Sårende ord — en knust ånd

«Din dumme somlekopp!»a En kvinne i Japan husker disse ordene så altfor godt. De ble regelmessig slynget mot henne da hun var liten. Av hvem? Av skolebarn? Av søsken? Nei. Av foreldrene hennes. Hun sier: «Det at de satte klengenavn på meg, såret meg dypt. Det gjorde meg nedtrykt.»

En mann i USA husker at han som barn ble redd og nervøs når faren kom hjem. Han sier: «Jeg kan fremdeles huske lyden av bilen i oppkjørselen, og jeg får gysninger av det. Lillesøsteren min gjemte seg. Far var perfeksjonist og hundset oss fordi vi ikke klarte å utføre alle oppgavene våre tilfredsstillende.»

Denne mannens søster legger til: «Jeg kan ikke huske at verken mor eller far noen gang gav oss en klem eller et kyss eller sa noe slikt som: ’Jeg er glad i deg’, eller: ’Jeg er stolt av deg.’ Og hvis barn aldri hører noen si: ’Jeg er glad i deg’, føler de det som om de hører det blir sagt: ’Jeg hater deg’ — hver eneste dag.»

NOEN vil kanskje mene at det bare var mindre ubehag disse barna opplevde. Det er klart at det ikke er uvanlig at barn får høre harde, uvennlige ord og blir dårlig behandlet. Det er ikke noe som kommer som hovedoppslag i sensasjonspregede aviser eller TV-show. Skadene er ikke synlige. Men hvis foreldre fortsetter å behandle barna sine på denne måten dag etter dag, kan virkningene ikke desto mindre bli ødeleggende — og vare resten av livet.

Tenk over resultatet av en undersøkelse fra 1990. Den fulgte opp en undersøkelse fra 1951 av hvordan foreldre behandlet en gruppe femåringer. Forskerne klarte å oppspore mange av disse barna som nå var middelaldrende, for å få innsikt i langtidsvirkningene av oppdragelsen. Den nye undersøkelsen viste at de som senere i livet hadde det vanskeligst, som ikke hadde det bra følelsesmessig, og som hadde problemer i ekteskapet, i vennekretsen og til og med i arbeidslivet, ikke nødvendigvis var barn av fattige foreldre eller rike foreldre og heller ikke av foreldre som åpenbart hadde mange bekymringer. De var barn av foreldre som var reserverte og kjølige, og som viste liten eller ingen hengivenhet.

Resultatet av denne undersøkelsen uttrykker bare det som ble nedskrevet for nesten 2000 år siden: «Dere fedre, gjør ikke deres barn forbitret, for at de ikke skal bli motløse.» (Kolosserne 3: 21) Hvis foreldre skjeller ut eller sårer barna, vil det helt sikkert gjøre barna forbitret, og det kan i høy grad gjøre dem motløse.

Ifølge boken Growing Up Sad er det ikke lenge siden leger mente at det ikke var noe som kunne kalles depresjon hos barn. Men tid og erfaring har vist noe annet. Forfatterne hevder at depresjon hos barn i dag er velkjent og overhodet ikke uvanlig. En av grunnene til slik depresjon er at foreldrene avviser og behandler barna dårlig. Forfatterne forklarer: «I noen tilfeller har foreldrene utsatt barna for vedvarende kritikk og ydmykelser. I andre tilfeller er det noe som mangler i forholdet mellom foreldrene og barna; foreldrene gir aldri uttrykk for kjærlighet til barna . . . Resultatet er spesielt tragisk for barna til slike foreldre, ettersom kjærlighet for et barn — eller en voksen for den saks skyld — er like viktig som solskinn og vann for en plante.»

Hvis foreldrenes kjærlighet blir uttrykt klart og åpenlyst, lærer barna en viktig sannhet: De er elsket; de har egenverd. Mange misoppfatter dette som en form for arroganse eller at man har større kjærlighet til seg selv enn til andre. Men det er ikke det som er riktig i denne sammenhengen. En forfatter sier i en bok om dette emnet: «Ditt barns oppfatning av seg selv vil ha betydning for hva slags venner det velger, hvordan det vil komme ut av det med andre, hva slags person det gifter seg med, og hvor mye det vil få utrettet i livet.» Bibelen viser at det er viktig ikke å være selvopptatt, men å ha et likevektig syn på seg selv. Den sier i det nest største av budene: «Du skal elske din neste som deg selv.» — Matteus 22: 38, 39.

Det er vanskelig å tenke seg at normale foreldre ønsker å ødelegge noe som er så betydningsfullt og skjørt som et barns egenverd. Hvorfor skjer det da så ofte? Og hvordan kan det unngås?

[Fotnote]