SJIME’I
(Sjịme’i) [muligens en kortform av Sjemaja, som betyr «Jehova har hørt (lyttet)»].
1. Nevnt som nummer to av Gersjons (Gersjoms) sønner; sønnesønn av Levi. (2Mo 6: 16, 17; 4Mo 3: 17, 18; 1Kr 6: 16, 17) Flere sjime’ittiske slekter av levitter stammet fra ham. – 4Mo 3: 21–26; 1Kr 23: 7, 10, 11; Sak 12: 13.
2. En rubenitt. Hans etterkommer Be’erah, en høvding, ble ført i landflyktighet av assyrerkongen Tilgat-Pilneser (Tiglat-Pileser III). – 1Kr 5: 1, 4–6.
3. En levitt av Meraris slekt. – 1Kr 6: 29.
4. En levitt av Gersjoms (Gersjons) slekt; en av Asafs forfedre. – 1Kr 6: 39, 42.
5. En benjaminitt. Hans ni sønner (eller etterkommere) var overhoder for «forfedres hus» og bodde i Jerusalem. (1Kr 8: 1, 19–21, 28) I 1. Krønikebok 8: 13 blir han tydeligvis kalt Sjema og blir omtalt som et av familieoverhodene i Ajalon.
6. En simeonitt; sønn av Sakkur; han hadde 16 sønner og 6 døtre. – 1Kr 4: 24–27.
7. En av Davids brødre. – 2Sa 21: 21; se SJAMMAH nr. 2.
8. En etterkommer av Gersjon gjennom Ladan. I Davids regjeringstid var tre sønner (eller etterkommere) av Sjime’i overhoder for levittiske slekter. – 1Kr 23: 8, 9.
9. Overhode for den tiende avdelingen av levittiske musikere; en sønn av Jedutun. – 1Kr 25: 1, 3, 17.
10. En mann som var satt over Davids vingårder; en ramatitt. – 1Kr 27: 27.
11. En som lojalt støttet kong David og nektet å slutte seg til Adonjas sammensvergelse. (1Kg 1: 8) Han er antagelig identisk med den Sjime’i som ble satt til å være kong Salomos matvarefogd i Benjamins område; sønn av Ela. – 1Kg 4: 7, 18.
12. En benjaminitt fra landsbyen Bahurim. Sjime’i (sønn av Gera), av samme slekt som Sauls hus, hadde i årevis båret nag til David etter at Saul var død og kongedømmet var blitt fratatt hans hus. Sjime’i fant en anledning til å gi utløp for sin lenge undertrykte vrede da David og hans folk flyktet fra Jerusalem på grunn av Absaloms opprør. Litt øst for Oljeberget gikk Sjime’i langs fjellsiden og kastet steiner og støv etter dem og nedkalte ondt over David. Abisjai bad David om å gi ham lov til å drepe Sjime’i, men David nektet å gjøre det, idet han håpet at Jehova kanskje ville vende Sjime’is forbannelse til en velsignelse. – 2Sa 16: 5–13.
Da David vendte tilbake, var situasjonen en helt annen. Sjime’i og tusen andre benjaminitter var de første til å komme ham i møte, og Sjime’i bøyde seg for ham og gav uttrykk for at han angret sine synder. Abisjai ville igjen drepe ham, men heller ikke nå tillot David at han gjorde det, og denne gangen sverget han til og med på at han ikke ville drepe Sjime’i. (2Sa 19: 15–23) Kort tid før sin død sa imidlertid David til Salomo at han skulle ’bringe Sjime’is grå hår ned til Sjeol med blod’. – 1Kg 2: 8, 9.
Da Salomo begynte å regjere, sendte han bud etter Sjime’i og gav ham befaling om å flytte til Jerusalem og ikke forlate byen; hvis han noen gang forlot byen, skulle han dø. Sjime’i gikk med på disse betingelsene, men tre år senere forlot han likevel byen for å lete etter to av slavene sine, som hadde flyktet til Gat. Da Salomo fikk vite dette, krevde han Sjime’i til regnskap for at han hadde brutt sin ed overfor Jehova og gav Benaja befaling om å drepe ham. – 1Kg 2: 36–46.
13. En levitt som var en etterkommer av Heman. I begynnelsen av Hiskias regjeringstid helliget han seg og var med på å fjerne det som var urent, fra templet. (2Kr 29: 12, 14–16) Trolig den samme som nr. 14.
14. Den levitten som i Hiskias regjeringstid var den nest øverste når det gjaldt ansvaret for de sjenerøse bidragene og tienden som ble ført til templet. (2Kr 31: 11–13) Trolig identisk med nr. 13.
15. En av Mordekais forfedre; av Benjamins stamme. – Est 2: 5.
16. En bror av stattholderen Serubabel; en etterkommer av David i Juda stamme. – 1Kr 3: 19.
17. En av de levittene som sendte bort sine fremmede hustruer og deres sønner da Esra irettesatte dem for at de hadde inngått ekteskap med ikke-jødiske kvinner. – Esr 10: 10, 11, 23, 44.
18, 19. To israelitter – den ene sønn av Hasjum og den andre av Binnui – som også sendte bort sine fremmede hustruer og deres sønner. – Esr 10: 33, 38, 44.