Om blodoverføring
8. oktober 1949
Kjære N.N.!
Vi svarer hermed på ditt brev av 21. september om blodoverføring.
Det er sant nok at Jesus utførte barmhjertighetsgjerninger på sabbatsdagen, og at han ble holdt for å være skyldfri fordi det var lovlig å gjøre slike gode gjerninger på den jødiske sabbat. Også prestene i det forbilledlige templet i Jerusalem arbeidet på sabbaten. De utførte sine prestelige gjøremål, og ble holdt for å være uten skyld. David og hans menn spiste skuebrødene, enda det bare var prestene som gikk inn i tabernaklet, som hadde lov til å ete dem. David og hans menn spiste fordi de trengte mat ved den anledningen. Sett nå at en kristen ønsker å benytte seg av blodoverføringer for seg personlig, for en av sine venner eller for en av sine nærmeste. Går det da an å anvende slike ting som bibelsk støtte for å rettferdiggjøre ham? Overvei følgende:
Guds pakt som går ut på at skapningenes blod er hellig, ble opprettet med menneskeslekten gjennom Noah. Det skjedde før loven om sabbaten ble opprettet med jødene gjennom Moses. (1 Mos. 9: 1—6) Da Jesu død avskaffet den mosaiske pakten og dermed sabbatsloven, sto derfor pakten med Noah, pakten om blodet, stadig ved makt. Flere år etter Jesu død ble dette faktum anerkjent av hans apostler og disipler, for de la den forpliktelse på troende kristne at de skulle avholde seg fra å ta skapningers blod inn i sin organisme. (Ap. gj. 15: 19, 20, 28, 29; 21: 25) Det at Jesus gjorde gode gjerninger på sabbaten, var derfor ikke et eksempel hans etterfølgere skulle gå etter ved å bryte eller gjøre unntak fra pakten om blodet som ble inngått med Noah. Prestene som arbeidet ved templet på sabbaten, tjente ikke til eksempel for dem av sine brødre som ikke var prester, slik at disse skulle krenke sabbaten ved verdslig arbeid. Og hvorfor ikke? Fordi Gud hadde befalt prestene at de skulle utføre de forskjellige gjøremål ved templet hver dag i uken, sabbaten medregnet. På den måten adlød de Gud når de foretok seg det de gjorde på sabbaten, men i templet, ikke utenfor. Når de gjorde dette, krenket de imidlertid ikke den pakten som ble sluttet med Noah angående blodet.
På lignende måte var det med David og hans menn da de spiste skuebrød. Det brødet de fikk, forårsaket ikke at det Hellige i tabernaklet ble berøvet den brødforsyningen som skulle være der for Guds åsyn. De fikk skuebrød som presten alt hadde tatt bort fra Guds åsyn, så det skulle bli plass til ferske skuebrød der. Det brødet David spiste var derfor i virkeligheten blitt ganske alminnelig. Vi leser: «Da ga presten ham hellig brød, for det var ikke annet brød der enn skuebrødene, som var tatt bort fra Herrens åsyn, forat ferskt brød kunne legges isteden samme dag.» (1 Sam. 21: 6) Brødene hadde altså allerede tjent sin hellige hensikt. Det at David tok imot og spiste dem, var dessuten ikke noe brudd pa eller et unntak fra den pakt om blodets hellighet som var opprettet med Noah. Han kom en gang med en bemerkning som viser at han ikke ville gjøre noen avvikelse fra den hellige pakt om blodet. Noen av hans soldater hadde satt sitt liv på spill for å skaffe ham, ikke blod, men vann å drikke, fra brønnen ved Betlehem. David øste ut vannet på marka, der det var påbudt å helle ut blodet. Vi leser: «Men David ville ikke drikke det – han øste det ut for Herren. Og han sa: Min Gud, la det være langt fra meg å gjøre dette! Skulle jeg drikke disse menns blod, som har satt sitt liv i fare? For med fare for sitt liv har de båret det hit. Og han ville ikke drikke det.» (1 Krøn. 11: 18, 19) I harmoni med dette sa han i Salme 16: 4: «Jeg vil ikke utgyte deres drikkoffer av blod.»
Mange religionsdyrkere sier at blodoverføring ikke kommer inn under pakten om blodet som ble opprettet med Noah. De mener at blodoverføring er til nytte, og derfor danner et unntak fra dette forbudet mot å ta inn blod i kroppen sin. Men gjorde Gud noe unntak fra pakten om blodet fordi det forekom tilfelle da det så ut til å være til nytte? Nei. Da israelittene forfulgte filistrene, ble de utmattet, men deres fysiske utmattelse ble ikke betraktet som en unnskyldning for dem, så de kunne ta skapningers blod inn i sine legemer. Vi leser: «Fra middagstider til mørkets frambrudd slo de ned filistrene den dagen, helt til troppene ble utmattet. Da kastet troppene seg over hærfanget, de tok sauer, okser og kalver og slo dem ned til jorden. Troppene spiste dem med blodet i. Men Saul fikk høre at ’troppene synder mot den Evige og eter kjøtt med blodet i’, og han sa da til dem som ga beskjeden: ’Velt en stor alter-sten hit.’ Saul la til: ’Gå rundt blant troppene og si til dem at hver mann skal komme til meg med sin okse eller sau og slakte den her. De skal ikke synde mot den Evige ved å ete kjøtt med blodet i.’» (1 Sam. 14: 31—34, Moffatt) Da Sauls menn forfulgte og drepte filistrene, overtrådte de heller ikke det sjette bud: «Du skal ikke slå ihjel.» De henrettet simpelthen Guds fiender, og gjorde det på hans befaling. På den måten tjente de som hans bødler. De begikk ikke mord. Det var nemlig ikke nødvendig for dem å flykte til tilfluktsbyene for å få sikkerhet fra blodhevneren, mens enhver israelitt som hadde begått et mord av vanvare eller uten å vite om det, måtte flykte til en av disse byene. (4 Mos. 35: 9—34) Det argumentet at en blodoverføring kan unnskyldes fordi den gir ny kraft til et utmattet menneskeliv, er derfor et verdslig-vist argument, og det står uten bibelsk støtte.
Vi må derfor være forsiktig med å forsøke på å rettferdiggjøre anvendelsen av blodoverføring ut fra den forutsetning at det redder liv, og av den grunn er godt i Guds øyne. Det er en alminnelig oppfatning at den er bare til nytte, men få tenker over hvor mange liv den ikke har klart å redde. Når en pasient som har fått blodoverføring, kommer seg, så blir bedringen tilskrevet denne medisinske kunst, men ikke mange tenker på hvor mye skade den har voldt både for blodgiveren og pasienten. Selv om blodet blir overført direkte til pasientens blodomløp, betyr ikke det at han ikke eter blod, og at det derfor ikke er noen overtredelse av pakten med Noah. Den var imot det å føre skapningers blod inn i den menneskelige organismen, uten hensyn til om det skjer direkte til årene eller om det blir ført rett ned i magen, der det i sin tur vil gå over i blodomløpet. Blodoverføring er å ete en annens blod for å skaffe ny forsyning til en uttært blodstrøm, og å få gjort det i en fart. Det er derfor et brudd på Guds pakt om blodets hellighet. Den største skaden som blir voldt, er ikke fysisk, men den består i at det skapes forakt for pakten og befalingen fra den store livgiver, Jehova Gud.
Dine venner i tjenesten til ære for Hans navn,
VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP
8. oktober 1949
Kjære venn!
Ditt brev av 21. september angående artikkelen om blodoverføring som nylig sto i vårt blad Awake!, var virkelig meget interessant.
Det at Eva ble skapt av et ribben fra Adam, kan ikke på noen måte betraktes som en blodoverføring, selv om blodet gir næring til benene. Bibelen taler om å spise margen i benene, men samtidig taler den imot å spise eller drikke en skapnings blod. (Salme 63: 6; Esaias 25: 6) Guds ord avmerker derfor en forskjell mellom blodet og ben med marg i.
Guds pakt om blodets hellighet ble imidlertid gitt etterat Gud skapte Eva av Adam, og derfor har det ingen betydning hvordan hun ble skapt. Gud har pålagt Adam og Evas etterkommere forbudet mot å ta dyreblod inn i sine legemer. Det går ikke an å si at Guds forbud bare gjaldt blodet fra lavere dyreskapninger, og ikke menneskeblod. Gud, Skaperen, har erklært at blodet er livet i alt kjøtt, og det er sant både med hensyn til menneskeblod og dyreblod. Av den grunn er det Bibelen taler om Kristi blod som et høyverdig og virkningsfullt middel til å gjenløse menneskene og utslette deres synder, som blir straffet med døden. Vi er løskjøpt med Kristi blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, sier 1 Peter 1: 18, 19.
Når menneskene inngår kjønnslig forbindelse for å forplante menneskeslekten, kan en ikke se på det som en blodoverføring fra mannen til kvinnen. I ethvert fall skjelner Gud mellom dette og det å føre blod inn i den menneskelige organismen. Med Noah og hele menneskeslekten opprettet Gud den pakten som forbyr enhver å oppta skapningers blod i seg. Men akkurat samtidig henvendte han seg også til Noah og hans familie og gjentok det guddommelige oppdrag: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!» (1 Mosebok 9: 1—7) Gud ville ikke forby oss å ta andres blod inn i kroppen vår og samtidig bemyndige oss til å krenke sin pakt om blodet på en annen måte, under kamuflasje av en annen slags handling. Gud er konsekvent, og derfor må ikke den ekteskapelige handling forveksles med blodoverføring. Ved den ekteskapelige handling mellom mann og kvinne kan det bli gitt eller frambrakt liv, men det kan det ikke ved medisinsk blodoverføring.
Dine venner i tjenesten til Guds ære,
VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP