LIBYA, LIBYERE

Oldtidens Libya omfattet et område i det nordlige Afrika vest for Egypt. Det er alminnelig antatt at det hebraiske ordet Luvịm betegnet innbyggerne i dette landet. (2Kr 12: 3; «libyere», LXX, NV, NO, EN, NB, RS) Hvis Luvịm er en variant av Lehavịm (Lehabim), var trolig i hvert fall noen av libyerne etterkommere av Kam gjennom Misrajim. (1Mo 10: 13) Ifølge den tradisjonelle jødiske oppfatning som blir gjengitt i Josefus’ skrifter (Jewish Antiquities, I, 130–132 [vi, 2]), var libyerne etterkommere av Kam gjennom Put. (1Mo 10: 6) Den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske Vulgata har dessuten «libyere» i Jeremia 46: 9 og i Esekiel 27: 10; 38: 5, hvor den hebraiske teksten har «Put». Det er selvsagt mulig at etterkommere av både Put og Misrajim slo seg ned i det geografiske området i det nordlige Afrika som etter hvert ble kalt Libya. I så fall vil betegnelsen «libyere» favne videre enn det hebraiske uttrykket Luvịm.

Egypts konge Sjisjak, som regnes for å være grunnleggeren av «det libyske dynasti», erobret mange byer da han invaderte Juda i kong Rehabeams femte regjeringsår (993 f.v.t.). Det var libyere i hans slagkraftige hær, som omfattet store mengder vogner og hestfolk. Jerusalem ble spart, men Sjisjak plyndret byen for dens skatter. (1Kg 14: 25, 26; 2Kr 12: 2–9) Omkring 26 år senere (967 f.v.t.) var libyerne representert i etiopieren Serahs styrker, som trengte inn i Juda, men led et ydmykende nederlag. (2Kr 14: 9–13; 16: 8) På 600-tallet f.v.t. forsøkte tydeligvis libyerne og andre folkegrupper forgjeves å redde den egyptiske byen No-Amon fra å bli herjet av assyrerne. (Na 3: 7–10) Det ble forutsagt at libyerne og etiopierne skulle ’følge i sporene’ til «Nordens konge»; disse som tidligere hadde vært Egypts støttespillere, skulle altså bli underlagt ’Nordens konges’ kontroll. – Da 11: 43.

Blant de jødene og proselyttene som i år 33 e.v.t. var kommet sammen i Jerusalem til pinsehøytiden, var det noen fra «Libyas områder, bortimot Kyrene», det vil si fra den vestlige delen av Libya. Det er sannsynlig at noen av dem ble døpt etter å ha hørt Peters tale og senere brakte det kristne budskap med seg tilbake til sitt hjemland. – Apg 2: 10.