SADDUKEERNE

En fremtredende religiøs sekt innenfor jødedommen, en sekt som var knyttet til presteskapet. (Apg 5: 17) Saddukeerne trodde verken på oppstandelsen eller på engler. – Apg 23: 8.

Man vet ikke nøyaktig når saddukeerne stod fram som en religiøs sekt. Det eldste eksemplet på at de blir omtalt ved navn i historiske kilder, finner man i Josefus’ skrifter, som viser at de var i opposisjon til fariseerne i siste halvdel av 100-tallet f.v.t. (Jewish Antiquities, XIII, 293 [x, 6]) Josefus kommer også med visse opplysninger om deres lære, men det kan diskuteres om hans framstilling er helt i samsvar med fakta. Josefus sier at saddukeerne i motsetning til fariseerne benektet at skjebnen spilte inn i et menneskes liv, men hevdet at et menneske ved sine egne handlinger bar det hele og fulle ansvar for hva som skjedde med det. (Jewish Antiquities, XIII, 172, 173 [v, 9]) De forkastet de mange muntlige tradisjonene som fariseerne holdt seg til, og likeså fariseernes tro på sjelens udødelighet og på straff eller belønning etter døden. Saddukeerne skal ha hatt en nokså krass omgangstone seg imellom. Det sies at de var diskusjonslystne. Ifølge Josefus appellerte deres lære til de velstående. – Jewish Antiquities, XIII, 298 (x, 6); XVIII, 16, 17 (i, 4); Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 8, pkt. 14 (s. 126).

Som døperen Johannes påpekte, trengte saddukeerne å frambringe frukt som passet for anger. Det var fordi de i likhet med fariseerne hadde unnlatt å holde Guds lov. (Mt 3: 7, 8) Kristus Jesus selv sammenlignet deres fordervende lære med surdeig. – Mt 16: 6, 11, 12.

I Apostlenes gjerninger 23: 8 står det følgende om deres religiøse tro: «Saddukeerne sier at det verken er oppstandelse eller engel eller ånd, men fariseerne kunngjør offentlig alt dette.» En gang da en gruppe saddukeere forsøkte å stille Jesus i forlegenhet, kom de med et spørsmål som gjaldt svogerekteskap og oppstandelse. Men han brakte dem til taushet. Ved å henvise til Moses’ skrifter, som saddukeerne hevdet at de anerkjente, motbeviste Jesus deres påstand om at det ikke finnes noen oppstandelse. (Mt 22: 23–34; Mr 12: 18–27; Lu 20: 27–40) Da apostelen Paulus på et senere tidspunkt stod for Sanhedrinet, den høyeste jødiske domstol, skapte han splittelse blant dommerne ved å spille fariseerne ut mot saddukeerne. Dette kunne han gjøre fordi det var religiøse uoverensstemmelser mellom dem. – Apg 23: 6–10.

Til tross for at saddukeerne og fariseerne stod imot hverandre i religiøse spørsmål, var de sammen om å sette Jesus på prøve ved å be ham om et tegn (Mt 16: 1), og de stod også sammen om å motarbeide Jesus. Av Bibelen ser det ut til at saddukeerne førte an i bestrebelsene for å få Jesus drept. Flere saddukeere var medlemmer av Sanhedrinet, som konspirerte mot Jesus og senere dømte ham til døden. Blant medlemmene av denne domstolen var saddukeeren og øverstepresten Kaifas, og etter alt å dømme også andre fremtredende prester. (Mt 26: 59–66; Joh 11: 47–53; Apg 5: 17, 21) I alle de tilfellene hvor De kristne greske skrifter sier at overprestene stod bak bestemte handlinger, var derfor saddukeerne etter alt å dømme involvert. (Mt 21: 45, 46; 26: 3, 4, 62–64; 28: 11, 12; Joh 7: 32) Det ser ut til at saddukeerne førte an i forsøket på å hindre utbredelsen av kristendommen etter Jesu død og oppstandelse. – Apg 4: 1–23; 5: 17–42; 9: 14.