MARKUS

Det romerske tilnavnet til Johannes, sønn av den Maria som bodde i Jerusalem. Hans hebraiske navn, Johannes, betyr «Jehova har vist gunst (velvilje); Jehova har vært nådig». (Apg 12: 12, 25) Markus var Barnabas’ fetter og reisefelle. Han reiste også sammen med andre misjonærer blant de første kristne, og han ble inspirert til å skrive den evangelieberetningen som bærer hans navn. (Kol 4: 10) I Apostlenes gjerninger er han omtalt både ved sitt navn, Johannes, og ved sitt tilnavn, Markus, og han er den Johannes som er nevnt i Apostlenes gjerninger 13: 5, 13.

Det later til at Markus ganske tidlig begynte å tro på Kristus. Den første kristne menighet kom sammen i hjemmet til hans mor, og det kan bety at både hun og Markus begynte å følge Kristus før han døde. (Apg 12: 12) Siden Markus er den eneste som nevner den lettkledde unge mannen som flyktet fra sine forfølgere den natten Jesus ble forrådt, er det grunn til å tro at Markus selv var denne unge mannen. (Mr 14: 51, 52) Det virker derfor sannsynlig at Markus var til stede da den hellige ånd ble utgytt over de omkring 120 disiplene som hadde kommet sammen på pinsedagen i år 33. – Apg 1: 13–15; 2: 1–4.

Da Barnabas og Saulus (Paulus) hadde fullført hjelpetjenesten i Jerusalem, «vendte de tilbake og tok med seg Johannes, han som hadde tilnavnet Markus». Det ser ut til at Markus tjente som deres medhjelper og kanskje tok seg av praktiske oppgaver mens de var ute og reiste. (Apg 12: 25; 13: 5) Da de kom til Perge i Pamfylia, trakk Johannes Markus seg tilbake fra dem av en eller annen grunn som ikke blir oppgitt, og «vendte tilbake til Jerusalem». (Apg 13: 13) Da Paulus senere skulle ut på sin andre misjonsreise, ville Barnabas gjerne ha Markus med, men Paulus «syntes ikke det var riktig å ta ham med, ettersom han hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke var gått med dem til arbeidet». Det kom til «et heftig vredesutbrudd», og de skilte lag. Barnabas tok Markus med seg til Kypros, og Paulus tok med seg Silas og drog gjennom Syria og Kilikia. – Apg 15: 36–41.

En tid senere var tydeligvis forholdet mellom Paulus, Barnabas og Markus blitt godt igjen, for Markus var da sammen med Paulus i Roma og var en av dem som sendte hilsener til de kristne i Kolossai (ca. år 60–61). Paulus omtalte ham da på en fordelaktig måte: «Aristarkus, min medfange, sender dere sine hilsener, og det gjør også Markus, Barnabas’ fetter (han som dere har fått påbud om å ta imot hvis han noen gang kommer til dere).» (Kol 4: 10) Markus var også blant dem som sendte hilsener til Filemon da Paulus skrev til Filemon fra Roma (også ca. år 60–61). (Flm 23, 24) Senere (ca. år 65), da Paulus igjen var fange i Roma, skrev han til Timoteus og bad ham spesielt: «Ta Markus og ha ham med deg, for han er nyttig for meg når det gjelder å utføre tjeneste.» – 2Ti 4: 11.

Johannes Markus var også sammen med Peter i Babylon, for Peter sier i sitt første brev (skrevet ca. år 62–64) at Markus sender sine hilsener. Peter kaller ham også «Markus, min sønn», noe som kan være et uttrykk for at de stod hverandre svært nær. (1Pe 5: 13; jf. 1Jo 2: 1, 7.) Markus, som en gang hadde vært årsak til vanskeligheter, oppnådde altså senere å få ros av fremtredende Guds tjenere og vinne deres tillit. Dessuten opplevde han noe som var et enda større privilegium, nemlig å bli inspirert til å skrive en beretning om Jesu tjeneste. – Se JOHANNES nr. 4; MARKUSEVANGELIET.