SEKRETÆR

Vanligvis en embetsmann som utførte skrivearbeid og førte opptegnelser. Det hebraiske ordet det her dreier seg om, sofẹr, kan også gjengis med «skriver» eller «avskriver».

I Israel fantes det ved hoffet – i hvert fall til sine tider – en høytstående, betrodd embetsmann som ble kalt «kongens sekretær» eller ganske enkelt «sekretæren». (2Kr 24: 11; 2Kg 19: 2) Han var ikke bare en skriver som var opptatt med å lage dokumenter, eller en avskriver av Loven, men kunne også ha andre viktige oppgaver. (Dom 5: 14; Ne 13: 13; jf. 2Sa 8: 15–18; 20: 23–26; se SKRIVER, AVSKRIVER.) Noen ganger tok kongens sekretær seg av økonomiske anliggender (2Kg 12: 10, 11) eller talte på kongens vegne og fungerte da som en slags «utenriksminister». (Jes 36: 2–4, 22; 37: 2, 3) Under Salomos regjering blir to av «fyrstene» omtalt som sekretærer. – 1Kg 4: 2, 3; jf. 2Kr 26: 11; 34: 13.

I tillegg til «kongens sekretær» nevner Bibelen «sekretæren hos hærføreren» (2Kg 25: 19; Jer 52: 25) og «levittenes sekretær». (1Kr 24: 6) Baruk var sekretær, eller skriver, for Jeremia. – Jer 36: 32.