Hvordan ting fortoner seg fra 29. etasje

NÅR du kommer ut av heisen i 29. etasje i FN-bygningen i New York, ser du et lite, blått skilt som viser deg veien til kontoret for FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). Dette sambandskontoret representerer hovedkontoret til OHCHR i Genève i Sveits — brennpunktet for FNs menneskerettighetsarbeid. Mens Mary Robinson, FNs høykommissær for menneskerettigheter, leder OHCHR i Genève, er det den greskfødte Elsa Stamatopoulou som er sjef for New York-kontoret. Tidligere i år var Elsa Stamatopoulou så vennlig å ta imot en av Våkn opp!s medarbeidere og gi et tilbakeblikk over 50 års menneskerettighetsarbeid. Her følger et utdrag av intervjuet.

Spm. Hvilken framgang synes du man har oppnådd i arbeidet med å fremme menneskerettighetene?

Sv. Jeg har lyst til å nevne tre eksempler på framgang: For det første manglet begrepet menneskerettigheter på den internasjonale agenda for 50 år siden; i dag er dette begrepet allestedsnærværende og praktisk anvendelig. Myndigheter som aldri hadde hørt om menneskerettigheter for noen tiår siden, har nå begynt å snakke om det. For det andre har vi nå en internasjonal lovsamling som består av en rekke konvensjoner som svart på hvitt forteller myndighetene hvilke forpliktelser de har overfor borgerne. [Se rammen «Den internasjonale lov om menneskerettighetene» på side 7.] Det krevde mange års hardt arbeid å utforme denne lovsamlingen. Vi er svært stolte av den. Det tredje eksemplet er at det i dag er flere enn noensinne som er med i menneskerettighetsbevegelser og kan uttale seg med engasjement om menneskerettighetsspørsmål.

Spm. Hvilke hindringer finnes det?

Sv. Etter å ha arbeidet med FNs menneskerettighetsprogrammer i 17 år er jeg selvfølgelig klar over at vi møter vanskelige problemer. Det største er at myndighetene ofte ser på menneskerettigheter som et politisk spørsmål og ikke som et humanitært spørsmål. Det kan være at de er uvillige til å rette seg etter menneskerettighetstraktater fordi de føler seg truet politisk sett. Under slike forhold blir menneskerettighetstraktater bare døde paragrafer. Et annet tilbakeslag har vært FNs manglende evne til å hindre grove brudd på menneskerettighetene på slike steder som det tidligere Jugoslavia, Rwanda og nå i det siste Algerie. Det at FN ikke har klart å hindre de massakrene som har funnet sted i disse landene, er en forferdelig svikt. Menneskerettighetenes mekanismer er til stede, men noen må aktivere dem. Hvem kan fylle en slik rolle? Hvis land som kunne ha gitt beskyttelse, ikke føler at deres egne interesser står på spill, mangler de ofte politisk vilje til å gå ut og stanse overgrepene.

Spm. Hvilket syn har du på den videre utvikling?

Sv. Jeg ser en trussel og et grunnlag for håp på den veien som fører til menneskerettigheter for alle. Det som bekymrer meg, er den trusselen som følger med globaliseringen av økonomien, en utvikling som får store konserner til å etablere seg i land der arbeidskraften er billigere. I dag kan vi om nødvendig klandre regjeringer for deres brudd på menneskerettighetene og legge press på dem. Men hvem kan vi klandre for slike overgrep når multilaterale handelsavtaler i stadig større grad overfører makten fra regjeringene til globale økonomiske krefter? Ettersom vi ikke har noen kontroll over disse økonomiske kreftene, får slike internasjonale organisasjoner som FN en svekket stilling. Når det gjelder menneskerettighetene, er denne utviklingen ødeleggende. Det er nå svært viktig at vi får den private sektor til å engasjere seg i menneskerettighetsbevegelsen.

Spm. Og grunnlaget for håp?

Sv. Det er utvikling av en global menneskerettighetskultur. Det jeg mener, er at vi gjennom undervisning må gjøre folk mer oppmerksom på menneskerettighetene. Dette er selvfølgelig en enorm utfordring, ettersom det innebærer en holdningsendring. Det var derfor FN for ti år siden lanserte en verdensomfattende offentlig informasjonskampanje for å opplyse folk om deres rettigheter og opplyse stater om deres forpliktelser. I tillegg er årene 1995 til 2004 utropt til «FNs tiår for menneskerettighetsundervisning». Forhåpentligvis kan undervisning forandre folks sinn og hjerte. Dette høres kanskje ut som det rene evangeliet, men når det gjelder menneskerettighetsundervisning, er jeg en ekte troende. Jeg håper verden kommer til å anta menneskerettighetskulturen som sin ideologi i det neste århundret.

[Ramme på side 7]

Den internasjonale lov om menneskerettighetene

Ved siden av Verdenserklæringen om menneskerettighetene finnes det også noe som heter Den internasjonale lov om menneskerettighetene. Hvilken forbindelse er det mellom disse to?

Hvis man sammenligner Den internasjonale lov om menneskerettighetene med en bok med fem kapitler, så kan Verdenserklæringen betraktes som kapittel 1. Kapitlene 2 og 3 er Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Og kapitlene 4 og 5 inneholder hver sin frivillige protokoll.

Mens Verdenserklæringen er ment å skulle ha moralsk verdi, ved at den forteller statene hva de bør gjøre, er disse fire tilleggsdokumentene juridisk bindende, ved at de forteller statene hva de må gjøre. Arbeidet med dokumentene begynte i 1949, men det tok flere tiår før alle sammen trådte i kraft. Disse fire dokumentene pluss Verdenserklæringen utgjør i dag Den internasjonale lov om menneskerettighetene.

Ved siden av den internasjonale loven har FN ratifisert over 80 andre menneskerettighetstraktater. «Så det er feil å tro at menneskerettighetstraktatene i den internasjonale loven er de viktigste,» sier en menneskerettighetsekspert. «For eksempel er konvensjonen av 1990 om barnets rettigheter det FN-dokumentet som er ratifisert av flest stater og er mest universelt, og likevel hører det ikke med til den internasjonale loven. Navnet ’Den internasjonale lov om menneskerettighetene’ ble først og fremst valgt for å skape publisitet og ikke for å fastsette et juridisk begrep.»a

[Fotnote]

[Bilde på side 6]

Elsa Stamatopoulou

[Rettigheter]

FN/DPI-foto av J. Isaac