BARBAR

Gjentagelsen bar bar i det greske ordet bạrbaros overbrakte tanken om stamming, babling, uforståelig prat. Opprinnelig brukte derfor grekerne benevnelsen «barbar» om utlendinger, særlig om slike som snakket et annet språk. På den tiden hadde dette ordet ikke betydningen «rå, usivilisert, udannet person», og det ble heller ikke brukt som uttrykk for fiendtligsinnet forakt. Ordet «barbar» betegnet ganske enkelt ikke-grekere til forskjell fra grekere, omtrent slik ordet «hedning» betegnet ikke-jøder til forskjell fra jøder. Ikke-grekerne protesterte ikke og ble ikke fornærmet når de ble kalt barbarer. Noen jødiske skribenter, deriblant Josefus, regnet seg selv blant dem som begrepet omfattet (Jewish Antiquities, XIV, 187 [x, 1]; Against Apion, I, 58 [11]), og romerne kalte seg selv barbarer inntil de antok den greske kultur. Det er altså i en slik ikke nedsettende betydning Paulus bruker benevnelsen «barbar» i sitt brev til romerne, hvor han benytter det altomfattende uttrykket «både til grekere og til barbarer». – Ro 1: 14.

Den faktor som i størst grad skilte grekerne fra barbarenes verden, var språket. Derfor refererte uttrykket i særlig grad til slike som ikke snakket gresk. I forbindelse med innbyggerne på Malta, som snakket et språk som ikke engang var beslektet med gresk, er bạrbaroi derfor gjengitt med ’fremmedspråklige mennesker’ i Ny verden-oversettelsen. (Apg 28: 1, 2, 4) I forbindelse med at Paulus skriver om den gave å tale i tunger, omtaler han to ganger en som talte et uforståelig språk, som en bạrbaros («fremmed»). (1Kt 14: 11; se også Kol 3: 11.) I den greske oversettelsen Septuaginta er bạrbaros brukt i Salme 113: 1 (114: 1 i den hebraiske tekst og i norske bibler) og Esekiel 21: 36 (21: 31 i norske bibler).

Fordi grekerne mente at deres språk og deres kultur var alle andres overlegen, og også fordi de ble brutalt behandlet av sine fiender, fikk uttrykket «barbar» litt etter litt en nedsettende betydning.