UNDERORDNING

Det at noen inntar en underordnet stilling; det at en person innretter seg i samsvar med en ordning eller retter seg etter et lovverk eller etter noens ledelse. Som eksempler kan nevnes at Jesus Kristus underordner seg under sin Far (1Kt 15: 27, 28), at den kristne menighet underordner seg under Jesus (Ef 5: 24) og under Gud (He 12: 9; Jak 4: 7), at de kristne som enkeltpersoner underordner seg under dem som tar ledelsen i menigheten (1Kt 16: 15, 16; He 13: 17, NW, fotn.; 1Pe 5: 5), at kristne kvinner underordner seg under den ordning som gjelder for undervisningen i menigheten (1Ti 2: 11), at slaver underordner seg under sine eiere (Tit 2: 9; 1Pe 2: 18), at hustruer underordner seg under sine ektemenn (Ef 5: 22; Kol 3: 18; Tit 2: 5; 1Pe 3: 1, 5), at barn underordner seg under foreldrene sine (1Ti 3: 4; jf. Lu 2: 51; Ef 6: 1), og at undersåtter underordner seg under styresmaktene, de høyere myndigheter (Ro 13: 1, 5; Tit 3: 1; 1Pe 2: 13). – Se HØYERE MYNDIGHETER, DE; LEDERSKAP; LYDIGHET.

Når en kristen vurderer i hvilken utstrekning han vil underordne seg under andre mennesker, spiller hans samvittighet og hans forhold til Gud en viktig rolle. I tilfeller hvor det å underordne seg ville innebære at han gikk på akkord med eller brøt Guds lov, er han forpliktet til å adlyde Gud framfor mennesker. (Apg 5: 29) Om Paulus og Barnabas blir det for eksempel sagt at de ’ikke i undergivenhet gav etter’ for falske brødre som, i strid med Guds åpenbarte hensikt, hevdet at det var nødvendig å bli omskåret og å overholde Moseloven for å bli frelst. – Ga 2: 3–5; jf. Apg 15: 1, 24–29.

Ifølge 2. Korinter 9: 13 er det at man gir bidrag til nødlidende medkristne, et bevis for at man underordner seg under det gode budskap, ettersom en kristen er forpliktet til å hjelpe nødlidende trosfeller. – Jak 1: 26, 27; 2: 14–17.