De unge spillegalskapens nye rekrutter
RISTER du vantro på hodet over hvor dypt voksne mennesker, både menn og kvinner, kan synke i spillegalskapens hengemyr? Har du vanskelig for å begripe at voksne spillere kan kaste vrak på sitt livsverk, sitt arbeid, sine bedrifter, sin familie og for noens vedkommende også selve livet — for spillingens skyld? Kan du fatte hva som rørte seg i hodet på et modent og velutdannet voksent menneske som etter å ha vunnet 1,5 millioner dollar på lykkespill fortsatte å spille inntil han hadde tapt sju millioner dollar samme kveld? Drivkraften kan ofte være griskhet, jakt etter lettjente penger. Men ofte er det spenningen ved selve spillet som driver dem.
Hvis du er en far eller en mor med barn i oppveksten, trøster du deg da med at lykkespill er en lek for voksne? Da bør du revidere din oppfatning. Mange unge står på startstreken til eller er allerede i gang med forskjellige former for lykkespill. Du vil kanskje bli rystet over hva som faktisk foregår noen steder.
Forskjellige artikler i aviser og tidsskrifter har i den senere tid vært utstyrt med slike overskrifter: «Lykkespill tegner til å bli tenåringers verste last i 90-årene.» «Flere unge hektet på spillemani.» «Nitti-årenes crack — lykkespill gjør barn avhengige.» «Min sønn kunne ikke slutte å spille.»
La oss nå se hva man kunne lese under overskriftene. «Myndighetene mener krisen hovedsakelig skyldes den stadig økende utbredelsen av lykkespill som staten og kirkesamfunnene står bak,» stod det i en avis. «I dag er det lettere enn noensinne for sårbare unge mennesker å få adgang til å spille. Og sakkyndige på området sier advarende at over 90 prosent av dem som blir fullstendig henfalne til spill i voksen alder, begynner å spille før de er 14,» heter det videre i denne avisen. En annen forsker sier: «Det var tidligere slik at de fleste som utviklet avhengighet av spill, begynte med lykkespill i 14-årsalderen. Nå ser vi at de begynner allerede når de er ni eller ti år. Hvorfor? Fordi muligheten er til stede. Barn . . . blir bombardert med reklame for lykkespill overalt. Det er en sosialt akseptert måte å søke spenning på.» En talsmann for en amerikansk gruppe som kaller seg Gamblers Anonymous, som hjelper spillere til å overvinne sin avhengighet, sier: «Det blir raskt verre. Barna begynner i yngre og yngre alder, og flere enn noen gang før blir avhengige.»
En undersøkelse i en amerikansk delstat som gjaldt tenåringers forhold til lykkespill, viste at omkring 3,5 prosent stod i fare for å utvikle en sykelig trang til å spille, mens ytterligere ni prosent sannsynligvis ville bli blant dem som satser store verdier. «Tallene viser typisk nok at det er forholdsvis flere blant de unge som driver med lykkespill, enn blant folk i sin alminnelighet,» hevder William C. Phillips, som er koordinator for veiledningstjenestene ved et amerikansk universitet. «I løpet av de neste ti årene eller der omkring vil vi få flere problemer med unge som spiller om penger, enn med narkotikamisbruk,» sier en annen veileder i spørsmål om avhengighet. Professor Henry Lesieur har foretatt en undersøkelse blant elever i ungdomsskolen og i den videregående skole. Avisen The Los Angeles Times opplyser at «hans funn er påfallende lik de funn som ble gjort i en undersøkelse blant collegestudenter: Antallet av tenåringer som lider av ’patologisk’, eller ’sykelig’, spilletrang — mennesker som har mistet kontrollen med sin spillevirksomhet — utgjør gjennomsnittlig omkring fem prosent av det samlede antall tenåringer i hele landet.»
Terapeuter som behandler lidenskapelige spillere, samstemmer i at det ikke er det store antall unge spillere som først og fremst bekymrer dem, men snarere den «holdning som barn, foreldre og til og med lærere har til de unges spillevirksomhet. . . . Mange barn og deres foreldre betrakter lykkespill som en ’harmløs atspredelse’ som får langt mindre alvorlige følger enn befatning med narkotika og alkohol eller vold og promiskuitet». Men atferdsveilederen Durand Jacobs kommer med den advarsel at lykkespill kan forlede de unge til kriminalitet, skulking og et begjær etter lettjente penger.
En elev i ungdomsskolen begynte å spille i ung alder. Mens han gikk på skolen, brukte han mange av skoletimene til å spille om penger med andre elever. Når han tapte og alle lommepengene hans var forsvunnet, stjal han penger fra et fond som elevene hadde bidratt til for å kjøpe matkurver til trengende familier. Han satset de stjålne pengene i håp om å kunne kjøpe tilbake sin egen families fjernsynsapparat og en onyksring han hadde pantsatt for å betale tidligere spillegjeld. Da han gikk i niende klasse, hadde han allerede tilbrakt 20 dager på en forbedringsanstalt fordi han hadde stjålet 1500 dollar og var sterkt involvert i pokerspill og i en form for tipping hvor innsatsen var fem dollar pr. omgang. «Etter hvert som jeg ble eldre, ble beløpene høyere,» sier han. Snart stjal han fra sine naboer for å betale spillegjeld. Moren hans var fortvilt. Da han var 18 år gammel, led han allerede av sykelig spilletrang.
I Storbritannia er lovene om lykkespill så lemfeldige at de tillater barn å spille på spilleautomater. På flyplasser og i spillehaller er et stort antall barn opptatt med å tilfredsstille sin spillelidenskap ved hjelp av penger de har stjålet fra sine foreldre og midler de har skaffet ved butikktyverier.
Durand Jacobs, som er sitert ovenfor, sier videre: «En av de mest populære former for spill og den som har mest vind i seilene på ungdomsskoler, videregående skoler og høyskoler, er tipping blant elevene innbyrdes, noe som av og til foregår ved hjelp av lokale formidlere av veddemål. Jeg vil anta at det er svært få videregående skoler og høyskoler som ikke har velorganiserte former for tipping av sportsresultater hvor det satses høye summer.» I tillegg til dette kommer kortspill og lotterier og kasinoer hvor mange tenåringer slipper inn fordi de ser eldre ut enn de er.
Jacobs hevder også: «Noe det er viktig å merke seg, er at de fleste av dem som har gått over til å bli lidenskapelige spillere, har gjort det fordi de vant da de begynte som tenåringer.» Han sier videre ifølge The Los Angeles Times at «den overveldende majoritet av de unge er blitt kjent med lykkespill gjennom sine foreldre eller slektninger som har betraktet det som lek og underholdning». En annen veileder for stoffmisbrukere gir sitt besyv med: «Foreldre må tenke igjennom det samme gamle spørsmål de har vært nødt til å reflektere over når det gjelder alkohol og narkotika. Jeg mener at jo mer utbredt spillevirksomheten blir, desto flere nye medlemmer blir det rekruttert til gamblerklubben.» Spesialister som behandler lidenskapelige spillere, mennesker med en sykelig trang til å spille, sier at flere og flere unge som blir henfalne til lykkespill, har det til felles med narkomane og alkoholikere at de tilfredsstiller sin lidenskap ved å stjele, selge narkotika og prostituere seg. Mange foreldre synes kanskje at lykkespill er «lek og underholdning», men politifolk synes ikke det.
«Barn som er blitt hektet på spilleautomater . . . har vist alle de destruktive trekk som preger voksne lidenskapelige spillere. Unge som er blitt henfalne til disse spilleautomatene, kan ha begynt i ni—tiårsalderen. De har i tur og orden brukt opp sine lommepenger, pengene til skolebespisningen og vekslepenger som har ligget og slengt omkring i huset. Etter et år eller to begynte guttene å stjele ting. Alt i barnets eget rom som kunne selges, forsvant — balltrær, bøker og til og med slike verdifulle ting som platespillere. Andre barn oppdaget kanskje at også deres leker forsvant. Ikke noe i huset var trygt. Moody har hørt om desperate mødre som har samlet sine eiendeler i ett rom så de kunne sitte vakt over dem, eller som har gjemt håndvesken sin under sengklærne når de gikk til sengs. I sin fortvilelse har slike mødre hatt like vanskelig for å fatte hva som har skjedd med avkommet deres, som småfugler som har fått et gjøkegg i reiret. Barna klarte likevel å stjele fra en eller annen. Da de ble 16 år, kom politiet og banket på døren.» — Easy Money: Inside the Gambler’s Mind av David Spanier.
Som vi har sett i disse artiklene, har mange voksne og unge først stiftet bekjentskap med lykkespill i sine kirkesamfunn, som har arrangert bingo, basarer og så videre. Burde religiøse institusjoner og deres ledere, som regner seg som Kristi etterfølgere, oppmuntre og tilskynde til lykkespill i noen form? Avgjort ikke. Alle former for lykkespill appellerer til en av de verste egenskaper menneskene kan ha, nemlig et begjær etter å få noe for ingenting, eller for å si det mer rett ut: griskhet. De som arrangerer lykkespill, ansporer folk til å tro at det er riktig å høste fordeler av andres tap. Ville Jesus oppfordre til slik virksomhet, når den fører til oppløste familier, skam, dårlig helse og et ødelagt liv? På ingen måte. Guds inspirerte Ord gjør det derimot klart at griske mennesker ikke skal arve Guds rike. — 1. Korinter 6: 9, 10.
Foreldre må tidlig lære barna sine at det er galt å delta i enhver form for lykkespill. Ikke se på lykkespill som lek og underholdning, men som en innledning til latskap, løgnaktighet, bedrag og uærlighet. Hvis du har problemer i denne retning, er det viktig at du søker den inspirerte veiledning som finnes i Guds Ord, Bibelen. Noen som har gått med selvmordstanker, sier at de har Bibelens inspirerte veiledning å takke for at de lever.
Det er interessant å merke seg at Jehovas vitner har hjulpet mange til å løsrive seg fra spillegalskapens snare. En tidligere lidenskapelig spiller som i årevis hadde levd et lastefullt liv, forteller: «Min atferd begynte straks å forandre seg dramatisk da min venninne og jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Spillingen var avhengighetsskapende og viste seg å være meget vanskelig å bli herre over. Ved Jehovas hjelp og med støtte av min venninne — sammen med studium, bønn og meditasjon, spesielt når det gjaldt Guds syn på griskhet — fikk jeg spilleavhengigheten under kontroll. Både min venninne, som nå har vært min kone i 38 år, og jeg innviet så livet vårt til Jehova. Selv om vi i flere år har tjent på steder med spesielt stort behov, og selv om vi har vært i heltidstjenesten i årevis og jeg også har tjent som reisende representant for Selskapet Vakttårnet, er trangen fremdeles til stede, og det er utelukkende ved Jehovas hjelp og veiledning jeg klarer å beherske den.»
Hvis spillelidenskap er et problem for deg, kan du da bli frigjort fra denne avhengigheten? Ja, hvis du fortsetter å benytte deg av Guds hjelp og tilbyr denne hjelpen til andre som har behov for den.
[Uthevet tekst på side 9]
Snart kommer det til å bli flere problemer med unge som spiller om penger, enn med narkotikamisbruk
[Uthevet tekst på side 11]
Griske mennesker skal ikke arve Guds rike
[Ramme på side 10]
Spillesjetonger aksepteres i katolsk kirke i Las Vegas
Mange besøkende i Den aller helligste gjenløsers kirke spør presten: «Fader, vil du be for meg om at jeg må vinne?»
Hvert år kommer det millioner av tilreisende fra alle verdens kanter til Las Vegas i Nevada i USA for å prøve vinnerlykken. I det dempet opplyste sanktuariet i denne katolske kirken, hvor det langs veggene står skulpturer som forestiller den nyfødte Jesus, den siste nattverd og korsfestelsen, har spillevirksomheten funnet veien helt ned i kirkebenkene: Kirkegjengerne legger sjetonger på kollektbøssen.
«Det hender vi finner en sjetong til 500 dollar i en av bøssene,» sier fader Leary med sin bløte irske aksent.
I flere tiår var det en katolsk kirke lenger opp i Las Vegas Strip som kirkegjengerne brukte, men da fire av verdens største hotellkasinoer — MGM Grand, Luxor, Excalibur og Tropicana — ble bygd i sørenden av gaten, ble Den aller helligste gjenløsers kirke bygd bare ett kvartal bortenfor.
Da presten ble spurt om hvorfor det ble gjort, sa han: «Hvorfor ikke? Det er jo der folkene er.»
Det er også der pengene er. Så hvorfor ikke?
[Bilde på side 9]
Lykkespill bringer folk i dårlig selskap