KYPROS

En øy i det nordøstlige hjørnet av Middelhavet, omkring 70 km fra Kilikias kyst i Lilleasia og omkring 100 km fra kysten av Syria. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, etter Sicilia og Sardinia. Øya er ca. 160 km lang, når en ser bort fra en smal halvøy som strekker seg ytterligere 72 km ut i havet, i øyas nordøstlige hjørne. På det bredeste er øya 97 km bred. I fjellkjeden Troodos i sørvest finner man den høyeste toppen, fjellet Olympos, som hever seg 1951 m over havet. En annen fjellkjede går langs nordkysten, og mellom disse to fjellkjedene ligger den sentrale sletten. Om vinteren er fjelltoppene dekket med snø, og om sommeren er det varmt og tørt på slettene. Fra de eldste tider har øya vært kjent for sine rike kobberforekomster, og øyas navn gav også navn til dette metallet. (Ordet «kobber» kommer fra det latinske cuprum, som betyr «metall fra Kypros».)

Historiske vitnesbyrd peker i første rekke på Kypros som det «Kittim» som er omtalt i De hebraiske skrifter. (Jes 23: 1, 12; Da 11: 30) Øya var ikke bare kjent for sitt kobber, men også for sitt fine tømmer, især sypresstre, som tydeligvis ble eksportert til Tyrus ved kysten av Fønikia og ble brukt til skipsbygging. – Ese 27: 2, 6.

På grunn av tilknytningen til det bibelske Kittim kunne en vente at Kypros’ opprinnelige befolkning hadde forbindelse med Hellas. (Se 1Mo 10: 4; Javan var stamfar til jonerne, de tidlige grekerne.) Og som det framgår av artikkelen KITTIM, var nettopp dette tilfellet.

Kongene over Kypros’ bystater allierte seg med Aleksander den store etter hans seier i slaget ved Issos i 333 f.v.t. Etter Aleksanders død fikk det ptolemeiske dynasti i Egypt herredømmet over øya, og den forble stort sett under egyptisk herredømme inntil år 58 f.v.t., da den ble annektert av romerne. Selv om det ikke sies noe direkte om det, er det sannsynlig at det var jøder fra Kypros blant dem som var til stede ved pinsehøytiden i Jerusalem i år 33 e.v.t. Levitten Josef, bedre kjent som Barnabas, var født på Kypros. – Apg 4: 36.

Kristendommen. På grunn av den forfølgelse som brøt ut mot de kristne etter at Stefanus hadde lidd martyrdøden, ble disiplene spredt, og noen av dem drog til Kypros, hvor de vitnet for de jødene som bodde der. Noen kristne fra Kypros drog til byen Antiokia, som lå ved kysten av Syria, rett overfor Kypros, og forkynte med godt resultat for folk som i likhet med dem selv snakket gresk. (Apg 11: 19, 20) Da Paulus og Barnabas, ledsaget av Johannes Markus, ble sendt ut fra Antiokia på sin første misjonsreise (ca. år 47–48 e.v.t.), var deres første distrikt Kypros, som Barnabas kom fra. Da de kom til den viktige handelsbyen Salamis, på østkysten av Kypros, fant de mer enn én synagoge, noe som tyder på at det fantes en jødisk befolkning av en viss størrelse i byen. Etter at de hadde forkynt Guds ord der, drog de tvers over hele øya til Pafos, på vestkysten, den daværende romerske provinshovedstaden. Her traff de prokonsulen Sergius Paulus, som viste seg å være interessert i deres budskap, og trollmannen Elymas (Bar-Jesus), som motarbeidet dem. – Apg 13: 1–12.

Historieskriveren Lukas’ omtale av en prokonsul på Kypros er korrekt. Kypros var i år 22 f.v.t. blitt underlagt det romerske senat, og øyas øverste myndighetsperson hadde derfor ikke tittelen legat, men prokonsul, en tittel som betegnet en stattholder som styrte på senatets vegne.

Fra havnebyen Pafos seilte Paulus og hans medarbeidere til Pamfylia på kysten av Lilleasia. (Apg 13: 13) Omkring to år senere vendte Barnabas tilbake til den øya hvor han var født, sammen med Johannes Markus, for å fortsette arbeidet med å gjøre disipler, mens Paulus drog ut på sin andre misjonsreise gjennom Lilleasia (ca. år 49 e.v.t.). (Apg 15: 36–41) Mot slutten av Paulus’ tredje misjonsreise (ca. år 56), da apostelen seilte fra Patara på Lilleasias sørvestlige kyst på vei til Fønikia, fikk han Kypros i sikte, men la øya bak seg «på venstre side», idet skipet sannsynligvis passerte øyas sørvestlige spiss med kurs for Tyrus. (Apg 21: 1–3) Ikke lang tid deretter, etter sin ankomst til Jerusalem, var Paulus gjest i huset til en som het Mnason, som i likhet med Barnabas var fra Kypros. (Apg 21: 15, 16) På Paulus’ reise til Roma seilte det skipet han drog med, «i le av Kypros, fordi vindene stod imot». Ettersom de framherskende vindene på den tiden av året kommer fra vest og nordvest, noe som ville gjøre det vanskelig å krysse åpent hav, seilte man tydeligvis rundt Kypros’ østlige ende og deretter langs Lilleasias kyst, hvor brisen fra land ville hjelpe skipet av sted på dets kurs vestover. – Apg 27: 4, 5, 9, 12.