JOSJIA

(Josjịa) [hvis beslektet med en arab. rot: måtte Jehova helbrede; Jehova har helbredet].

1. Sønn av Juda-kongen Amon og Jedida, Adajas datter. (2Kg 22: 1) Josjia hadde minst to hustruer, Hamutal og Sebida. (2Kg 23: 31, 34, 36) Av de fire sønnene hans som er nevnt i Bibelen, var det bare den førstefødte, Johanan, som ikke hersket som konge i Juda. – 1Kr 3: 14, 15.

Josjia ble konge i Juda åtte år gammel, etter at hans far var blitt myrdet ved en sammensvergelse og de skyldige var blitt henrettet. (2Kg 21: 23, 24, 26; 2Kr 33: 25) Omkring seks år senere fødte Sebida Josjias andre sønn, Jehojakim. (2Kg 22: 1; 23: 36) I sitt åttende regjeringsår begynte Josjia å søke å lære Jehovas vilje å kjenne og å rette seg etter den. (2Kr 34: 3) Det var også omtrent på denne tiden Hamutal fødte ham sønnen Jehoakas (Sjallum). – 2Kg 22: 1; 23: 31; Jer 22: 11.

I sitt tolvte år som konge startet Josjia en kampanje mot avgudsdyrkelsen, en kampanje som øyensynlig pågikk inntil hans 18. regjeringsår. Altere som var blitt brukt i falsk tilbedelse, ble revet ned og ble vanhelliget ved at man brente menneskeben på dem. I tillegg ble hellige pæler, utskårne bilder og støpte billedstøtter ødelagt. Josjia gjennomførte disse tiltakene til og med i den nordlige delen av det området som hadde tilhørt tistammeriket, men som nå var avfolket fordi assyrerne hadde erobret det og ført innbyggerne i landflyktighet. (2Kr 34: 3–8) Det er tydelig at Sefanjas og Jeremias fordømmelser av avgudsdyrkelsen hadde sin virkning. – Jer 1: 1, 2; 3: 6–10; Sef 1: 1–6.

Etter at Josjia hadde fullført rensingen av Juda, og mens utbedringen av Jehovas tempel pågikk, fant øverstepresten Hilkia «boken med Jehovas lov, som var gitt ved Moses’ hånd», utvilsomt selve originalen. Hilkia overlot det sensasjonelle funnet til Sjafan, kongens sekretær, som tok lovboken med seg inn til kong Josjia. Etter å ha meddelt kongen hvordan utbedringsarbeidet ved templet skred fram, leste Sjafan opp for ham fra boken. Da den trofaste kongen hørte Guds ord, sønderrev han sine klær og sendte så en delegasjon på fem mann for å spørre Jehova for ham og for folket. Mennene gikk til profetinnen Hulda, som bodde i Jerusalem, og vendte så tilbake med et budskap som kan gjengis slik: Det skal komme en ulykke som følge av folkets ulydighet mot Jehovas lov, men fordi du, kong Josjia, har ydmyket deg, skal du bli samlet til din gravplass i fred og slippe å se ulykken. – 2Kg 22: 3–20; 2Kr 34: 8–28; se HULDA.

Nå samlet Josjia alle innbyggerne i Juda og Jerusalem, deriblant de eldste, prestene og profetene, og leste opp Guds lov for dem, og de sluttet en pakt om å være trofaste mot Jehova. Så fulgte en ny, tydeligvis enda mer intensiv kampanje mot avgudsdyrkelse. Alle prester for fremmede guder i Juda og Jerusalem ble avsatt, og de levittiske prestene som hadde latt seg involvere i urettmessig tilbedelse på offerhaugene, ble fratatt det privilegium å tjene ved Jehovas alter. De offerhaugene som var blitt bygd flere hundre år tidligere, i Salomos regjeringstid, ble gjort fullstendig uegnet til tilbedelse. Som oppfyllelse av en profeti som var blitt uttalt omkring 300 år tidligere av en ikke navngitt «Guds mann», rev Josjia ned det alteret som kong Jeroboam i Israel hadde fått bygd i Betel. Offerhaugene ble fjernet både i Betel og i de andre byene i Samaria, og avgudsprestene ble ofret på de altrene hvor de hadde frambåret ofre. – 1Kg 13: 1, 2; 2Kg 23: 1–20; 2Kr 34: 29–33.

I sitt 18. regjeringsår arrangerte Josjia en påskefeiring den 14. nisan. Den overgikk alle de påskefeiringer som hadde vært siden profeten Samuels dager. Josjia gav selv 30 000 stykker småfe og 3000 stykker storfe til påskeofrene. – 2Kg 23: 21–23; 2Kr 35: 1–19.

Omkring fire år senere ble Josjia far til Mattanja (Sidkia), som ble født av hans hustru Hamutal. – 2Kg 22: 1; 23: 31, 34, 36; 24: 8, 17, 18.

Henimot slutten av Josjias 31 år lange regjeringstid (659–629 f.v.t.) ledet farao Neko sin hær nordover for å komme assyrerne til unnsetning. Av en eller annen grunn som Bibelen ikke oppgir, unnlot kong Josjia å gi akt på «Nekos ord fra Guds munn» og prøvde å slå de egyptiske styrkene tilbake ved Megiddo, men han ble dødelig såret. Han ble ført tilbake til Jerusalem i en stridsvogn og døde enten underveis eller straks han kom fram. Hans død førte til stor sorg blant hans undersåtter. «Hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia. Og Jeremia begynte å synge en klagesang over Josjia; og alle sangerne og sangerinnene fortsetter å tale om Josjia i sine klagesanger den dag i dag.» – 2Kr 35: 20–25; 2Kg 23: 29, 30; se ASSYRIA (Verdensrikets undergang).

Tre av Josjias sønner og en av hans sønnesønner hersket som konger over Juda, men ingen av dem fulgte hans gode eksempel og vendte seg til Jehova av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av hele sin virkekraft. (2Kg 23: 24, 25, 31, 32, 36, 37; 24: 8, 9, 18, 19) Selv om Josjia hadde greid å fjerne alle de ytre trekkene ved avgudsdyrkelsen, hadde tydeligvis folket i sin alminnelighet ikke helhjertet vendt om til Jehova. Ulykken var således uunngåelig. – Jf. 2Kg 23: 26, 27; Jer 35: 1, 13–17; 44: 15–18.

2. «Sefanjas sønn», som bodde i Jerusalem i tiden etter landflyktigheten; han er trolig identisk med Hen. – Sak 6: 10, 14.