MYRRA

En aromatisk gummiharpiks. (Høy 1: 13; 4: 6, 14; 5: 1, 13) Nøyaktig hvor man fikk myrra fra i oldtiden, er uvisst, men antagelig dreide det seg som oftest om harpiks fra tornete busker eller små trær i slekten Commiphora, for eksempel Commiphora myrrha eller Commiphora abyssinica. Disse plantene vokser i fjellendte områder, særlig på kalksteinsklipper. Veden og barken har en sterk duft. Harpiksen siver av seg selv ut av stammen eller av de tykke og stive grenene, men mengden kan økes ved at man gjør innsnitt i barken. I begynnelsen er harpiksen myk og klebrig, men etter at den har dryppet ned på bakken, stivner den.

Myrra var én av ingrediensene i den hellige salvingsoljen. (2Mo 30: 23–25) Myrraen var verdsatt på grunn av sin duft og ble brukt til parfymering av klær, senger og andre ting. (Jf. Sl 45: 8; Ord 7: 17; Høy 3: 6, 7.) Den sjulamittiske piken i Salomos høysang smurte seg øyensynlig inn med flytende myrra før hun la seg om kvelden. (Høy 5: 2, 5) Massasje med myrraolje var en del av den spesielle skjønnhetsbehandlingen som Ester fikk. (Est 2: 12) Myrra var også et av de stoffene som ble brukt når man gjorde i stand et lik til begravelse. (Joh 19: 39, 40) Myrraen ble tydeligvis betraktet som så verdifull at den kunne brukes som gave til ’den jødenes konge som var født’. – Mt 2: 1, 2, 11.