IMMANUEL

(Immạnuel) [med oss er Gud].

Et navn som første gang ble nevnt av profeten Jesaja (7: 14; 8: 8) i kong Akas’ regjeringstid (761–746 f.v.t.). Det blir nevnt bare ett annet sted i Bibelen, nemlig i Matteus 1: 23, hvor det blir brukt som et navn, eller en benevnelse, på Kristus, Messias.

I betraktning av de omstendighetene som profetien ble uttalt under, har noen bibelkommentatorer søkt en «Immanuel» på Jesajas tid, en person som tjente som et tegn på at ’Gud var med’ judeerne på den tiden. Den gangen, på 700-tallet f.v.t., hadde Pekah, kongen i Israel, og Resin, kongen i Syria, til hensikt å styrte Juda-kongen Akas og innsette Tabe’els sønn på tronen. (Jes 7: 1–6) Jehova husket imidlertid den pakten om et rike som han hadde inngått med David, Akas’ forfader, og sendte sin profet med følgende styrkende budskap:

«Jeg ber dere, hør, Davids hus. . . . Jehova [skal] selv gi dere et tegn: Se, den unge piken skal i sannhet bli gravid, og hun føder en sønn, og hun skal med sikkerhet gi ham navnet Immanuel. Smør og honning skal han spise ved den tiden da han vet å forkaste det onde og velge det gode. For før gutten vet å forkaste det onde og velge det gode, skal landet til de to kongene som du føler en knugende redsel for, være fullstendig forlatt.» – Jes 7: 13–16.

Etter å ha fortalt om Jesajas andre sønns, Maher-Sjalal-Hasj-Bas’, fødsel beskriver så profetien hvordan trusselen mot Juda skulle bli fjernet. Lik en ustoppelig, flomstor elv skulle assyrerne fullstendig oversvømme Syria og nordriket Israel og ikke stanse før de truende hadde bredt seg innover i Judas område og til og med hadde ’fylt bredden av Immanuels land’. I poetiske vendinger advarer profeten Jesaja alle dem som er i opposisjon til Jehova: De kan binde opp om seg til krigen, de kan legge en plan, og de kan tale et ord mot Jehova – men «det skal ikke stå fast, for Gud er med oss [Immanuel]!» – Jes 8: 5–10.

Noen har framsatt den teori at «Immanuel» i forbildet var en tredje sønn av Jesaja, kanskje en som han fikk med en jødisk pike som ble hans andre hustru. Noen jødiske kommentatorer har prøvd å sette profetien i forbindelse med Akas’ sønn Hiskias fødsel, noe som imidlertid må utelukkes, ettersom profetien ble uttalt i Akas’ regjeringstid (Jes 7: 1), på et tidspunkt da Hiskia må ha vært minst ni år gammel. – 2Kg 16: 2; 18: 1, 2.

Andre mener at «Immanuel» var Jesajas andre sønn, Maher-Sjalal-Hasj-Bas, som blir omtalt i det etterfølgende kapitlet. Vedrørende ham blir det sagt: «Før gutten vet å rope: ’Far!’ og ’Mor!’, skal de føre bort rikdommene i Damaskus og byttet fra Samaria framfor Assyrias konge.» (Jes 8: 1–4) Dette minner jo om det som ble sagt vedrørende Immanuel: «Før gutten vet å forkaste det onde og velge det gode, skal landet til de to kongene som du føler en knugende redsel for [Damaskus’ konge og Samarias konge], være fullstendig forlatt.» (Jes 7: 16) Jesajas andre sønns fødsel blir dessuten omtalt i nær forbindelse med den videre profetien om Immanuel, og liksom Jesaja sa at Immanuel skulle være et «tegn», sa han: «Jeg og de barn som Jehova har gitt meg, er som tegn.» – Jes 7: 14; 8: 18.

Den viktigste innvendingen mot å identifisere Immanuel på Akas’ tid med Jesajas andre sønn er at Jesajas hustru blir omtalt som «profetinnen», ikke som «den unge piken» («en jomfru», NO), samt at hun allerede var mor til Jesajas førstefødte sønn og således ikke lenger var jomfru. (Jes 7: 3, 14; 8: 3) Det er imidlertid verdt å merke seg at det hebraiske ordet som her blir oversatt med enten «ung pike» eller «jomfru», ikke er bethulạh, som spesifikt betyr «jomfru», men ʽalmạh, som har en videre betydning og kan betegne en ung kvinne enten som jomfru eller som nygift. ʽAlmạh forekommer også som fellesnavn i seks andre skriftsteder, og i mer enn ett av disse er det tydelig at det dreier seg om en jomfru eller jomfruer. – 1Mo 24: 43 (jf. v. 16); 2Mo 2: 8; Sl 68: 25; Ord 30: 19; Høy 1: 3; 6: 8.

Profetien om Immanuel fikk naturligvis sin endelige og fullstendige oppfyllelse på Jesus Kristus – på hans person og hans gjerning. Det hebraiske ordet ʽalmạh skulle således passe både til forbildet (hvis det dreide seg om enten Akas’ eller Jesajas unge hustru) og til motbildet (Maria, som var forlovet, og som fremdeles var jomfru). I Marias tilfelle var det ingen tvil om at hun var jomfru da hun ble «gravid ved hellig ånd», noe som både Matteus og Lukas opplyser i sine historiske beretninger. (Mt 1: 18–25; Lu 1: 30–35) «Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt, det som ble talt av Jehova gjennom hans profet,» opplyser Matteus. Det var et tegn som identifiserte den etterlengtede Messias. I tråd med dette blir det greske ordet parthẹnos, som betyr «jomfru», brukt i Matteus’ evangelium (i et sitat fra Jes 7: 14) som oversettelse av ʽalmạh: «Se, jomfruen [parthẹnos] skal bli gravid og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel.» (Mt 1: 22, 23) Det er på ingen måte slik at Matteus her tar seg friheter og forvansker teksten. Over hundre år tidligere hadde også de jødiske oversetterne som utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, brukt parthẹnos i sin gjengivelse av Jesaja 7: 14.

At Jesus var Immanuel, betyr ikke at han var inkarnasjonen av Gud, «Gud kommet i kjødet», noe som tilhengerne av treenighetslæren hevder ligger i navnet Immanuel, som betyr «med oss er Gud». Det var vanlig praksis blant jødene å la ordet «Gud», ja til og med navnet «Jehova», inngå i hebraiske navn. Ennå i dag er det mange som heter Immanuel, uten at noen av den grunn vil hevde at de er inkarnasjoner av Gud.

Noen vil kanskje mene at det er en uoverensstemmelse mellom engelens instruks til Maria («du skal gi ham navnet Jesus») og Jesajas profeti («hun skal med sikkerhet gi ham navnet Immanuel»), men man bør ha i tankene at Messias også skulle bli omtalt ved andre navn. (Lu 1: 31; Jes 7: 14) I Jesaja 9: 6 blir det for eksempel sagt om ham at «hans navn skal være Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste». Men Marias førstefødte sønn ble ikke kalt ved noen av disse navnene, verken som barn eller da han begynte sin tjeneste. Dette var profetiske navn, eller benevnelser, som Messias skulle bli identifisert ved. Jesus levde i enhver henseende opp til betydningen av disse navnene, og de ble brukt profetisk om ham nettopp for å vise hvilke egenskaper han skulle ha, og hvilken god tjeneste han skulle utføre til gagn for alle som tok imot ham som Messias. Det samme gjelder navnet Immanuel. Jesus levde opp til dette profetiske navnets betydning.

Tilbedere av Jehova har alltid ønsket at han skulle være med dem, at han skulle være på deres side og støtte dem i det de har å gjøre, og han har gitt dem gjentatte forsikringer om at han er det; noen ganger har han til og med gitt dem synlige tegn på dette. (1Mo 28: 10–20; 2Mo 3: 12; Jos 1: 5, 9; 5: 13 til 6: 2; Sl 46: 5–7; Jer 1: 19) Når man i dag ikke med sikkerhet kan si hvem som var Immanuel på Akas’ tid, kan det være fordi Jehova har ledet det hele slik for at oppmerksomheten ikke skulle bli avledet fra den større Immanuel når denne senere trådte fram som et tegn fra himmelen. Ved å sende sin elskede Sønn til jorden som den lovte, messianske «ætt» (1Mo 3: 15) og den rette arving til Davids trone tilveiebrakte Jehova sitt største tegn på at han ikke har forlatt menneskeheten eller sviktet sin pakt om et rike. Benevnelsen Immanuel passet således spesielt godt på Jesus Kristus, for hans nærvær var virkelig et tegn fra himmelen. Og i forbindelse med at denne fremste representanten for Jehova befant seg blant menneskene, kunne Matteus under inspirasjon med rette si: «Med oss er Gud.»