Bønner om fred blant minner om krig
I NOVEMBER 1994 var pave Johannes Paul II vert for en felleskirkelig konferanse i Vatikanet. Anledningen var preget av bønner om verdensfred. I sin åpningstale sa paven: «Uansett hvilke konflikter som har funnet sted før i tiden, og uansett hvilke som finner sted nå, så er det vår felles oppgave og plikt å gjøre sammenhengen mellom religion og fred bedre kjent.»
Ironisk nok har verdens religioner et dårlig rykte i denne forbindelse. William Vendley, som var generalsekretær for konferansen, innrømmet at «forskjellige religioner er dypt involvert i konflikter i forskjellige områder rundt om på jorden». Tenk på massakrene i Rwanda, et land hvor de fleste av innbyggerne er katolikker.
I mai 1994 innrømmet pave Johannes Paul II at tragedien i Rwanda var «et veritabelt folkemord som til og med katolikker dessverre må ta sin del av skylden for». Har katolikkenes deltagelse i massakrene virket inn på folks tillit til kirken? «Massakrene har rystet mange menneskers tro,» sa André Bouillot, en belgisk jesuitt. Og det med god grunn.
Ifølge en melding fra nyhetsbyrået Reuter som ble gjengitt i Miami-avisen The Herald, «finnes det prester, pastorer og nonner blant de 40 000 arresterte fra hutustammen som skal stilles for retten for delaktighet i folkemord». The New York Times skrev: «Mange rwandere sier at biskopene og erkebiskopene deres ikke fordømte massakrene hurtig eller sterkt nok, og at de hadde for nær forbindelse med regjeringen til general Juvenal Habyarimana, som trente opp dødsskvadronene. Minst én prest er blitt arrestert av den nye tutsidominerte regjeringen for å ha vært med på massakrene.» Avisen tilføyer at det ikke er overraskende at «den nye regjeringen sier at den ikke vil at den katolske kirke skal bli like mektig som tidligere, og at soldater har trakassert og til og med truet med å arrestere prester som er for frittalende og opptrer for uavhengig».
Hvordan betrakter Jehova Gud bønner om fred som blir framført av religiøse mennesker med blodskyld? Jesaja 1: 15 sier: «Når dere brer hendene ut, skjuler jeg øynene for dere; hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke. Hendene deres er fulle av blod.»
I mellomtiden fortsetter Jehovas sanne tjenere å avholde seg fra å være «en del av verden», og de har dermed heller ikke en andel i dens konflikter. Under massakrene i Rwanda sørget Jehovas vitner fra begge stammene for husly til brødre og søstre fra den andre stammen som var i faresonen, og beskyttet dem derved med fare for sitt eget liv. Den ’store skare’ av Jehovas vitner, som kommer fra hele jorden og har forskjellig etnisk bakgrunn, ber om at Guds rike må komme, og framholder dette riket som det eneste håp om virkelig fred og sikkerhet. — Johannes 17: 14; Åpenbaringen 7: 9; Matteus 6: 9, 10; 24: 14.
[Bilderettigheter på side 24]
Luc Delahaye/Sipa Press