ARIEL

(Ạriel) [Guds alters ildsted el. Guds løve].

1. En moabitt; hans to sønner ble drept av Benaja. – 2Sa 23: 20; 1Kr 11: 22.

2. Et av de ni overhodene som Esra brukte for å skaffe til veie kvalifiserte «tjenere til . . . Guds hus». Dette ble gjort om våren i 468 f.v.t., da omkring 1500 israelittiske menn under Esras ledelse skulle til å bryte opp fra elven Ahavas bredder og reise til Jerusalem. – Esr 8: 15–17, 31.

3. Et kryptisk navn som i Jesaja 29: 1, 2 er brukt om Jerusalem. Det var i Jerusalem Guds tempel lå, og offeralteret stod på tempelområdet. På bakgrunn av dette var byen i virkeligheten Guds alters ildsted. Den skulle også være sentret for den rene tilbedelse av Jehova. Budskapet i Jesaja 29: 1–4 er imidlertid dystert. Det som er forutsagt her, er den ødeleggelsen som skulle ramme Jerusalem ved babylonerne i 607 f.v.t., da byen skulle bli et ’ildsted på et alter’ i en annen forstand, nemlig ved at det skulle flyte av blod der, og ved at den skulle bli fortært av ild og fylt med likene av dem som ble rammet av denne brennende tilintetgjørelsen. Det framgår av versene 9 til 16 hva som var de bakenforliggende årsakene til ulykken. Jesaja 29: 7, 8 viser imidlertid at de nasjonene som forårsaket ødeleggelsen, ikke skulle nå sitt egentlige mål.