Seminarer som fremmer samarbeidet mellom leger og Jehovas vitner

GUDS lov forbyr de kristne å føre blod inn i kroppen på noen måte. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) I forbindelse med at de kristne har overholdt denne loven, har det noen ganger oppstått misforståelser som har ført til at kristne er blitt nektet tilgjengelige og effektive alternative former for medisinsk behandling for sine lidelser.

For å skape bedre forståelse og hjelpe leger med å tilby behandling uten bruk av blod har Jehovas vitner utviklet en meget formålstjenlig sykehuskontakttjeneste. Jehovas vitners styrende råd har opprettet sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn i New York for at utvalgte eldste skal få opplæring i å fungere i sykehuskontaktutvalg. Det er foretatt undersøkelser på det medisinske området, og resultatene er lagt fram på seminarer for sykehuskontaktutvalgene. Deretter blir informasjonen lagt fram for leger og sykehus. Man kan også sette leger i kontakt med andre erfarne leger for å unngå konfrontasjoner.

Har dette tiltaket vært en suksess? Har den informasjonen som er blitt lagt fram, virkelig vært til hjelp? Hvordan har legene reagert? En lege forteller her om de inntrykkene han sitter igjen med etter å ha overvært et seminar for sykehuskontaktutvalgene som ble holdt for ikke så lenge siden. Det han sier, er både opplysende og betryggende.

«Jeg håper at dere vil finne disse refleksjonene åpenhjertige og nyttige.

Først vil jeg gjerne si at det var et privilegium å bli innbudt til det andre seminaret for sykehuskontaktutvalg, som ble holdt av medlemmer av sykehusinformasjonstjenesten ved Jehovas vitners hovedkontor i New York. De forventningene jeg hadde til seminaret, ble ikke bare innfridd, men langt overgått. Ordstyrerens innledende bemerkninger slo an tonen for det todagers programmet. Han understreket at ordningen med sykehuskontaktutvalg ikke bare er en mekanisme for å dekke behovet for hjelp til Jehovas vitner som allerede er innlagt på sykehus. Sykehuskontaktutvalgene gir oss også en ypperlig anledning til å avsløre mange feilaktige oppfatninger om Jehovas vitner blant folk flest og blant mange leger, representanter for sykehusledelsen og annet helsepersonell.

Mange av dem blir overrasket når de får vite at Jehovas vitner slett ikke har samme syn på medisinsk behandling som Christian Science. Jehovas vitner gjør ikke bruk av noen ’rett til å dø’ og prøver heller ikke å gjøre seg til martyrer. Avholdenhet fra blod er dessuten ikke et organisasjonsmessig pålegg, men er snarere basert på en dyp personlig overbevisning. Det at det blir brakt klarhet i slike ting, framhever den pedagogiske hensikten med sykehuskontaktutvalgene. Ja, så merkelig det enn kan høres, lar selv leger seg undervise, og de har også mye å lære om medisinske alternativer som ikke innbefatter bruk av blod. Jeg lar meg stadig imponere av bredden og dybden i det materialet som skaffes til veie gjennom denne ordningen; mye av det er helt nytt for meg. Og sykehuskontaktutvalgenes pedagogiske funksjon begrenser seg ikke til leger. Den dekker også sykehusadministrasjonen, sosialomsorgen og til og med representanter for rettsvesenet.

Utvalgene gjør seg store anstrengelser for å finne fram til, ta kontakt med og sikre støtte fra leger som er imøtekommende og villige til å ta hensyn til vitnenes tro. Dette strekker seg selvsagt langt ut over legenes rekker, i og med at sykehuskontaktutvalgene også bygger opp et samarbeid med sykehus, helsepersonell, jurister og dommere. Kanskje det budskapet som er viktigst å få fram, er at Jehovas vitner er rimelige mennesker, ikke fanatikere, og at alt de ber om, er akseptable alternativer til blod. . . . Det er betydelige farer forbundet med bruk av blod, og sykehuskontaktutvalgene har en viktig funksjon i og med at de avslører farene og gjør helsevesenet kjent med de risikomomentene som er forbundet med bruk av blod og blodprodukter.

Jeg blir stadig forbauset over den informasjonen sykehuskontaktutvalgene får fra sykehusinformasjonstjenesten og Selskapet Vakttårnet. Men som enhver håndverker kan bekrefte, kan så å si ethvert arbeid utføres hvis man har det rette verktøyet. . . . Det var meget interessant å få høre om de ordningene som nå er satt i verk for at man skal kunne handle raskt og effektivt i omtrent enhver nødssituasjon som kan oppstå. Alle medlemmene av hvert sykehuskontaktutvalg får opplæring i å innhente de nødvendige demografiske opplysninger, i raskt å finne ut hvilken holdning leger og sykehus legger for dagen, og i å gjøre en nøyaktig vurdering av hvor akutt et tilfelle er, og hvorvidt det er noen fare for at sykehuset vil gå til juridiske skritt, for eksempel for å innhente rettens tillatelse til å gi blodoverføring.

Vi drøftet hvordan vi kan bringe klarhet i hva pasienter som er Jehovas vitner, trenger og ønsker, og hvordan vi kan opptre overfor ikke-troende slektninger, ja, til og med hvordan vi kan . . . få overført pasienten til et annet sykehus hvor man er mer imøtekommende overfor Jehovas vitners behov. Sykehuskontaktutvalgenes omgang med mediene ble også tatt opp, og det ble gitt retningslinjer for det, og igjen ble det lagt vekt på at man først og fremst skal fokusere på at vitnene ikke motsetter seg enhver form for medisinsk behandling, bare bruk av blod. Det kan i grove trekk sammenlignes med at en rettroende katolikk motsetter seg abort, men ikke alle former for kirurgiske inngrep.

Medlemmene av sykehuskontaktutvalgene har fått opplæring som setter dem i stand til å besvare mange vanlige spørsmål som både sykehusenes representanter, leger og noen ganger til og med Jehovas vitner selv stiller. Det kan dreie seg om hvorvidt immunglobuliner eller albumin er akseptabelt, om bruk av kryopresipitat eller om slike medisinske teknikker som fortynning av blodet, forlengelse av kretsløpet, oppsamling av blod ved hjelp av ’cellsaver’ og hemodialyse.

Noe jeg likte godt, var en interessant drøftelse av de juridiske vurderingene som er inne i bildet når man skal forstå loven og bruke den for å forsvare vitner og deres trosoppfatninger. De rettsavgjørelsene som danner grunnlaget for å forsvare vitnenes rett til selv å velge medisinsk behandling, gir anledning til nokså interessante drøftelser. Noen mener kanskje at sykehuskontaktutvalgenes arbeid er overflødig eller unødvendig, men sannheten er at dette støtteapparatet er helt uunnværlig. Hver dag treffer jeg pasienter som er Jehovas vitner, som ikke er fortrolig med sykehusmiljøet, og som kanskje ikke kjenner til så mange medisinske alternativer som ikke innbefatter bruk av blodprodukter. Dessuten kan ikke så mange kjenne til alt det som sykehuskontaktutvalget vet om bredden blant de samarbeidsvillige legene eller om de spesifikke juridiske rettighetene og pliktene hver enkelt av oss har når vi søker medisinsk behandling uten bruk av blod.

La meg spore av et øyeblikk og gi sykehusinformasjonstjenesten honnør for det arbeidet den utfører. Som hjertespesialist finner jeg liten tid til å lese alle de bladene som er direkte relevante for mitt spesialfelt, for ikke å snakke om indremedisin generelt. Jeg ville ikke ha hatt noen mulighet til å skumme igjennom hele høystakken av medisinsk litteratur for å finne de kildene som kunne peke på helt spesifikke løsninger på problemer som jeg støter på når jeg gir mine pasienter behandling uten blod. Også her kommer Selskapet Vakttårnet meg til unnsetning ved å gi meg en magnet, så å si, som jeg kan bruke til å finne nålen, de relevante forskningsresultatene, i høystakken av tidsskriftartikler.

De kontinuerlige oppdateringene fra Brooklyn holder meg hele tiden informert om de nyeste gjennombruddene som kan berøre min praksis. De er mye grundigere og mye mer tillitvekkende enn noe databasert litteratursøkesystem som jeg kjenner til. Og slik bør det jo være, når man tenker på hva som står på spill.» — Av dr. Stephen E. Pope, hjertespesialist i San Francisco-området.

[Ramme på side 20]

• I USA er det omkring 18 000 leger som med glede vil samarbeide ved å gi Jehovas vitner medisinsk behandling uten blod. På verdensbasis er tallet 50 000.

• I USA er det 45 sykehus som tilbyr et spesielt opplegg for medisinsk og kirurgisk behandling uten bruk av blod. På verdensbasis er det 80.