BJELLE

En liten metallklokke, vanligvis pære- eller begerformet, som gir en høy, klingende lyd når den rystes.

Bjeller er nevnt første gang i Bibelen i forbindelse med tabernakeltjenesten, i 2. Mosebok, hvor det hebraiske ordet paʽamọn forekommer sju ganger. På falden på øversteprestens blå overkledning var det vekselvis festet bjeller av gull og granatepler av blått, purpurrødt og kermesrødt materiale. – 2Mo 28: 33–35; 39: 25, 26.

I Sakarja 14: 20 er det hebraiske ordet metsillạh brukt om bjeller festet til hestenes seletøy. Dette ordet er avledet av en rot som betyr «å ringe». (1Sa 3: 11) At hestenes bjeller skulle bære innskriften «Hellighet hører Jehova til», de samme ordene som var inngravert på «den skinnende platen» som var festet til den israelittiske øversteprestens turban, betegner at bevisstheten om Jehovas hellighet skulle være altgjennomtrengende. – 2Mo 39: 30, 31; jf. Sak 14: 21.