KANEL

[hebr. qinnamọn; gr. kinnạmomon].

Kaneltreet (Cinnamomum verum, tidl. C. zeylanicum) hører i likhet med kassiakaneltreet og kamfertreet til laurbærfamilien. Det trives best i lett, sandblandet, fuktig jord og er utbredt på Sri Lanka og Java. Det hebraiske navnet er muligens av utenlandsk opprinnelse, og det later til at kanel ble importert til det lovte land.

Kaneltreet, som kan bli 8–10 m høyt, har glatt, askefarget bark og vidt utbredte grener. De lanseformede, eviggrønne bladene, som er mellom 20 og 23 cm lange og omkring 5 cm brede, er grønne på oversiden og hvite på undersiden. Blomstene er små, hvite eller gulaktige og sitter samlet i blomsterstander. Ytterbarken er nesten luktløs og av liten verdi. Handelsvaren kanel blir utvunnet av den mørkere innerbarken. En aromatisk olje blir også utvunnet av barken.

Kanel hørte med blant de «mest utsøkte velluktende stoffer» som ble brukt i den hellige salvingsoljen (2Mo 30: 23), og ble også drysset på senger (Ord 7: 17). Kanel blir videre nevnt i den billedlige beskrivelsen av den elskede sjulamittiske piken (Høy 4: 13, 14) og dessuten blant de varer som reisende kjøpmenn har solgt til «Babylon den store». – Åp 18: 2, 11–13.