Min gode venninne

Hvem er dine venner? Er alle vennene dine på din egen alder? Les hva en ungdom forteller om en av vennene sine, som er cirka 70 år eldre enn henne.

FAMILIEN vår flyttet til Aberdeen i Skottland for cirka ni år siden, da jeg bare var seks år. Det var litt skremmende for meg, for jeg måtte begynne på en ny skole og måtte skaffe meg nye venner. Men det var noe som gjorde overgangen lett. En eldre dame, som foreldrene mine hadde truffet én gang før, bodde like ved siden av oss. Jeg ble presentert for henne, og jeg ble snart overrasket over hvor interessant hun var. Hun var ung til sinns, og hun var elegant kledd.

Vi bare leide det huset vi bodde i, så for å få et fast sted å bo flyttet vi til et hus halvannen kilometer fra tante Louie. Jeg kaller henne «tante» av respekt og hengivenhet. Jeg syntes det var trist at vi skulle flytte, for broren min og jeg hadde begynt å besøke henne jevnlig.

Men den skolen jeg gikk på, lå rett ved siden av huset til tante Louie. Så hver fredag etter skoletid og før jeg gikk for å øve på skotsk folkedans på skolen om kvelden, gikk jeg hjem til tante Louie. Det ble en fast vane. Jeg pleide å ta med meg en av eventyrbøkene mine, og hun leste for meg mens jeg spiste smørbrød med agurkskiver og drakk et kaldt glass melk.

Jeg kan huske at fredagene slepte seg av sted mens jeg ventet spent på at det skulle ringe ut klokken halv fire. Det var signalet til at jeg kunne skynde meg bort til tante Louie. Det var på den tiden jeg for første gang oppdaget hvor interessante og morsomme eldre mennesker kan være. Men egentlig betraktet jeg henne ikke som gammel. I mine øyne var hun ung. Hun kunne kjøre bil, og hun hadde et nydelig hjem og en deilig hage — hva mer kunne vel et barn ønske seg?

Det gikk tre år, og jeg gikk siste året på barneskolen. Det var da tante Louie kom fram til at hagen hennes ble litt for mye for henne, og at en leilighet var mer praktisk. Den gangen skjønte jeg ikke hva det betydde å bli gammel. Jeg var lei for at leiligheten hennes lå på en annen kant av byen. Fredagene var aldri som de en gang hadde vært.

I 1990 skulle jeg begynne på ungdomsskolen, og jeg grudde meg. Hva skulle jeg gjøre på en så stor skole? Hvordan skulle jeg klare meg? Jeg skulle gå på en annen skole enn vennene mine, siden familien min bodde et annet sted. Men så var tante Louie der igjen, for den leiligheten hun hadde flyttet til, lå rett ved siden av ungdomsskolen! Jeg spurte om jeg kunne komme hjem til henne i det store frikvarteret for å spise matpakken min der. Dermed begynte en ny, dyrebar rutine igjen.

Det var nok på den tiden at vårt barn-voksen-forhold gikk over til å bli et forhold hvor vi fant gjensidig hygge i hverandres selskap. Det viste seg på mange måter, men særlig én måte var da vi begynte å lese de store klassikerne sammen — Jane Eyre, Villette, Pride and Prejudice og The Woman in White — istedenfor eventyrbøkene. Jeg hadde fått en mer moden smak.

Tante Louie har lært meg at det å ha kjærlighet til andre mennesker er en egen evne og en kunst. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg kanskje ikke skjønt dette før jeg var mye eldre. Hun har lært meg å lytte, og mange mennesker i denne altfor travle verden lærer det aldri, om de er unge eller gamle. Når jeg krøller meg sammen i sofaen hennes, forteller hun meg episoder fra livet sitt og om opplevelser hun har hatt. Den overveldende kunnskapen denne damen har, gjør meg varm om hjertet.

Tante Louie gav avkall på mye — ekteskap, barn, karriere — for å ta seg av foreldrene sine og en tante som hadde traumatiske sykdommer. Det gjorde at den yngre broren hennes kunne fortsette i heltidstjenesten.

De to siste årene har helsen til tante Louie sviktet, og jeg kan se den frustrasjon, motgang og smerte som en høy alder fører med seg. For ikke så lenge siden måtte hun i en alder av 84 år slutte å kjøre bil, og det har vært en stor prøve for henne. Hun har vært vant til å leve et veldig aktivt liv, og nå som hun ikke kommer seg noe sted, er det frustrerende for henne. Hun har måttet kjempe med følelsen av å være andre til bry. Uansett hvor mange ganger vi sier til henne at vi er glad i henne og gjerne skulle gjøre hva som helst for henne, føler hun at hun er en belastning.

Noe som gjør det verre nå, er at det er vanskelig for henne å vaske seg og kle på seg. Selv om hun har gjort dette for andre, er det en prøvelse for henne at hun nå trenger slik hjelp selv. Dette lærer meg at når folk ikke klarer å gjøre alt selv, fortjener de likevel vår respekt.

Men framfor alt har denne erfaringen hjulpet meg til å forstå hvordan det er å bli eldre. Hver eneste ting som tante Louie ikke klarer lenger, får meg til å gråte. Når jeg ser at hun er frustrert eller har store smerter, har jeg bare lyst til å gråte og gråte. Det jeg særlig er lei meg for, er at et annet barn som er yngre enn meg, kanskje ikke får nyte godt av og glede seg over all hennes visdom.

Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør nok for henne. Er hun like glad i meg som jeg er i henne, og setter hun like stor pris på å være sammen med meg? Men når jeg går til henne i det store frikvarteret og gir henne en klem, forsvinner all tvil.

Jeg ser det som en stor ære å få ha en slik venninne. Hun har lært meg så mange fine egenskaper — framfor alt har hun lært meg kjærlighet. Jeg ville ikke ha byttet henne mot hundre andre venner på min egen alder. Selv om jeg snart går ut av skolen og ikke kommer til å besøke henne i det store frikvarteret mer, kommer jeg aldri til å slutte å være glad i min gode venninne og besøke og hjelpe henne. Hun har lært meg at livet kan være fylt av glede og mening hvis du tenker på andre før du tenker på deg selv. — Innsendt.

[Bilde på side 26]

Sammen med tante Louie