OFEL

(Ọfel) [haug (oppsvulming; framspring; forhøyning)].

Det hebraiske ordet ʽỌfel har to anvendelser. Den mest alminnelige er den topografiske – det blir anvendt om en fremtredende høyde, et klippeframspring eller et forberg. I tillegg blir en form av ordet brukt om slike oppsvulmede blodårer (åreknuter) som kalles hemoroider. – 5Mo 28: 27; 1Sa 5: 6, 9, 12; 6: 4, 5.

I eller like ved Jerusalem var det en bestemt høyde som ble kalt haʽỌfel, eller Ofel. Av Bibelen og av Josefus’ kommentarer framgår det at Ofel lå ved den sørøstlige delen av Moria-fjellet. (2Kr 27: 3; 33: 14; Ne 3: 26, 27; 11: 21) Josefus skrev i det første århundre at Ofel lå der hvor østmuren var «forbundet med templets østlige søylegang». (Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 4, pkt. 2 [s. 306]) Det dreide seg tydeligvis om det klippeframspringet som strekker seg østover fra den sørøstlige delen av tempelfjellet.

På grunn av muren og på grunn av sin posisjon høyt over Kedron-dalen var Ofel lett å forsvare. Likevel profeterte Jesaja at «Ofel», tydeligvis den høyden som lå i Jerusalem, skulle bli en ’naken mark’. – Jes 32: 14; jf. omtalen av et «tårn» og en «haug» (ʽỌfel) i Mi 4: 8.

Noen bibelkommentatorer mener at ordet ʽỌfel i 2. Kongebok 5: 24, hvor det er tale om det stedet hvor Elisjas tjener Gehasi la fra seg de rikdommene som han hadde fått av Na’aman, refererer til en høyde eller et befestet sted i nærheten av Samaria. Dette er med på å vise at ordet ble brukt om andre høyder enn det Ofel som lå i Jerusalem.