HANE

[gr. alẹktor].

Hannen hos hønsefugler. Ettersom det er vanlig å holde tamhøns (Gallus domesticus), er hanens stolte positur et syn de fleste er kjent med. Hanen har en vakker fjærdrakt, lange halefjær som står i en bue, og en rød, bølget hudfold på hodet, samt to lignende hudlapper under nebbet og strupen.

Hanen er ikke nevnt i De hebraiske skrifter, og i De kristne greske skrifter er den nevnt bare i forbindelse med at den galer. (Se HANEGAL.) Den er oftest nevnt i forbindelse med Jesu profeti om at Peter skulle fornekte ham, en profeti som ble oppfylt natten før Jesu død, og som alle de fire evangelieskribentene gjengir. – Mt 26: 34, 74, 75; Mr 14: 30, 72; Lu 22: 34, 60, 61; Joh 13: 38; 18: 27.

Selv om det jødiske verket Misjna (Bava Kamma 7: 7) forbød jødene å holde høns som husdyr fordi hønsene lett forårsaket seremoniell urenhet, viser rabbinske kilder at det var like vanlig å holde høns blant jødene som blant romerne. Ved Mispa har man funnet et onykssegl med bilde av en hane. Det har innskriften: «Tilhører Ja’asanja, kongens tjener.» Hvis denne Ja’asanja (Jesanja) er identisk med ham som blir nevnt i 2. Kongebok 25: 23 og Jeremia 40: 8, slik noen tror, tyder dette på at man holdt haner i Israel allerede på 600-tallet f.v.t. Under utgravingen av oldtidens Gibeon fant man dessuten et potteskår av en gryte hvor det var bilde av en hane.

Jesus nevner både hønen, dens kyllinger og dens egg i sine illustrasjoner, noe som viser at hans tilhørere kjente til tamhøns. – Mt 23: 37; Lu 11: 12; 13: 34; se HØNE.