ELJAKIM

(Ẹljakim) [min Gud oppreiser].

1. Sønn av Hilkia; øverste leder for Juda-kongen Hiskias hus på den tiden da assyrerkongen Sankerib invaderte Juda, i 732 f.v.t.

Mens Sjebna fremdeles var «satt over huset», forutsa profeten Jesaja at Sjebna skulle bli fjernet fra sin stilling og bli erstattet av Eljakim, som Jehova kalte «min tjener». Skiftet skulle skje ved at Eljakim ble iført Sjebnas embetskjortel med tilhørende skjerf. I tillegg skulle «nøkkelen til Davids hus» bli lagt på Eljakims skulder, noe som tyder på at han skulle bli betrodd overoppsynet med de kongelige gemakker og få myndighet til å avgjøre hvem som skulle bli tatt inn i kongens tjeneste. – Jes 22: 15–24.

Etter at Eljakim hadde tiltrådt dette embetet, gikk han, sammen med Sjebna, som var sekretær, og Joah, som etter alt å dømme var riksskriver, ut og snakket med rabsjaken, som var kommet til Jerusalem med en veldig militær styrke for å kreve at byen overgav seg. Med sønderrevne klær meldte de tre ifra til kong Hiskia om hva Sankeribs talsmenn hadde sagt, og kongen sendte så Eljakim, Sjebna og de eldste blant prestene til Jesaja for å rådspørre Jehova. – Jes 36: 11, 22; 37: 1, 2; 2Kg 18: 17, 18, 26, 36, 37; 19: 1, 2.

2. En konge i Juda (628–618 f.v.t.) som farao Nekoh innsatte på tronen, idet han forandret navnet hans til Jehojakim. Eljakim var sønn av kong Josjia. – 2Kg 23: 34; se JEHOJAKIM.

3. En levitt og prest som spilte trompet i den prosesjonen som Nehemja arrangerte ved innvielsen av den gjenoppbygde muren rundt Jerusalem. – Ne 12: 31, 41.

4. En av forfedrene til Jesu adoptivfar, Josef. – Mt 1: 13.

5. En forfader til Maria, Jesu mor. – Lu 3: 30.