JOAB

(Jọab) [Jehova er far].

1. Sønn av Seraja, en etterkommer av Kenas av Juda stamme. Joab var «Ge-Harasjims far». «Ge-Harasjim» betyr «Håndverkernes dal», og beretningen forklarer hvorfor dalen fikk dette navnet: «De ble nemlig håndverkere.» Joab var tydeligvis grunnleggeren av det samfunn av håndverkere som bodde i dalen. – 1Kr 4: 1, 13, 14; se GE-HARASJIM.

2. Den andre av Davids søster eller halvsøster Serujas tre sønner. (Seruja var muligens datter av Davids mor i et tidligere ekteskap med Nahasj; 2Sa 17: 25.) Joab var derfor Davids nevø. Hans brødre var Abisjai og Asael. (2Sa 8: 16; 1Kr 2: 13–16) Når det fortelles hvem disse tre mennene er, blir ikke farens navn nevnt, men navnet til moren, fordi hun var Davids søster. Slik blir slektskapsforholdet til David framhevet.

Karaktertrekk. Joab var en dyktig feltherre, flink til å organisere, ressurssterk og besluttsom. På den annen side var han en ambisiøs opportunist og var hevngjerrig, listig og noen ganger skruppelløs.

Joab var fører for Davids menn på den tiden da Isjbosjet, Sauls sønn, hersket over hele Israel med unntak av Juda stamme, som holdt seg til David. (2Sa 2: 10) En dag drog Isjbosjets tjenere og Davids tjenere ut mot hverandre, og de møtte hverandre ved Gibeon-dammen. Isjbosjets styrker stod under ledelse av Sauls onkel Abner, som var den som hadde vært årsak til at Isjbosjet var kommet på tronen. Da mennene satt overfor hverandre, foreslo Abner at det skulle holdes en kamplek mellom tolv menn fra hver side. De grep hverandre alle om hodet og stakk sverdet i siden på den andre, slik at alle falt om og døde. (2Sa 2: 12–16) Ettersom denne kampleken ikke avgjorde striden, ble det så utkjempet et regulært slag. En opptelling etter slaget viste at Isjbosjets styrker hadde mistet 360 mann, mens Davids bare hadde mistet 20. – 2Sa 2: 30, 31.

Under slaget flyktet Abner, og Joabs bror Asael, som var rask på foten, satte etter ham. Til tross for Abners protester og advarsler fortsatte Asael å forfølge ham inntil Abner til sist stakk ham med bakenden av spydet sitt, slik at det gjennomboret ham. (2Sa 2: 18–23) Da Abner og hans menn kom til Amma-høyden, samlet de seg på toppen, og Abner ropte til Joab at de skulle innstille kampen for at det ikke skulle oppstå bitterhet, og for at blodsutgytelsen ikke skulle fortsette i det uendelige. Joab la her praktisk visdom for dagen, idet han fulgte oppfordringen og vendte tilbake til David i Hebron. – 2Sa 2: 24–28, 32.

Hevner broren ved å drepe Abner. Ønsket om å ta hevn ulmet ikke desto mindre i Joab, og han ventet på en mulighet til å få det oppfylt. I mellomtiden engasjerte han seg i en langtrukken krig mot Sauls hus, som det gikk stadig mer tilbake med, mens Davids hus ble stadig sterkere. Til sist inngikk Abner, som var blitt fornærmet på Isjbosjet på grunn av en personlig sak, en pakt med David hvor han lovte å føre hele Israel over på Davids side. (2Sa 3: 6–21) Joab var sterkt imot denne overenskomsten og beskyldte Abner for å være spion. Men idet han foregav å være hans venn, drepte han Abner, som ikke ante uråd, for å hevne sin bror Asael. Joab kan også ha tenkt at han samtidig fjernet en som muligens kunne true hans stilling som Davids hærfører. – 2Sa 3: 22–27.

Da David fikk høre om mordet, bedyret han overfor hele Israel at hans hus var uten skyld i det, idet han sa: «Måtte det falle tilbake på Joabs hode og på hele hans fars hus, og la aldri Joabs hus være uten en mann som har utflod, eller en spedalsk eller en mann som griper om den snurrende teinen [kanskje: som er krøpling], eller en som faller for sverdet, eller en som mangler brød!» David foretok seg imidlertid ikke på dette tidspunkt noe overfor Joab og Abisjai (som var medskyldig i mordet), for, som han sa: «Jeg er i dag svak, selv om jeg er salvet til konge, og disse mennene, Serujas sønner, er for harde for meg. Måtte Jehova gjengjelde den som gjør ondt, etter hans egen ondskap.» – 2Sa 3: 28–30, 35–39.

Israels hærfører. Etter at David var blitt salvet til konge over hele Israel, drog han opp mot Jerusalem (Jebus). Jebusittene hånte David, idet de mente at byen var uinntagelig. Men David så at byen kunne inntas gjennom vanntunnelen. Han tilbød derfor den som klatret opp gjennom vanntunnelen og var den første til å slå jebusittene, stillingen som «overhode og fyrste». Joab gikk først opp. David inntok byen, og Joab fikk som belønning for sin innsats den høye stillingen som hærfører for Israel. (2Sa 5: 6–8; 8: 16; 20: 23; 1Kr 11: 4–8) Som hærfører hadde Joab ti tjenere som bar hans våpen. Blant disse var berotitten Naharai, en av Davids «veldige menn». – 2Sa 18: 15; 1Kr 11: 39.

Etter at David hadde erobret Edom, ble Joab der i seks måneder for å utrydde alle av mannkjønn. (2Sa 8: 13, 14; 1Kg 11: 14–17) Senere viste Joab sine evner som hærfører i kampen mot ammonittene og syrerne, idet han satte sin bror Abisjai over en avdeling av hæren for å hindre de fiendtlige styrkene i å gjennomføre sin knipetangoperasjon. (2Sa 10: 8–14; 1Kr 19: 6–16) Han spilte uten tvil også en stor rolle i de krigene David førte mot filisterne, moabittene og andre.

Støtter Davids kongedømme. Under beleiringen av Rabba i Ammon viste Joab tydeligvis lojalitet mot David som Jehovas salvede konge. Han inntok «vannbyen», noe som sannsynligvis vil si den delen av byen hvor vannforsyningen lå, eller det fortet som beskyttet vannforsyningen. Etter at denne høyst viktige delen av byen var blitt erobret, kunne hovedstaden ikke holde stand stort lenger. I stedet for selv å føre beleiringen av byen til en seierrik avslutning viste Joab (enten av virkelig respekt for kongen, for Israels skyld eller for å fremme sin egen stilling) etter alt å dømme tilbørlig respekt for sin jordiske hersker. Han sa at Jehovas salvede konge burde være den som fullførte erobringen av fiendens kongelige by og høstet den berømmelse som fulgte med det, selv om han selv, Joab, hadde gjort det svært viktige forberedende arbeidet. – 2Sa 12: 26–31; 1Kr 20: 1–3.

Medskyldig i Urias død. Det var under beleiringen av Rabba at David gjennom Uria sendte Joab et brev hvor han bad ham om å plassere Uria der hvor striden var hardest, slik at han skulle bli drept. Joab fulgte nøye denne anvisningen. Da han sendte kongen sin rapport om utfallet av slaget, benyttet han dette faktum så behendig at David ikke kunne bebreide ham at han hadde mistet tapre menn ved å sende dem for tett innpå bymuren. Joab sa i rapporten: «Noen av kongens tjenere døde; og også din tjener hetitten Uria døde.» Som Joab hadde regnet med, inneholdt Davids svar ikke den minste antydning av mishag, men i stedet en oppmuntring til Joab. – 2Sa 11: 14–25; se DAVID.

Hjelper Absalom, men går senere imot ham. Etter at Absalom på grunn av drapet på sin halvbror Amnon hadde vært i landflyktighet i tre år, sendte Joab en kvinne fra Tekoa til David og anmodet gjennom henne kongen om å la Absalom få vende tilbake. Anmodningen ble etterkommet, og Joab førte Absalom tilbake til Jerusalem, men David ville ikke se Absalom. To år senere bad Absalom flere ganger Joab om å komme til seg, fordi han ville be Joab legge inn et godt ord for seg hos kongen, men Joab ville ikke komme. Til slutt gikk Absalom til det skritt å sette ild på Joabs byggåker, noe som førte til at Joab straks kom til ham i vrede. Absalom kunne da forklare Joab hvorfor han hadde handlet som han gjorde, og fikk ham til å gå til kongen og anmode ham om igjen å vise Absalom sin gunst. – 2Sa 13: 38; 14: 1–33.

Selv om Joab støttet Absalom ved å hjelpe ham til å vende tilbake, stod han på Davids side da Absalom gjorde opprør. David satte Joab over en tredjedel av sine menn, men påla ham uttrykkelig å fare varsomt med Absalom. Under kampen ignorerte Joab imidlertid Davids befaling og drepte Absalom. (2Sa 18: 1–17) Her, som i enkelte andre tilfeller, satte han sin egen dømmekraft foran teokratiske befalinger fra Guds salvede konge. Han hadde likevel mot til etterpå å snakke åpent og direkte til David da Davids sorg over Absalom truet rikets enhet. – 2Sa 19: 1–8.

Avsatt og deretter gjeninnsatt som hærfører. Sannsynligvis fordi Joab var ulydig og drepte Absalom, avsatte David ham som hærfører og utnevnte i stedet Amasa. (2Sa 19: 13) Det viste seg imidlertid at Amasa ikke var den feltherren som Joab hadde vært. Da David befalte ham å kalle sammen Judas menn for at de skulle kjempe mot opprøreren Sjeba, sønn av Bikri, kalte han riktignok Juda sammen, men han kom ikke til den tiden David hadde fastsatt. Ettersom situasjonen var kritisk, gav David Abisjai ordre om å sette etter Sjeba for at Sjeba, som han sa, ikke skulle finne seg «befestede byer og slippe unna for øynene på oss». I kampen som fulgte, tok Joab tydeligvis ledelsen, slik som den gang han var hærfører. Under den etterfølgende beleiringen av Abel ved Bet-Ma’aka kastet innbyggerne på Joabs befaling Sjebas hode over muren, og Joab sparte byen, idet han hevet beleiringen og vendte tilbake til Jerusalem. – 2Sa 20: 1–7, 14–22.

Dreper Amasa. Under jakten på Sjeba begikk Joab en alvorlig forbrytelse. Da Amasa (som var hans fetter; 2Sa 17: 25; 1Kr 2: 16, 17) kom for å møte ham i nærheten av den store steinen i Gibeon, lot Joab sverdet sitt falle ut av sliren. Han tok det opp og holdt det i venstre hånd mens han med høyre hånd grep fatt i Amasas skjegg, som om han ville kysse ham. Amasa var ikke på vakt, og Joab drepte ham med et eneste sverdstikk. Joab kan riktignok ha hatt grunn til å nære en viss mistro til Amasa fordi han hadde stilt seg i spissen for Absaloms opprørshær, men som den opportunist Joab var, utnyttet han i hvert fall denne krisesituasjonen ved å drepe sin rival for å fremme sin egen sak. Når David ikke gikk til handling overfor Joab på dette tidspunktet, skyldtes det muligens Amasas tidligere forbindelse med Absalom og det forhold at Joab nylig hadde bekjempet Absaloms opprørsstyrker, som stod under Amasas ledelse. I samsvar med sine ærgjerrige ønsker ble Joab igjen innsatt som hærfører. – 2Sa 20: 8–13, 23.

Hvorfor sørget ikke David for at Joab ble henrettet etter mordet på Abner, og hvorfor gjeninnsatte han Joab som hærfører etter at Joab også hadde myrdet Amasa, som var blitt hærfører i hans sted? Det sier ikke Bibelen noe om. Hvis David var for svak til å håndheve Guds lov, kan årsaken til det ha vært den sterke innflytelse som Joab og hans familie øvde i hæren, eller andre forhold, som Bibelen ikke omtaler. Det er i hvert fall viktig å huske at David, selv om han av en eller annen grunn – god eller dårlig – ikke henrettet Joab, heller ikke tilgav ham, men påla sin sønn og etterfølger, Salomo, å sørge for at Joab fikk bøte for sine ugjerninger.

Gjennomfører ikke folketellingen helt. Da Satan ved en anledning egget David til å foreta en urettmessig folketelling, protesterte Joab, men forgjeves. Han fullførte imidlertid ikke dette arbeidet, idet han hoppet over Levis og Benjamins stammer, «for kongens ord hadde vært avskyelig for Joab». – 1Kr 21: 1–6; 2Sa 24: 1–9; se REGISTRERING.

Støtter Adonjas forsøk på å tilrane seg tronen. Da David ble gammel og syk, sviktet Joab ham etter å ha tjent ham i mange år og sluttet seg til Davids sønn Adonjas sammensvergelse. (1Kg 1: 18, 19) Det er mulig at han gjorde dette fordi han mente at han med Adonja som konge kunne ha den reelle makten i riket, eller fordi han følte at hans stilling var sikrere under Adonja enn under Salomo. Da han hørte at David hadde gjort Salomo til konge, lot han imidlertid Adonja i stikken. (1Kg 1: 49) Senere, etter at Adonja var blitt drept, løp han til Jehovas telt og grep fatt i alterets horn. (1Kg 2: 28) Han fant imidlertid ikke noe fristed der, for han var en forsettlig morder, og Salomo sendte Benaja dit for å henrette ham. Slik fulgte Salomo den veiledning David hadde gitt ham på sitt dødsleie om ikke å la Joabs grå hår fare med fred ned til Sjeol, ettersom det hvilte blodskyld på Joab på grunn av mordet på Abner og Amasa, «to menn som var rettferdigere og bedre enn han». Joab ble begravet i sitt eget hus i ødemarken. Deretter ble Benaja satt over hæren. – 1Kg 2: 5, 6, 29–35; 11: 21.

De siste versene (8–12) i Salme 60, en salme av David, handler om Joabs seier over edomittene. – Se overskriften til denne salmen.

3. Et familieoverhode som hørte til «Pahat-Moabs sønner». Noen av disse vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t. sammen med Serubabel. – Esr 2: 1, 2, 6; Ne 7: 6, 7, 11.

4. I Esra 8: 1, 9 er «Joabs sønner» nevnt blant dem som vendte tilbake sammen med Esra i 468 f.v.t. På det tidspunktet var Obadja, Jehiels sønn, familieoverhode. «Joabs sønner» blir ikke her satt i forbindelse med Pahat-Moab, men det er likevel mulig at de hørte til samme slekt som eller var i familie med nr. 3.