En røst som brøt tausheten
FOR 50 år siden ble et uhyre felt. Da verden omsider drog teppet til side og betraktet det falne «tredje rike», ble den møtt av et syn som var så fullstendig lik et mareritt at det virket helt ufattelig. Soldater og sivile kunne bare stirre i målløs forferdelse på de grufulle levningene av en uhyrlig drapsmaskin.
Tidligere i år feiret tusener av mennesker 50-årsjubileet for frigjøringen fra konsentrasjonsleirene. De gjorde det ved å marsjere stille gjennom det som var igjen av leirene. De hadde vanskelig for å fatte forbrytelsenes enorme omfang. Bare i dødsleiren Auschwitz var omkring 1 500 000 mennesker blitt drept. Minnehøytidelighetene mante folk til stillhet og til å reflektere over menneskenes umenneskelige behandling av andre. Mange spørsmål meldte seg for dem ved synet av de kalde krematorieovnene, de tomme brakkene, de urørte bergene av sko som var tatt fra de døde.
Folk i vår tid reagerer med forferdelse, med avsky. Holocaust, den systematiske utryddelsen av flere millioner mennesker, viser hvilket uhyrlig onde nazismen var. Men hvordan var det da dette skjedde? Hvem var det da som protesterte? Og hvem tidde?
Mange ble først oppmerksom på massedrapene etter den annen verdenskrig. I en bok om den tiden heter det: «Folk flest, særlig i Vesten, ble først oppmerksom på den rystende virkeligheten da de fikk se fotografiene og filmene fra de dødssentrene og leirene som ble befridd av de allierte i 1944 og 1945.» — Fifty Years Ago—Revolt Amid the Darkness.
Men allerede før dødsleirene ble opprettet, var det en røst som ropte ut om nazismens farer. Denne røsten lød gjennom det internasjonale bladet du holder i dine hender, det som nå heter «Våkn opp!» Moderutgaven heter «Awake!», men het først «The Golden Age» og fikk navnet «Consolation» i 1937. Den norske utgaven het først «Den Gylne Tidsalder» og fikk så navnet «Ny Verden» i 1936. Helt fra 1929 advarte disse bladene, som ble utgitt av Jehovas vitner, frimodig om nazismens farer, helt i samsvar med programerklæringen på side 3 i Ny Verden: «Organ for sannhet, håp og mot.»
Følgende spørsmål ble stilt i Consolation i 1939: «Hvordan kan man forholde seg taus om de redsler som utspiller seg i et land hvor 40 000 uskyldige mennesker blir arrestert samtidig; hvor 70 av dem ble henrettet en enkelt natt bare i ett fengsel, slik som i Tyskland; . . . hvor alle hjem, institusjoner og sykehus for gamle, fattige og hjelpeløse og alle barnehjem blir ødelagt?»
Ja, hvordan var det mulig å tie? Mens verden i sin alminnelighet var uvitende om eller stilte seg skeptisk til de skremmende rapportene som sivet ut fra Tyskland og flere okkuperte land, kunne Jehovas vitner ikke tie. De hadde førstehånds kjennskap til naziregimets grusomheter, og de var ikke redd for å si ifra.
[Bilderettigheter på side 3]
Foto: U.S. National Archives