AVSKJÆRELSE

Når man i Israel brukte uttrykket «avskjærelse» om en straff i forbindelse med en overtredelse av Loven, betegnet det døden. Enkelte rabbinere mener riktignok at avskjærelsen bare bestod i at vedkommende ble utstøtt av Israels menighet, men rabbinske lærde har svært motstridende oppfatninger hva dette angår.

Når en undersøker de skriftstedene som nevner de overtredelsene denne straffen gjaldt, kan en fastslå at det dreide seg om dødsstraff, eksekvert enten av Israels myndigheter eller av Gud selv. De overtredelser som ble straffet med avskjærelse, var av det alvorligste slag. De innbefattet mangel på respekt for Jehova (Israels Gud og Konge), avgudsdyrkelse, barneofring, spiritisme, vanhelligelse av det som var hellig, og slike ting som incest, kjønnslig omgang med dyr og homoseksuelle handlinger. I enkelte tilfeller blir dødsstraff uttrykkelig nevnt i forbindelse med en overtredelse hvor sanksjonen ifølge Loven var «avskjærelse». – 2Mo 31: 14; 3Mo 7: 27; 18: 6, 22, 23, 29; 20: 3–6; 22: 3, 4, 9; 23: 28–30; 4Mo 4: 15, 18, 20; 15: 30, 31; se også 2Mo 30: 31–33, 38.

I 4. Mosebok 15: 30 står det: «Den sjel som gjør noe med overlegg, . . . den sjel skal . . . bli avskåret fra sitt folk.» Hebreerbrevets skribent hadde tydeligvis disse ordene i tankene da han sa: «Enhver som har ringeaktet Moseloven, dør uten medynk etter vitnesbyrd fra to eller tre.» (He 10: 28) Jesus brukte uttrykket da han nevnte hvilken straff de symbolske «geitene» ville få: «Disse skal gå bort til evig avskjærelse [gr. kọlasin; bokst.: avhogging; beskjæring], men de rettferdige til evig liv.» (Mt 25: 46) Her er motsetningen liv og død.