oss med det for å få vite deres grunner til dette. Private ekteskapelige forhold er noe som utenforstående ikke har noe med.

Det går ikke an å betrakte barn som en hindring for tjenesten for Gud og følgelig som noe uønsket. Hadde det forholdt seg slik, ville ikke Paulus ha skrevet: «Hun skal bli bevart i trygghet ved barnefødsel.» Da ville han heller ikke ha foreslått at kvinner under visse forhold burde «føde barn». (1 Tim. 2: 15; 5: 14, NW) Under lignende forhold gjelder hans råd også i dag. Når det kommer barn som den naturlige følge av ekteskapet, som Gud innstiftet i harmoni med naturens orden, da bør de bli mottatt med glede, selv nå, før det guddommelige oppdrag blir utstedt på ny til dem som overlever Harmageddon. Du er takknemlig fordi du har fått liv, selv om du bare kom til denne nåværende onde verden, og barna dine kan være takknemlige av samme grunn.

Skulle vi anbefale kunstig framkalt abort eller fosterfordrivelse, ville det være et brudd på landets lov. Vi mener dessuten at fosterfordrivelse er i strid med Guds ord. Den enkelte må ta på seg det fulle ansvar for en slik handlemåte. Vi er nødt til å si at ifølge Guds pakt med israelittene, var morslivets fruktbarhet et tegn på hans velsignelse, mens ufruktbarhet var en forbannelse. (3 Mos. 26: 9; 5 Mos. 28: 4, 11, 18, 63; Salme 127: 3—5) Og vi må merke oss at Gud har stor omsorg for det ufødte barns og den svangre mors liv. I moseloven blir det vist hvilket stort ansvar som hviler på dem som, selv ved et uhell, setter det ufødte barns eller den svangre kvinnes liv i fare. Der står det i 2 Mosebok 21: 22—25: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke skjer, så skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham; han skal gi etter dommeres skjønn. Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme.»

Saken berørte i særlig grad den vordende far, ektemannen, og han forlangte derfor en bot når en midlertidig skade ble forvoldt, men hvis barnets liv eller kvinnens liv gikk tapt, da måtte den ansvarlige bøte med sitt liv. Så alvorlige følger kunne det få når en ved et uhell kom til å gripe inn i et svangerskaps naturlige forløp. Tror du ikke da at et overlagt inngrep fortjener enda større fordømmelse? Og selv om vi ikke er under moseloven nå, så er det ingen grunn til å tro at Gud har forandret mening hva angår helligheten av de liv som blir satt på spill i slike tilfelle. I slike forhold pleier snarere de kristne prinsipper å forlange mer enn mindre. — Matt. 5: 38—42.

Selskapet Vakttårnet kan derfor ikke la seg implisere i noe ved å gi råd som kan skade liv eller føre til tap av liv, enten det nå gjelder det ufødte barnet eller den svangre kvinnen. Aborter vil alltid medføre fare på grunn av blødninger og mulighet for infeksjon, og de kan føre til at kvinnen får varig mén eller dør. Det avbryter veksten av et foster som ellers ville vokst og blitt født på normal måte som et menneskebarn, ifølge Guds ordning. Det argument at fosterets alder er avgjørende for om det er riktig eller galt å framkalle abort, betrakter vi som uholdbart og uvesentlig, for Gud knyttet ikke slike forbehold eller begrensninger til den lov han ga uttrykk for i 2 Mosebok 21: 22—25. Etter gamle menneskelige lover ble fosterfordrivelse betraktet som en forbrytelse hvis den ble begått etterat fosteret hadde rørt seg i livmoren, men moderne lovgivning ligger mer opp til den bibelske regel. Den «blir vanligvis regnet som en stor forbrytelse enten den blir begått før eller etter at tegn til liv har vist seg». — Summary of American Law [Sammendrag av den amerikanske lov], Clark, side 122.

Alt dette er meget alvorlige ting som ethvert ektepar bør tenke over, og så handle slik at de behager den høyeste Gud. Det er de som har problemet, det er de som må ta avgjørelsen, og det er de som må bære følgene. Den avgjørelse og det ansvar alt dette medfører, kan ikke veltes over på andre mennesker eller på Selskapet Vakttårnet. I disse sakene må enhver «bære sin egen byrde av ansvar». — Gal. 6: 5, NW.

● Hvorfor sier bibeloversettelsen Emphatic Diaglott i sin fotnote til 1 Johannes 5: 7 at ordene «For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett» ikke finnes i noe gresk manuskript før det femte århundre, når det er godtgjort at disse ordene ikke fantes i noe gresk manuskript før i det femtende århundre ? — J. L., Skottland.

I fotnoten til 1 Johannes 5: 7 i Emphatic Diaglott ble det gjort en feil da den siterte fra Newcomes oversettelse (1808), for der lyder fotnoten slik: «Dette skriftsted om de himmelske vitner finnes ikke i noe gresk manuskript som ble skrevet før det femtende århundre. .... Det blir først sitert av Vigilius Tapsensis, en latinsk skribent uten anseelse, i slutten av det femte århundre, og man mistenker ham for å ha forfalsket det.»